Jonatan Jerv: Bergenstoget plyndret i natt

June 17th, 2016

Hvor kom påskekrimmen fra? Dette særnorske fenomenet må jo ha startet et sted. Jo, viser det seg, det startet med Bergenstoget plyndret i natt, kri-klassikeren som ble skrevet under psevdonymet Jonatan Jerv, men bak dette sto ingen ringere enn Nordahl Grieg og Nils Lie i studentalder. Gutta var i pengeknipe, og satte seg ned og skrev annethvert kapittel, før de tok gjennomgang på café. Resultatet ble forevist Griegs bror som jobbet i Gyldendal. De måtte skrive om slutten, men boka ble lansert med brask og bram i dagspressen i påsken, i en annonse der tittelen så ut som hovedoverskrift, med påfølgende medieoppmerksomhet og stort salg som resultat. Og siden hendelsesforløpet også er lagt til påskefjellet, var en ny genre satt.

Fortellingen er ganske enkel: Et par litteraturister, ikke ulike forfatterne selv, samler seg med følgende idé: Hva om vi plyndrer Bergenstoget i klassisk Vill-Vest-stil, og så rømmer over fjellet på ski. Som sagt så gjort.

Jussi Adler-Olsen: Flaskepost fra P

June 17th, 2016

Københavnspolitiet. Carl Mørck, leder for Avdeling Q, forsvinningssaker, får en flaske sendt fra Skottland, å undersøke. Flaska inneholder et brev som er delvis ødelagt av sjøvann og sollys. Men den forteller om to barn som er kidnappet, og blir holdt fanget. Saken er gammel, men Carl starter etterforskning sammen med makkerne sine, sivilistene Assad, og Yrsa, tilsynelatende søster til og vikar for den rocka sekretæren Rose som egentlig motvillig burde ha vært der.

Fortellingen river oss med i livet til en fullstendig skruppelløs psykopat som oppsøker lukkede religiøse miljøer for å kidnappe barn. Parallelt lever han et tilsynelatende normalt familieliv med kone og en liten sønn. Det blir av og til veldig spennende, ettersom vi vet at skurken ikke viker tilbake for å drepe. Faktisk slett ikke. Carl & co sirkler inn kidnapperen litt om litt, til en dramatisk avslutning. På kontoret og privaten har Carl sitt. Hva er det Assad driver med, siden han opererer med falsk adresse, og hvor er det blitt av Rose? Hjemme har Carl huset fylt av en kollega som nå er 100% pleiepasient. Forholdet til eks-kona er også et problem; hun truer nemlig med å komme tilbake, og Carl må ty til sønnen og noen dirty tricks for å holde henne unna.

Glimrende (og grusomme) beskrivelser av hva som kan skje i lukkede miljøer ved overgrep eller vold. Litt barsk humor tar kantene når det blir for alvorlig. Dette er mer enn godkjent. Boka er en page-turner av dimensjoner, sinnsykt spennende, svært underholdende, sterk og interessant. Sterkt anbefalt krim!

Lars Joachim Grimstad: Solkongen

June 17th, 2016

Norge styres fremdeles av Teddy Fahr, statsminister og leder i MER-partiet, som gir mer til folk flest, om det så er bedre veier eller fullere potetgullposer. Etter at sønnen Finn, stesønnen Kimmelim (som egentlig er en androide, men ikke vet det selv), og venninnen Sunniva, har reddet barna som forsvant tar de seg en velfortjent ferie på Kanariøyene sammen med gneldre-farmor. Der treffer de en underlig, søkkrik og solbrun svenske, som gjerne vil vite litt om hvordan det er å vinne et valg og lede et land. Senere går det dårlig med styringen av Norge. Oljen har nemlig tatt slutt, samtidig som en solbrun svenske vinner valget i Sverige, og tilbyr billige varer og flere IKEA-butikker til fattige nordmenn. Finn og Sunniva aner ugler i mosen, og må kjempe mot giftangrep, jungeldyr, og Jägarna, i et Sverige som har blitt et rent Party-land. Kör Hårdt!

Som i første bok i serien er språklige sprell, hysterisk humor og thriller-spenning en sikker vinner for barn i mange aldre. Glimrende fortsettelse i serien. Måtte det bli mye mer.

Lars Joachim Grimstad: Barna som forsvant

June 17th, 2016

Finn Fahr må begynne på ny skole. Faren til Finn, Teddy Fahr, drosjesjåfør med vom og hentesveis, har nemlig vunnet valget, og blitt statsminister i Norge. Etter å ha hørt på folk i drosjen sin i åresvis, vet han hvor skoen trykker, og vant på saker som gjør livet litt bedre for folk flest. For å markere skifte av statsleder får Norge besøk av Nord-Boreas store leder Kim Il-Ong, som gir en gave til Teddy: Et barn. Som tilfeldigvis har perfekt hukommelse, litt sær humor, og snakker norsk nesten perfekt: “Liten fjosk kan kvekke høyeje enn stoj padde.”

Så Finn er han rare nye gutten som begynner på ny skole på fiinere Frogner, sammen med den nye lillebroren sin, Kimmelim. Heldigvis får han seg en alliert i klassisk Harry-Potter-stil. Så begynner barn å forsvinne. Og det er ofte de mest bråkete og pøblete barna som blir borte. Finn og vennene hans graver seg ned i mysteriet.

Dette er dramatisk og spennende som en Jo-Nesbø-thriller, i sprudlende fantastisk språkdrakt som André Bjerke på speed, og med en humor som treffer i alle fall meg hjemme så det holder. Jeg klukklo av enkelte passasjer. Dette er helt supert, kjør den gjerne som lydbok for hele familien på langtur i bil. Statsminister Fahr & Sønn 1; Barna som forsvant, anbefales for barn i mange aldre, ikke minst fra 40 og opp.

Trude Teige: Svik

June 17th, 2016

Journalisten Kajsa Coren har fri. Hun har reist tilbake til barndommens ferieparadis, Losvika på Sunnmøre. Hun skal ha litt ferie, og kanskje begynne på et bokprosjekt om kvinner under krigen. En tysk turist på stedet blir funnet død i båten han har leid. Det viser seg at dødsfallet ikke er naturlig, og vi får følge etterforskningen fram til løsningen, der Kajsa graver i familiehistorie, og lensmannen, med støtte fra Kripos, tilfeldigvis ved Karsten, Kajsas kjæreste, finner mer ut om offeret og hans bakgrunn. Parallelt får vi historien om Ada som forsvant under krigen, i retrospekt. Til slutt er alle trådene samlet i et dramatisk oppgjør.

Krigen i Norge blir vi heldigvis aldri ferdige med, og denne boka kom ut over 60 år etter at krigen var slutt. Hver generasjon må skrive sin historie om krigen, sies det. Vi trenger ikke lenger bare fortelle om heltene og motstandsbevegelsen. Hvis man ser et blikk til side for fiendebildet, hvordan var dagliglivet for tyske soldater i Norge? Hvordan følte de det, de norske jentene som fikk kjærester blant dem, med kjærligheten, og forakten og utstøtingen når forholdet ble kjent?

Trude Teige skriver godt og egentlig litt modig om viktige tema. Formen er velprøvd, og genren er sikker, og som krim blir den faktisk skummel nok innimellom, uten at blod og gørr spruter. Av og til snubler språket litt, og i noen partier mister hun litt flyt. Et hendelsesforløp blir f.eks et par ganger raskt rekapitulert uten at det er noen fortellerperson, der gjenfortelling, gjerne i dialog, ville har fungert mye bedre. Det gjør ikke så mye. Boka engasjerer, og blir ikke kjedelig.

Jon Michelet: Hvit som snø

June 14th, 2016

Ville Thygesen er ikke død. Han våkner etter en fest, og prøver å stifte sammen hva som skjedde kvelden før. Var det damer der? Det ligger en leppestift på gulvet. Det ligger også en død mann på badet, med skallen perforert av den høye hælen fra en damesko. Thygesen er ikke interessert i å bli innkalt som vitne eller verre, bli siktet for drap, så han begynner i stedet å rote rundt i offerets lommebok og bakgrunn for å løse mysteriet selv. Snart tuller han seg inn i en brutal virkelighet i Oslos underverden. Det er dop og kniver og skytevåpen, tiltrekkende kvinner og skumle mannfolk, og Thygesen veksler raskt i rollen som jeger og bytte.

Først og fremst er dette en fortelling om Oslo. Noen burde lage en Hvit-som-snø-løype, og gå guidet tur på gater og stier, for dette er ekte vare. Dopreir på Sagene, frisør på Galgeberg, og speiderhytte i Nordmarka, beskrevet med en inderlighet som få gjør Michelet etter. Under all elendigheten som Thygesen må gjennom, ligger en sterk kjærlighet til byen. Elendigheten og miljøene som Thygesen graver i, blir også gjengitt i et detaljnivå som var sjeldent i en roman i 1981. Svetten og blodet skvetter så vi kan lukte det. Både Jo Nesbø og Ingvar Ambjørnsen har garantert lest Hvit som Snø til glede og inspirasjon. Det er ikke uten grunn at boka havnet på 3. plass i Dagbladets kåring av beste norske kriminalroman i 2009.

Jørn Lier Horst: Blindgang

June 14th, 2016

Stavern 2014. Line Wisting er høygravid. Far til barnet, John, har reist tilbake til USA, og vil kun figurere som fjernfar på den andre siden av Atlanteren. Line har tatt ut fødselspermisjon fra journalistjobben i VG. Hun har solgt leiligheten sin i Oslo, og kjøpt huset, der en eldre mann ble funnet etter å ha sittet død flere uker i en lenestol i stua. Line skrev om den saken i avisa, og er ikke redd for spøkelser, så hun får huset billig. Hun treffer tilfeldig Sofie, en klassevenninne fra barneskolen som også nylig har overtatt et hus i nærheten. De blir etter hvert nære venninner. Sofie har arvet huset etter morfaren sin, som var spritsmuglerkonge i området, og etterlot ingen gode minner. I kjelleren står en safe. Inne i safen finner Sofie og Line penger, papirer, og en revolver. Sofie ønsker å kutte båndene til morfaren. Line ser både en god historie, og vet at politiet bør få ta hånd om sakene, og må veie vennskap og plikt. De enes om å levere revolveren inn til politiet, sende en del av pengene til veledighet.

William Wisting etterforsker den forsvunnede drosjesjåfør. Det er ikke lett, for sporene er få, og kritikken for etterforskningsledelsen og media ligger over politikontoret i Larvik. Se til Kristiansand! Der ble et drap oppklart samme natt som det ble begått, og saken er klappet og klar for retten. Så får etterforskningen endelig fart og retning. Men Wisting kommer på kollisjonskurs med overordnede og parallelle etterforskere, når han må gå i beina på etterforskere fra andre politidistrikt.

På privaten får Wisting mer kontakt med sin kvinnelige sjef, samtidig som han har en liten flik igjen av forholdet til Susanne. Forfatteren kunne ha spilt dette ut til et pikant lite kjærlighetsdrama, men velger å la være, og lar Wisting konsentrere seg om jobben. Kanskje Horst rett og slett lar det ligge til neste bok. De store action-scenene uteblir også, og Lines obligatoriske rolle som gissel når historiene krysses blir raskt avdramatisert. Det synes jeg er helt greit, for det har vi blitt så vant til at det nesten kunne vært kuttet bort. Både Jørn Lier Horst og William Wisting er blitt litt eldre. Wisting skal bli bestefar, og lar anledningen til en god gammeldags biljakt skli forbi. I stedet går han den tunge veien, med grundig etterforsking, og tar skikkelig i krokene der andre bare har rent over. Med godt gammeldags politiarbeid oppnår han forbausende raske resultater bare på en helg.

Jeg synes dette er fremragende krim. At vi får mer fagarbeid på bekostning av påtatt dramatikk gjør ingenting. Snarere tvert imot.

Robert Wilson: Ondskapens kyst

June 14th, 2016

Bruce Medway og Bagado er tilbake. Sist så vi dem i Mørke Makter, og stadig jobber Bruce helt i kanten av samfunnet. Bagado og Medway har en periode vært kompanjonger, men Bagado er nå tilbake som politimann nederst på rangstigen, og Medway driver igjen sin virksomhet i Cotonou, en by et sted i Vest-Afrika, alene. I forbindelse med et oppdrag av tvilsom karakter kommer han i kontakt med kjeltringen Jean-Luc Marnier, som igjen blir jaktet på av mafiosoen Roberto Franconelli. Franconelli presser Medway for å få has på Marnier, og Medway befinner seg mellom barken og veden. Samtidig blir Bagados barn bortført av pedofile, og sakene henger på sett og vis sammen. Når kjæresten i tillegg er gravid, da blir det mye å holde styr på for stakkars Bruce.

Det er nok en gang film noir i Afrikans tapning, men mer action-fylt, og ikke så klaustrofobisk som i Mørke Makter. Strålende underholdning, med blod og gull i det glodvarme vestafrikanske støvet.

Roy Jacobsen: Marions slør

June 13th, 2016

Hva har skjedd med Nasreen Madni? Hun blir funnet drept i en glasscontainer. Liket mangler den ene hånda. Er det et rovmord? Sjalusidrap? Etnisk betinget æresdrap? Eller noe helt annet. Enda mer komplisert blir det når det blir funnet en hånd med Nasreens ring, men det er ikke hennes hånd!

Framtidskrim fra 2007 – noen år fram i tid, det skulle vel være omtrent nå, det. Velferdsstaten er truet av etinske konflikter, og politiet har en egen hemmelig avdeling for etterforsking av saker med etnisk bakgrunn, som det ikke kan snakkes om høyt i media, da det kan true stabiliteten i samfunnet. Dette er utgangspunktet for Roy Jacobsens kriminalroman, der det på klassisk manér etterforskes et drap. Selve etterforskningen går sin gang som en ganske vanlig politiroman. Etterforskning av spor, teorier som følges eller forkastes, tvil på egne og andres egnethet i etterforskningsgruppa. Regelmessig kommenteres etterforskningen i retrospekt av en granskingskommié, så leseren forstår at noe gikk galt underveis. Fortellingen har sin verdi som krim alene, men får ekstra verdi som kommentar på hva som skjer i et samfunn som er så politisk korrekt at f.eks etnisitet ikke kan diskuteres åpent.

Jo Nesbø: Sønnen

June 13th, 2016

I det nye sikkerhetsfengselet Staten i Oslo sitter Sonny dømt for drap. Som en opphøyd Buddha tar han audiens fra medfanger, og blir den alle betror seg til i rene skriftemål. Som en frelser tar han på seg andres straff, og soner i deres sted, i bytte mot jevn strøm av heroin på cella. Praktisk for alle parter altså. Så får han en dag en betroelse i en sak som handler om faren, som var mistenkt for å være muldvarp i politiet, og tok livet sitt i skammen. Sønnen legger bort heroinet, og setter seg fore å rydde opp i gamle saker. På utsiden sitter en litt sliten politietterforsker, og en strebersk kvinnelig etterforskerspire, og må rydde opp og finne ut av hva som skjer. Og det blir mye rydding. Sønnen har nemlig kommet tilbake, for å dømme levende til døde.

Her må leseren holde tunga rett i munnen. Skal man holde med den utrolig sympatiske sønnen, som samtidig dreper for fote? Er det greit å ta livet av slemmingene på bestialsk vis, når det er velfortjent hevn? Nesbø briljerer som vanlig thrillergenren, selv om et her er opp mot unødvendig mye voldsdetaljer. Leflingen med kristen symbolikk og bibelske referanser har vi sett hos Nesbø flere ganger, men sjelden så gjennomført som her. Politietterforsker Simon Kefas følger Sønnen, Tvillingen tviler, og det renner blod fra Sønnens hender. Populistisk? Så klart. Topp underholdning? Javisst. Spennende så det holder? Javisst, og vel så det. Godt håndtverk, men den blir neppe stående som toppen av forfatterskapet.