hitch-1.0.0-beta3 for Fedora and EPEL

June 26th, 2015

The Varnish project has a new little free software baby arriving soon: Hitch, a scalable TLS proxy. It will also be made available with support by Varnish Software as part of their Varnish Plus product.

A bit of background:

Varnish is a high-performance HTTP accelerator, widely used over the Internet. To use varnish with https, it is often fronted by other general http/proxy servers like nginx or apache, though a more specific proxy-only high-performance tool would be preferable. So they looked at stud.

hitch is a fork of stud. The fork is maintained by the Varnish development team, as stud seems abandoned by its creators, after the project was taken over by Google, with no new commits after 2012.

I wrapped hitch for fedora, epel6 and epel7. Packages are available here: http://users.linpro.no/ingvar/varnish/hitch/ , including yum repo configurations. The default config is for a single instance of hitch.

There is also a package review request for Fedora (bz #1235305). I will fork for EPEL as soon as the package is accepted.

Note that there also exists as a fedora package of the (old) version of stud. If you use stud on fedora and want to test hitch, the two packages may coexist, and should be able to install in parallel.

To test hitch in front of varnish, in front of apache, you may do something like this (tested on el7):

  • Install varnish, httpd and hitch
      wget http://users.linpro.no/ingvar/varnish/hitch/el7/hitch.repo
      sudo cp hitch.repo /etc/yum.repos.d
      sudo yum install httpd varnish hitch
    
  • Start apache
      sudo systemctl start httpd.service
    
  • Edit the varnish config to point to the local httpd, that is, change the default backend definition in /etc/varnish/default.vcl , like this:
      backend default {
        .host = "127.0.0.1";
        .port = "80";
      }
    
  • Start varnish
      sudo systemctl start varnish.service
    
  • Add an ssl certificate to the hitch config. For a dummy certificate,
    the example.com certificate from the hitch source may be used:

      wget http://users.linpro.no/ingvar/varnish/hitch/default.example.com.pem
      sudo cp default.example.com.pem /etc/pki/tls/private/
    
  • Edit /etc/hitch/hitch.conf. Change the pem-file option to use that cert
      pem-file = "/etc/pki/tls/private/default.example.com.pem"
    
  • Start hitch
      sudo systemctl start hitch.service
    
  • Open your local firewall if necessary, by something like this:
      sudo firewall-cmd --zone=public --add-port=8443/tcp
    
  • Point your web browser to https://localhost:8443/ . You should be greeted with a warning about a non-official certificate. Past that, you will get the apache frontpage through varnish and hitch.

    Enjoy, and let me hear about any interesting test results.

    Ingvar

    Varnish Cache is powerful and feature rich front side web cache. It is also very fast, that is, Fast as in on steroids, and powered by The Dark Side of the Force.

    Redpill Linpro is the market leader for professional Open Source and Free Software solutions in the Nordics, though we have customers from all over. For professional managed services, all the way from small web apps, to massive IPv4/IPv6 multi data center media hosting, and everything through container solutions, in-house, cloud, and data center, contact us at www.redpill-linpro.com.

  • J.R.R. Tolkien: Unfinished Tales of Númenor and Middle-earth

    March 10th, 2015

    I read Unfinished Tales again. I should do so more often. It is a fantastic collection of writings, some in more finished form, some less, from J.R.R. Tolkien’s hand, collected, edited and commented by his son Christopher.

    Here are the longest “raw” cuts of the story of Turin Túrambar, later fine edited and released as a separat work. Here is the touching story of Erendis, the unhappy wife of Aldarion, one of the mariner kings of Númenor, in almost Brontëan style. Here are essays on the wizards, the Istari, and of the seeing stones, the Palantíri. Here is the long version of the story that led Gandalf, Thorin Oakenshield and his 12 companions to Bilbo’s door, and the story of the hunt of the ring before Frodo set out from the Shire. In a footnote, we get the explanation of why it is said that Imrahil of Dol Amroth has some elven blood in his veins. In a moving part, we get the story of the oath of Eorl and Cirion. And we even get facts (though a bit confusing and partly contradicting) concerning Galadriel and Celeborn.

    If you are a true fan of Tolkien’s works and legendarium, you probably have read Unfinished Tales already. If not, it’s high time.

    varnish-4.0.3 for Fedora and EPEL

    March 5th, 2015

    varnish-4.0.3 was released recently. I have wrapped packages for Fedora and EPEL, and requested updates for epel7, f21 and f22. They will trickle down as stable updates within some days. I have also built packages for el6, and after som small patching, even for el5. These builds are based on the Fedora package, but should be only cosmetically different from the el6 and el7 packages available from http://varnish-cache.org/.

    Also note that Red Hat finally caught up, and imported the necessary selinux-policy changes for Varnish from fedora into el7. With selinux-policy-3.13.1-23.el7, Varnish starts fine in enforcing mode. See RHBA-2015-0458.

    My builds for el5 and el6 are available here: http://users.linpro.no/ingvar/varnish/4.0.3/. Note that they need other packages from EPEL to work.

    Update 1: I also provide an selinux module for those running varnish-4.0 on el6. It should work for all versions of varnish-4.0, including mine and the ones from varnish-cache.org.

    Update 2: Updated builds with a patch for bugzilla ticket 1200034 are pushed for testing in f21, f22 and epel7. el5 and el6 builds are available on link above.

    Enjoy.

    Ingvar

    Varnish Cache is powerful and feature rich front side web cache. It is also very fast, that is, Fast as in on steroids, and powered by The Dark Side of the Force.

    Redpill Linpro is the market leader for professional Open Source and Free Software solutions in the Nordics, though we have customers from all over. For professional managed services, all the way from small web apps, to massive IPv4/IPv6 multi data center media hosting, and everything through container solutions, in-house, cloud, and data center, contact us at redpill-linpro.com.

    Lars Saabye Christensen: Stedsans

    February 28th, 2015

    Jeg skulle aldri ha … Slik begynner Lars Saabye Christensen ni forskjellige noveller. Noen korte, en veldig lang. Noen av dem møtes, eller har felles personer i tidsspenn. Det er vakkert, trist, fantastisk morsomt, svært pinlig, men aldri kjedelig. Hvis jeg skulle ha noe å utsette, må det være at det var vel mye synkronsvømming etter min smak. Min favoritt var den om forfatteren (som dukker opp i flere av fortellingene) som i TV-intervju sier det eneste han absolutt ikke må si, på ren trass og høy promille. Det er også lett å kjenne seg igjen i den ungdommelige stolthet og trass, hos ham som skal sykle fra Amsterdam til Paris, bare for å kunne briljere i fransktimen, idet elevene blir spurt Qu’est-ce que tu a fait dans la vacances.

    Åke Edwardson: Nesten død mann

    February 28th, 2015

    En sommer for mange år siden, da Winter var bare ungdommen, seilte han utenfor sommerstedet til familien. Han passerte en jente i en båt som virket redd. Dette vage minnet dukker opp under en etterforskning av en tilsynelatende tilfeldig skuddepisode i utkanten av Göteborg. En forfatter i huset ved siden av melder saken til politiet. Det viser seg at forfatteren skriver historien om jenta i båten. Hun forsvant og ble aldri funnet igjen.

    En kjent politiker forsvinner. Kona er lite samarbeidsvillig. Bergenhem finner en forlatt bil på brua, midt på natta. Har eieren tatt selvmord? Hvorfor er det et kulehull i et av setene? Hvordan kan det ha seg at bilen ble brukt av personen som befant seg i huset der skyteepisoden fant sted? Og ikke minst; hvorfor var Bergenhem ute midt på natta når han ikke har vakt?

    Kriminalinspektør Erik Winter har fått migrene, men nekter å gå til legen. Det går utover både familie og kolleger. Og det virker som om alle på avdelingen hans sliter med parforholdene sine. Lars Bergenhem har til slutt funnet det for godt å komme ut av skapet, men tør ikke si i fra hjemme. Aneta Djanali og Fredrik Halders’ forhold skranter. Bertil Ringmar sitter alene hjemme og drikker på kveldene. Winters mor kommer hjem. Det blir ikke bedre at gangsterne har det like ille. Det er slitsomt å jobbe med etterforskning under slike forhold. Dessuten må Winter gjøre noen dykk i Göteborgs underverden, og oppsøke folk han helst ikke vil vite noe av. Det drar seg sammen til en virkelig spennende avslutning. Hvem som overlever er slett ikke gitt.

    Her er det litt for mange sammentreff, uten at forfatteren får dratt det helt i hop, synes jeg. De tre tilfeldige hendelsene som gjør at Winter klarer å løse saken, minnet om jenta i båten, at forfatteren befinner seg i nettopp det huset, og at en viss gangster får bulket en bil, at disse skal trekke linjer som krysses, er så usannsynlig at jeg ikke helt tror på det. Men det gjør ikke så mye, for det er så mye annet som er elegant her. Språket til Edwardson lever, og det lever ikke minst i det usagte. I pausene, i de plutselige avbruddene, i sceneskiftene. Leseren må legge inn det som mangler, og det er et genialt trekk som driver spenningen opp og gjør handlingen levende. At politifolk har problemer med familie og forhold er ikke noen nyhet, men Winter og kollegenes problemer legger ikke demper på historien, slik det desverre skjer i krim av alt for mange andre forfattere.

    Nå har jeg lest nummer 1 og nummer 9 av Winter. Det var kanskje ikke så lurt å hoppe over resten, men jeg er ikke skremt vekk. Snarere tvert imot. Dette er skikkelig bra krim, og det er ikke så lenge til påske. Anbefales!

    Camilla Läckberg: Ulykkesfuglen

    February 26th, 2015

    Nyansatte Hanna Kruse ved Tanumshede politistasjon får en flying start. Førstebetjent Patrik Hedström drar henne med ut for å sjekke en bilulykke, før hun får satt seg i kontorstolen. Det er en trist ulykke. Føreren, Marit Kaspersen, som Hedström kjenner fra lokalmiljøet, har omkommet, og lukter sterkt av alkohol. Men det er noe som skurrer. Marit rørte nemlig aldri alkohol.

    Ordføreren i Tanumshede er fornøyd. Han har sørget for at et realitykonsept kommer til bygda. All PR er god PR, og han satser på å få satt stedet på kartet for alvor. I Fucking Tanum, som en variant av “Big Brother”, kommer etablerte realitystjerner som alle har sin grunn til å få oppmerksomhet på skjermen. Så blir en av deltakerne brutalt myrdet, og politiet må legge trafikkulykken til side.

    Dette er de to hovedlinjene i boka. Ikke uventet krysses de etter hvert, og Patrik Hedström får nok å hanskes med. Ved siden av får vi minner fra noen som opplagt har hatt en fæl barndom, selve ulykkesfuglen. På privaten hos Patrik ligger det an til bryllup, og hans tilkommende kone, hennes svigerinne, og svigermor planlegger og prøver kjoler.

    Dette er helt grei krim, men ikke over snittet. Plottet ganske elegant og kunne blitt riktig bra, men her brukes det alt for mange klisjéer. Läckberg henter rekvisitter fra nederste hylle. Det for mange rene stereotyper. Ordføreren er så enkel og uspiselig at han minner om en fordummet variant av direktøren i Jan Guillous Tyvenes Marked. Deltakerne i Fucking Tanum er todimensjonale og kjedelige. Her kunne forfatteren gjort mye mer ut av bipersonene. Fra Patriks familie hører vi om tidsklemma med henting og levering i barnehage, og beskrivelsen av svigerinnens depresjon, bryllupsplanlegging, og småpludderet fra barna, kunne vært sakset reader’s digest fra Liza Marklund, i åpenbart frieri til kjernepublikummet i bokklubben – leseglade kvinner på 35+. Hvem som egentlig er morderen er så desverre så gjennomsiktig at det blir klart alt for tidlig i boka. Her kunne forfatteren lagt inn flere blindspor, eller i det minste lagt ut færre ledertråder så tidlig. Er Camilla Läckberg Sveriges “krimdronning”? I så fall trenger vi ny regent og opplyst enevelde snarest – evt revolusjon.

    Jørn Lier Horst: Bunnfall

    February 25th, 2015

    På strendene i Stavern blir det gjort makabre funn: Føtter, komplett med sokker og sko, men uten resten av kroppen som hører til. Etter at føtter fra to mennesker er funnet i løpet av få dager aner førstebetjent William Wisting ved politiet i Larvik uråd. Han har gått gjennom lista over savnede fra siste år, og funnet at en gruppe eldre forsvant over en periode på noen måneder fra samme pleiehjem. Sakene ble den gangen ikke sett på under ett. Nå er sammenhengen åpenbar, og det er sannsynlig at likdelene stammer fra de savnede. Samtidig er Wisting ikke helt i form. Han er svimmel og uvel, men kvier seg selvsagt for å ta kontakt med lege.

    Line Wisting, Williams datter, har fått en flott idé til et flere-siders innslag i VGs magasin: Hun skal intervjue tidligere fanger om hvordan de hadde det i fengsel. Hjalp det? Ble de bedre samfunnsborgere etter endt straff. Hun treffer flere interessante fengselsfugler, men blir så fasinert av en av dem at hun lurer litt på egne motiver, da hun besøker ham en ekstra gang, med et ekstra lag leppestift.

    Solid politikrim fra Jørn Lier Horst igjen. Vi slipper politi-skolemesterstemmen hans som en del av de tidligere bøkene har vært plaget av. Hovedpoenget, at fanger flest stort sett ikke blir bedre av å sitte i fengsel, og at det dermed er temmelig dårlig bruk av offentlige midler, kommer fram klart og tydelig, uten at det blir anmasende. Spenningen går ikke helt i taket, siden Jørn Lier Horst aldri tar livet av noen av hovedpersonene sine, men det blir ganske drivende mot slutten likevel. Anbefales.

    Jørn Lier Horst: Når havet stilner

    February 24th, 2015

    Førstebetjent William Wisting må ta en lokal utrykning i Stavern selv, siden patruljen på vakt blir sendt til en hyttebrann. Noen har kastet en gjenstand gjennom vinduet på apoteket slik at innbruddsalarmen gikk. På trappa til apoteket finner Wisting en mann som er skutt i magen. Senere samme dag blir det funnet restene av en død person i ruinene etter hyttebrannen. Ikke lenge etterpå blir det funnet et lik i en båt i strandkanten. Wisting aner etterhvert en sammenheng mellom sakene, og insisterer på å kjøre en samlet etterforskning på tross av fru politimester “Jernet” Jernbekk som tilsynelatende aktivt motarbeider fremgang i saken. Og hvorfor snuser PST rundt i krokene? Det blir en ferd fra holmer og skjær utenfor Stavern til Rivieraen, og riktig spennende blir det mot slutten.

    Dette er solid gjennomført politikrim, nummer tre aus der reihe om William Wisting. Man burde egentlig lese disse i rekkefølge, men denne hadde jeg av en eller annen grunn hoppet over, uten at det gjorde så veldig mye for resultatet da jeg nå tok den igjen. Jørn Lier Horst lar sjelden noen av hovedpersonene sine stryke med, så selv om spenningen er høy, er vi heldigvis ikke så veldig nervøse for at det ikke skal gå bra til slutt.

    Anbefalt krim.

    Arnaldur Indriðason: Hjemstavn

    February 24th, 2015

    Førstebetjent Erlendur Sveinsson er på hjemlige trakter, i Eskifjörður, en av de mange små fjordene øst på Island. Han har tatt ut en lang ferie fra kontoret i Reykjavik, og har slått seg ned med gasslykt og sovepost i ruinene av familiens forlatte og sammenraste småbruk. Det er basen hans, mens han stadig leter etter broren Bergur som forsvant i fjellet over 40 år tidligere. Så dukker det opp en annen forsvinningssak fra samme periode. Den unge Matthildur forsvant på tur over fjellet i dårlig vær. Men var det ikke rart at kompaniet fra den amerikanske basen som gikk motsatt vei ikke så henne på veien? Erlendur oppsøker dem som finnes igjen, og starter etterforskningen fra bunnen av. Han snakker med Matthildurs slekt og bekjente, og nøster langsomt opp den gamle saken, mens han drømmer om å nøste opp trådene i sitt eget liv.

    Erlendur finner endelig fred i denne sannsynligvis siste boka om ham og forsvinningene han har etterforsket. Det har vært et trist, nesten depressivt følge gjennom ni bøker, men duverden for noen historier vi har fått med på veien.

    Tom Egeland: Den 13. disippel

    February 9th, 2015

    Førsteamanuensis Bjørn Beltø har ikke så veldig mange venner. En av dem er kollegaen Victoria, som ligger for døden. Han sitter ved sykesengen og fanger opp et bitte lite ord. Det likner på “morse”. Victorias sønn gir ham et brev som Bjørn skal få når Victoria er død. Han får det noen dager på forskudd, og bestemmer seg for å prøve å finne ut hva dette er for noe rart. I mellomtiden blir Victorias mann og sønn utsatt for et svært voldelig innbrudd. Bjørn søker videre. Det viser seg at Victoria var en mer eller mindre hemmelig deltaker i en utgravning i Kapernaum under arkeologen Mosche Mendelssohn, tilbake på 70-tallet. Men noe skjedde. Mendelssohn forsvinner, prosjektet ble skrinlagt, og Victoria reiste hjem hals over hode. I en siste gest for Victoria graver han seg ned i saken, og i klassisk Egeland-stil blir det reiser til mange land, gåter og hemmeligheter, relikvier og innsyn i hemmelige organisasjoner, og spektakulære arkeologiske funn.

    Mulig jeg bare er litt gammel og bitter, men jeg synes dette blir i svakeste laget. Beltø titter inn på Victorias kontor i 45 sekunder, og har allerede funnet hovedsporet. Den er for tynn. Etterforskningen hans hopper framover i raske byks. Det tar ikke lang tid før Mosche Mendelssohns datter Rebecca, som tilfeldigvis er både ung og tiltrekkende, dukker opp som troll av eske for å få Bjørn til å hjelpe henne å løse gåten om hennes fars forsvinning. I hælene får de både Mossad og det norske overvåkingspolitiet. Det er litt thriller i klassisk Egeland-stil, men stort sett er det bare Bjørn Beltø som ikke har fått seg et ligg på lenge, og plutselig har en ung og vakker kvinne innenfor rekkevidde. Ja, og så konspirasjonen da, så klart. “Noen” har, med militær hjelp, bokstavelig talt lagt lokk over Mosches oppdagelse i Kapernaum, og forsvinningen hans blir aldri oppklart. Og “noen” er selvsagt etterretningstjenester fra fjern og nær, inklusive Mossad, CIA og det norske overvåkingspolitiet, idet Bjørn blir blandet inn i saken, 40 år etter. Etterforskerne som graver i innbruddet hjemme hos Victoria derimot, må være av det tettere slaget, for her lå jo løsningen så nær at en garvet politietterforskerinne burde ha løst saken raskt og greit.

    Bjørn har alltid hatt et anstrengt forhold til sjefen sin, som han forakter. Han var Bjørns mors elsker allerede før faren døde, og hennes ektemann før året etter var omme. Dette er altså en fortelling om forholdet mellom sønner og (ste)fedre. Det er selvsagt Bjørns forhold til stefaren sin. Det er Victorias sønns forhold til sin far. Og sannelig er det ikke litt Josef og Jesus fra Nasaret også. Ja ja. Vi får dessuten neste episode i stråmannsprosjektet som Egeland fikler med i bok etter bok. Tenk om hvis ditt, og tenk om hvis datt, for da kunne man nemlig vise at Jesus bare var et vanlig menneske, og så kan man plukke fra hverandre kristendommen etterpå. Egeland har lest tidlig kirkehistorie og er vel belest i det nye testamente. Underholdende er det jo, men så innmari mye mer enn dét, er det desverre ikke.