hitch-1.2.0 for fedora and epel

April 28th, 2016

Hitch is a libev-based high performance SSL/TLS proxy. It is developed by Varnish Software, and may be used for adding https to Varnish cache.

hitch-1.2.0 was recently released. Among the new features in 1.2.0, might be mentioned more granular per-site configuration. Packages for Fedora and EPEL6/7 were requested for testing today. Please test and report feedback.

Redpill Linpro is the market leader for professional Open Source and Free Software solutions in the Nordics, though we have customers from all over. For professional managed services, all the way from small web apps, to massive IPv4/IPv6 multi data center media hosting, and everything through container solutions, in-house, cloud, and data center, contact us at www.redpill-linpro.com.

Fredrik Backman: En mann ved navn Ove

January 27th, 2016

Ove er en gretten gammel gubbe. Han står opp før seks hver dag, og tar runden sin. Sjekker at ingen har parkert ulovlig i borettslaget, eller satt sykler utenfor sykkelskuret. Ove vil at ting skal være slik det skal være, for regler er til for å følges, og hvor er verden på vei, slik som ting har blitt. Bare IT-konsulenter og slips og folk som kjører BMW. Det er visst ingen som setter pris på skikkelig ærlig arbeid lenger. Det eneste Ove ønsker er å leve i fred. Eller egentlig, å dø i fred. Men det blir vanskelig, for uansett hva han gjør, så er det noe som kommer i veien, om det er de nye naboene, eller folk som besvimer på steder de helst ikke burde, eller det er noe som skal repareres. Så brummer Ove, mumler og banner og kjefter. Men han gjør det som er rett, for det er det man gjør.

Dette er en fantastisk feelgood-roman, og samtidig noe så sjeldent som en bok som rett ut sier hva som er rett og hva som er galt. Og i tillegg er den svært morsom. Det er sjelden jeg leser bøker som rører meg inderlig, og det er mulig jeg bare har sovet litt lite i det siste, men underveis i denne boka har jeg både ledd høyt, og, idét forfatteren smører tjukt på mot slutten av boka, faktisk grått noen tårer.

En mann ved navn Ove anbefales varmt.

Tayga, stateless NAT64 implementation

January 25th, 2016

If you are planning for an IPv6 only Data Center (and if you plan for the future, you are doing that) you may have noticed that there are applications out there that are just not ready for IPv6 yet. So you need some kind of 6-4 translation, either locally or in the network. From the Tayga wash label:

TAYGA is an out-of-kernel stateless NAT64 implementation for Linux that uses the TUN driver to exchange IPv4 and IPv6 packets with the kernel. It is intended to provide production-quality NAT64 service for networks where dedicated NAT64 hardware would be overkill.

Tayga is production quality software. We use it for ipv4 access for large amounts of production nodes every day. It is for example well suited for giving 6-to-4 network access for docker nodes. You may find more information about Tayga on it’s homepage: http://www.litech.org/tayga/

I pushed tayga-0.9.2-3 to Fedora 22 and 23 stable today. It will trickle down to your local mirrors in a couple of days. I have also forked tayga for epel5, epel6, and epel7. Please contribute by testing tayga for EPEL: https://bodhi.fedoraproject.org/updates/?packages=tayga

Update: tayga is now available in EPEL

Redpill Linpro is the market leader for professional Open Source and Free Software solutions in the Nordics, though we have customers from all over. For professional managed services, all the way from small web apps, to massive IPv4/IPv6 multi data center media hosting, and everything through container solutions, in-house, cloud, and data center, contact us at www.redpill-linpro.com.

Jo Nesbø: Blod på snø

January 14th, 2016

Oslo, 1975. Olav Johansen jobber med det han kan best. Han er litt naiv, sliter med å lese og skrive, og det er mye han ikke duger til. Men han er god til en ting, og det er å ta livet av folk. Arbeidsgiveren hans er en av de to store narkotika-kongene i byen, Daniel Hoffmann. Og den jobben gjør han uten å gjøre så mye utav det. Det er en jobb. Olav har imidlertid et problem. Han blir så fort forelska. Han har f.eks blitt forelska i kassadama på butikken. Hun er døvstum, og Olav hadde en finger med i spillet da hun slapp ut av tvangsprostitusjon på grunn av gjeld. Olav har fått et nytt oppdrag. Han skal ta livet av Daniel Hoffmanns kone. Men så blir Olav forelska igjen. Han bestemmer seg for å løse det på den måten han kan best. Det blir en del makaber vold på veien.

Jeg får ikke helt taket på denne boka. Den er noe nytt i Nesbøs forfatterskap, etterfulgt av Mere blod som fortsetter i samme format. Om man legger de to oppå hverandre har man ikke mer enn en halv Harry Hole-bok. Det blir altså bare plass med kortere tidsspenn, mindre intrige, og færre personer. Ikke at det er noe galt i det, altså. Men vil forfatteren noe mer? Er det bare et hvileskjær. Historien er selvsagt, i tillegg til alt blodet og elendigheten blant dem som lever på siden av samfunnet, en fortelling om svik og tapt kjærlighet. Den er både spennende og litt rørende, og har romantisk sørgelig slutt. Kanskje er det nok? Leseverdig er det uansett. Fort gjort er det også.

Knut Nærum et al: Busemannen

January 11th, 2016

Den geniale etterforskeren Willy Wakum må hentes fra sitt eksil i Thailand, der han bor i en pappeske, i konstant frykt for slumsøstrenes(!) leiemordere. Men Wakum må vi ha, for Oslopolitiet klarer ikke oppklare drapene på den ene krimforfatteren etter den andre – den siste, Nelly Lundin, drept med en ferdigmiddag(!!). Busemannen er løs, og må fanges. Det fine med Wakum er at han tilsynelatende er udødelig, og alltid klarer å løse saken, uansett hvor mange døde venner, kolleger, kvinner og barn som måtte gå med i løpet av etterforskningen. Så får det heller være at han er alkoholiker, fullstendig mangler både gangsyn i kriminalsaker og sosiale antenner, ligger med alt som har skjørt, og lukter vondt.

Knut Nærum, i spissen foran nytt-på-nytt-kvartetten Botterli, Hagen, Mehren, og Udnæs, har laget en gjennomført parodi på Snømannen. For å få fullt utbytte må du nesten ha lest denne, eller i det minste noen av bøkene om Harry Hole. Har du lest noen av de andre nyere stjernene i norsk krim fra det siste tiåret, vil du kjenne dem igjen, idet de ikke skånes, for å si det forsiktig. Det blir imidlertid nesten litt for mye av det gode. Eller av det bløte om du vil. Ordspillgrensen er lav, og vi vasser i blod, råttent løv, alkohol, og lavthengende blødmer. Det er nesten ikke en setning i boka uten en vits, og da blir noen av dem litt slappe, men det er moro så lenge det varer.

Åke Edwardson: Rom nummer 10

January 7th, 2016

Det er en ganske vanlig dag på jobben for Kommissarie Erik Winter ved Göteborgspolisen. En kvinne blir funnet død på rom nummer 10 på det litt lurvete Hotel Revy, som ikke ligger i byens beste strøk. Kvinnen har tilsynelatende tatt selvmord. Det blir funnet et avskjedsbrev, men politiet ser nærmere på saken i ren rutine. En merkelig detalj er at kvinnens hånd er malt hvit. Winter mistenker også at brevet kan ha blitt skrevet under tvang, men at det som står i det kan være viktig likevel. Så blir det hakket mer spooky. Winter går over inventaret, veggene og taket med blikket, og innser han at han har vært på nøyaktig samme rom tidligere, 20 år tilbake, da det en kvinne forsvant fra samme rom, for aldri å bli funnet senere. Ikke overraskende viser det seg å være en sammenheng mellom det gamle dødsfallet og det nye. Winter graver seg tilbake til tiden som fersking ved politiet, og gjennomgår den opprinnelige etterforskningen på nytt. Og der ligger det flere hunder begravet – bokstavelig talt.

Dette er mesterlig krim, hakket mer psykopatisk og intenst enn bøkene om Erik Winter jeg har lest tidligere. Samtidig som vi møysommelig dykker ned i Winters gamle sak, dykker vi også ned i hans psyke, og Winter grunner på mye. Edwardsons nitidige beskrivelse av etterforskning, vær, detaljer og omgivelser gir en troverdig fortelling, og språker glir nesten over i ren poesi av og til.

Dette vil være en glitrende påskekrim.

J.R.R. Tolkien: The Hobbit, TBOFA extended ed.

December 23rd, 2015

I read J.R.R. Tolkien’s “canon”, that is, The Hobbit, The Lord of the Rings, and the Silmarillion, every Christmas. So also this year.

Not much to post about The Hobbit this year, except that I also watched the extended edition of The Battle of the Five Armies some time ago. And I enjoyed it.

There are things to say about Peter Jackson’s Hobbit project, and I’ve actually already said a bit about the theater version. The extended edition, in plain 2D on a decent TV screen is a better film. There are things to dislike. How come Galadriel is the most powerful of the White Counsil? (Or is she?) The bunny sleigh is always annoying, and Legolas running up falling rocks is still a bit too disneyish for my taste. But hey, we also got a lot more Beorn, more Esgaroth, and more Dale. That counterweights almost anything. But what gave me most in this version, compared to the theater one, is the feeling of closure. We get Thorin, Fili and Kili’s funeral. Thorin has the Arkenstone on his breast, and Daín is crowned king. This is very satisfactory, and was reason enough for me to watch the movie.

Of Balin and Thrór’s Ring (J.R.R Tolkien: The Lord of the Rings)

December 23rd, 2015

I read Tolkien’s canon (The Silmarillion, The Hobbit, The Lord of the Rings) every year about christmas. This year’s pondering is over Balin and Gandalf and Thrór’s ring.

Thrór possessed one of the seven rings that the dwarves got from Sauron of old. Inherited from father to son through generations, it was an heirloom of immense value for the Durin line. It passed to Thrain, who was Thrór’s son, and Thorin Oakenshield’s father. When Sauron woke again during the Third Age, Thrain was taken captive in Dol Guldur, and the ring taken from him. He perished there before Gandalf could resuce him. All this Gandalf told in the council of Elrond.

Now, by the same council, Gloin reveals that one of Balin’s main reasons for attempting to recolonize Moria, was to find Thrór’s ring. But Gandalf knew that it was not in Moria, as it was taken from Thrain in Dol Guldur. When Gandalf knew this, it is quite obvious that Thorin knew too. Gandalf would not keep information hidden about Thrain’s condition and death from his only son. So both Gandalf and Thorin must have known that Thrór’s ring was taken. Still, Balin, did not know, even though he was a close friend and companion of both Thorin and Gandalf. Consider the last scene in the Hobbit, where Gandalf and Balin, on a journey all the way from The Lonely Mountain, visit Bilbo. It is a meeting between close friends. Yet, Balin knew not. So he went with his followers to seek for the ring, and the whole colony was killed cruely, fighting a last stand against the orcs of Moria.

In retrospect, a bit more openess about the ring would perhaps have been advisable. But the keeping and the keeper of the ring was constantly kept a tight secret in the Durin line. No one knew for sure who had the ring, until it was given to its next keeper. The appendices tells us that the dwarven rings were treacherous. Though not making the dwarves into shadows and slaves of Sauron, the ring keepers of the dwarves became jealous, and a constant hunger for more gold was set in them. Thus, the ring was often the base for a large hoard of treasure, which in turn could cause grieves like wars and dragon plunder.

Perhaps Gandalf considered this, when he kept his knowledge about Thrór’s ring hidden. It is still a bit of a mystery to me though.

Arto Paasilinna: Volomari Volotinens første kone og andre gamle ting

December 8th, 2015

Den sparsommelige juriststudenten Volomari Volotinen gifter seg med feltlotten Laura Loponen. Hun er 20 år eldre enn ham, og det er jammen bra for Volotinen, for han kan trenge både ballast i livet, moderlig omsorg, og øm kjærlighet. Sammen med henne, og alene på oppdrag som jurist for forsikringsselskaper, opplever han mange rare eventyr. For Volotinen har alltid samlet på rare gamle ting, og har et privat museum med alt fra Tarzans underbukser til Lenins skinnlue, og for hver underlige gjenstand han klarer å skaffe seg, får vi historien om hvordan han fikk tak i den.

Dette er mest blott til lyst. Lite alvor, men tant og fjas, og en og annen eksplosjon. Men kjempegøy.

J.K. Rowling: Den tomme stolen

December 2nd, 2015

Barry Fairbrother er død. Barry som ledet sognerådet. Barry, som kom fra små kår i fattigstrøket Fields, og som arbeidet seg til toppen av landsbysamfunnet. Barry, som kjempet for rusklinikken, som trente rolaget, venn, oppmuntrer, problemløser, konfliktdemper. Barry dør, og når hans stol står tom, starter kampen, ikke bare om ledelsen i sognerådet, og om framtiden til Fields, men også mellom alle som han meglet mellom. Lokalmiljøet eksploderer i intriger og lenge undertrykket hat. Dette er historien om Barrys sørgelige arv. Men det er også den fascinerende historien om tenåringene Fats, Andy, Sukhvinder, Gaia, og Krystal. Og først og fremst om Krystal, den eneste utelukkende positive personen Rowling har med i historien, bortsett fra Barry.

Det blir litt massivt. Det er mange navn. Flyten halter litt, med Rowlings omfangsrike språk, litt hoppende mellom nåtid, og korte og lange innskudd av fortid og sidehandling. Den første delen blir litt tung, men så løsner det. Hvem er det som sender falske meldinger til Sognerådets nettsider? Det tar av, og mot slutten er det en orgie i hat, selvopptatthet, egoisme, og knuste håp. Hvem kan motstå noe slikt? En del figurer er ren bonus. Samantha for eksempel, forelsker seg i datterens pop-idol, forsøker å forføre naboens tenåringsgutt i fylla. Helt enestående. Ellers er lyspunktene få. Ikke fordi boka skulle være dårlig. Det er den aldeles ikke. J.K. Rowling slipper alle bånd, og er det humor her, så er den i svarteste laget for min smak. Dette er ikke en småmunter eventyrbok for barn. Dette stoff for voksne. Men er det bra? Det er det. Boka sitter i magen i dagesvis etter at du har lest den, og det sier vel sitt.