OCSP: What, why, how?

January 12th, 2017

While debugging a problem with OCSP, I had to sit down and understand what it really does and why. So What is OCSP, and why do we use it?

Read the rest of this entry

J.R.R. Tolkien: The Hobbit, illustrated by Jemima Catlin

December 26th, 2016

I read Tolkien’s “canon”, that is, The Silmarillion, The Hobbit, The Lord of the Rings, every year. So also this year. There are a lot of things to say about the Hobbit, but this year, I’d just like to show off my new copy of the book, beautifully illustrated by the illustrous illustrator Jemima Catlin.

20170224_183214_small

20170224_183501_small

I picked this up in a used book store, and hey, it was even signed by the illustrator!

20170224_183328_small

I really like Catlin’s style

 

20170226_091331_small

Fits nicely in my growing collection of Hobbit versions.

For Angelica’s use: The Matter of the Mirror (J.R.R Tolkien: The Lord of the Rings)

December 24th, 2016

I read Tolkien’s “canon”, that is The Hobbit, The Lord of the Rings, and The Silmarillion, every year about christmas. So also this year.

In chapter two of The Lord of the Rings, we find a short note on one of Bilbo Baggins’ relations, the young Angelica. Bilbo leaves her a round convex mirror as a farewell gift, and tags it with “For Angelica’s use”, and the author adds that “She was a young Baggins, and too obviously considered her face shapely”.

Now, a couple of questions arise at once: Why in Middle-earth would Bilbo own a non-flat mirror like this? Is it clown-mirror, left-over from some carneval party, or just some other old strange mathom? One might also worry about Angelica’s reaction. As a youngster, isn’t this a bit harsh from old Bilbo to tease her for her caring about her looks?

A convex looking-glass is of course a woman’s make-up mirror, as the curved surface makes it magnifying. And Bilbo being a bachelor, obviously must have inherited this from his mother, Belladonna Took. As Belladonna was of a wealthy family, and as Bilbo had taken care of her mirror for all the years after her death, it must have been quite a heirloom, and just not another mathom. I presume a frame of victorian style silver plated engravings at least.

So giving Angelica his mother’s mirror, with a tongue-in-cheek joke, would be a kind gift from old uncle Bilbo, and it was probably warmly received by her.

Bash: Random numbers for fun and profit

December 13th, 2016

bash has many things that just works automagically. Did you know it has a built-in pseudorandom number generator? Let’s play some games! Read rest of the post here!

John Steinbeck: Øst for Eden

November 21st, 2016

Jeg mente det måtte være på tide med litt allmendannelse igjen. Jeg har lest Øst for Eden.

Adam Trask lever sammen med sin bror Charles og sin far Cyrus. Faren gir dem forskjellig behandling, han er tilsynelatende mer glad i Adam enn i Charles. Det er i alle fall slik Charles oppfatter det, og selv om han er glad i Adam, klarer han ikke la være å hate ham. Når faren dør driver de farmen sammen, selv han har etterlatt dem en stor formue. En dag finner de en vakker men nesten ihjelslått kvinne på trammen. Adam faller pladask for henne, tar henne til ekte, og flytter tvers over landet til California. I Salinas-dalen følger vi de to familiene Trask og Hamilton. Den velstående Adam med hans svikefulle kone, og den fattige men kloke Samuel Hamilton og hans etterkommere, inntil neste generasjon står alene.

Det er ikke småtteri Steinbeck gaper over i denne fortellingen. Han går nemlig løs på spørsmålet om godt og ondt, og selveste arvesynden, med mange referanser til fortellingen om Kain og Abel (eller Charles og Adam, eller Caleb og Aron, om du vil). Kan man unngå å gjøre det onde, når man ønsker å være god, selv om trangen til å gjøre ondt trekker og drar i en? Konklusjonen er timshel. Og hva det betyr må det flere vise menn til, noe vi heldigvis får i løpet av boka.

Dette er helt fantastisk mesterlig. Hovedtemaet blir kraftig belyst fra alle bauer og kanter. Landskap og personer beskrives så levende at det støver rundt støvlene, og vi gråter med sorgene. Ved siden av kreti og pleti finnes det rollefigurer som er mer eller mindre gjennomført gode eller onde. Samuel, og senere Adams trofaste tjener, Lee, står for det godhet, miskunn og visdom, og redder dagen gang på gang når ondskapen gjør sine herjinger. Samuel og Lee gir oss dessuten et lynkurs i barneoppdragelse som står støtt mot hva som helst den dag i dag. Cathy er gjennomført ond og grusom. Eller, hva var ondskap igjen? Vi blir godt kjent med, og glad i hovedpersoner og bifigurer, og ønsker å støtte dem når de faller. Nei, nei, ikke gjør det! Men så snakk sammen da! Stol på Samuel! Hør på Lee!

Underveis får vi et lite men innsiktsfullt snitt av USAs historie fra århundreskiftet og fram til og med første verdenskrig. Steinbeck dukker opp i en cameo som seg selv som liten gutt, i byen der Trask og Hamiltons bodde. Tilsynelatende er Samuel Hamilton modelert etter hans egen bestefar, og han viser en sterk kjærlighet til ikke bare fortellingen, men området og menneskene som bor der. I følge Steinbeck var Øst for Eden hans hovedverk, og alt han har skrevet og lært har han tatt med her. Resultatet er en bok som fremdeles står som en påle over 60 år etterpå.

Gert Nygårdshaug: Den balsamerte ulven

November 21st, 2016

Det skulle jo egentlig være en fisketur med kolleger og gode venner, KRIPOS-sjef Arthur Krondal, og de barkede etterforskerne Skarphedin Olsen og Peder Ungbeldt. Olsens unge nevø Fredric Drum er også med på lasset, tilsynelatende som fiskelagets kokk, noe som kanske ikke er så dumt siden han er mesterkokk, innhaver av den lille frognerrestauranten Kaserollen, og har blitt noe inni granskauen klok av å lese bok. De slår seg til i ei lita koie i Vondalen, blant sau og ulv, og langt fra folk. Så, som det ofte gjør i bøker der mange kriminaletterforskere er samlet, braker det løs. Noen skyter fiskestanga ut av hendene til Olsen, og Krondal må krype til korset, og forklare hvorfor de egentlig er der.

Dette er en litt selsom bok, med rikelig av ingredienser. Vi nevner i fleng lokale grensetvister om utmarksbeite, et sauehjerte og en kvinnelig underarm, begge uten eier, flyktningemottak i grisgrendte strøk, samer, den eksplosive blanding av sau og ulv i det norske kjerneområdet for sau og ulv, hemmelige ganger (så klart), og sist men ikke minst, et flere tusen år gammel assyrisk sagn skrevet med kileskrift(!!) Oppi denne artige miksen plupper man så en elskovslysten enke, en historieprofessor, en toppidrettsutøver, en sauebonde eller to, en forsvunnet thai-jente, og selvsagt Skarphedin og Co, så har du nettopp, en selsom bok.

Jeg etterlyste i Dødens Codex noe litt mer jordnært. Det er denne fortellingen absolutt. Her er det jord og mose og lyng, elv og vierkjerr og bjørkekratt, bål og stekt ørret med einebær med en dram til i godt kameratskap. Så innmari spennende blir det kanskje ikke, men i overkant rart. Det er liksom ikke grenser for hva som kan dukke opp på neste side. Og i fraværet av mening og sammenheng (før det hele trekkes sånn nogenlunde mot slutten), mangler det gjerne også normal tegnsetting som f.eks punktum. Nygårdshaug leker med både språk og innhold. Det er artig.

Gert Nygårdshaug: Dødens codex

November 21st, 2016

Fredric Drum, restauranteier med ekspert-nese for god vin, og dessuten ekspert på antikke skrifter, språk og koder, reiser til sør-Italia for å besøke kjæresten sin, Genevieve Brisson, som er i rekonvalens etter forrige bok. I tillegg skal han forsøke å dekode Codex Ofanis, et pergamentstykke som er blitt funnet, helt tilfeldigvis i samme område. Rett før han kommer fram blir han dratt ut av bussen, tilsynelatende av lokalt politi, og kastet utfor en klippe. Til alt hell overlever han, uten varige skader på legemet, men han forstår jo at noen ikke vil ham vel. Når han til slutt kommer fram til landsbyen, og tar inn på et lite hotell, ligger det en underlig stemning over det hele. Folk tisker i krokene, og skulende blikk blir sendt. Men mange er også gjestfrie og hyggelige. Hvem kan Fredric stole på? Overlegen ved sykehuset? Slottsbesitteren på toppen av klippen? Husverten? Vertshuseieren? Mørke skygger går gjennom landsbyen på nattestid. Hunder dør uten forklaring. Folk forsvinner. Fredric må bruke alle sin kløkt og kunnskap for å dekode codexen, passe så vel seg selv som Genevieve, og løse mysteriene i landsbyen. Det hele henger selvsagt sammen – hvem skulle trodd det.

Drum-krim uten Skarphedin Olsen, men fjernt fra Norge og på egen hånd er Fredric Drum ikke dum. Spennende blir det av og til, men jeg synes Nygårdshaug graver vel dypt i honningkrukken sin, og trekker raskere enn en revolvermann, opp den ene kaninen etter den andre. Her er det filosofi og glemte religioner og lignelser og geografiske merkverdigheter og glemte språk og hemmelige skrifter og hemmelige symboler og hemmelig musikk og prester og vise menn og kvinner i hemmelige ordener, og det hele røres sammen i en sterkt aksellererende malstrøm. Det er bare å henge på, og håpe at det løser seg til slutt. Det gjør det jo på sett og vis, men det virker litt hesblesende overlesset, rett og slett.

Når man er ferdig er det bare å puste ut, og tenke at joda, det var jo gøy, men kanskje vi skal prøve noe mer jordnært neste gang.

varnish-5.0, varnish-modules-0.9.2 and hitch-1.4.1, packages for Fedora and EPEL

October 20th, 2016

The Varnish Cache project recently released varnish-5.0, and Varnish Software released hitch-1.4.1. I have wrapped packages for Fedora and EPEL.

varnish-5.0 has configuration changes, so the updated package has been pushed to rawhide, but will not replace the ones currently in EPEL nor in Fedora stable. Those who need varnish-5.0 for EPEL may use my COPR repos at https://copr.fedorainfracloud.org/coprs/ingvar/varnish50/. They include the varnish-5.0 and matching varnish-modules packages, and are compatible with EPEL 5, 6, and 7.

hitch-1.4.1 is configure file compatible with earlier releases, so packages for Fedora and EPEL are available in their respective repos, or will be once they trickle down to stable.

As always, feedback is warmly welcome. Please report via Red Hat’s Bugzilla or, while the packages are cooking in testing, Fedora’s Package Update System.

Varnish Cache is a powerful and feature rich front side web cache. It is also very fast, and that is, fast as in powered by The Dark Side of the Force. On steroids. And it is Free Software.

Redpill Linpro is the market leader for professional Open Source and Free Software solutions in the Nordics, though we have customers from all over. For professional managed services, all the way from small web apps, to massive IPv4/IPv6 multi data center media hosting, and everything through container solutions, in-house, cloud, and data center, contact us at www.redpill-linpro.com.

Len Deighton: Høyt spill i Berlin

October 7th, 2016

Tidlig 80-tall, og kald krig. Den øst-tyske agenten Brahms 4 føler nettet snøre seg sammen, og vil gjerne hoppe av sammen med kona. Brahms 4 har vært en verdifull agent for vestlig etterretning, men kontaktene hans blir nervøse, og det sitter langt inne å hente ham ut. Bernard Samson, ansatt i de britiske hemmelige tjenester SIS, for øvrig bokas hovedperson, og tidligere nær venn av Brahms 4, innser at han må returnere til aktiv tjeneste i Berlin hvis han vil få ham ut. Men Samson forstår at det er en muldvarp i systemet, med tette forbindelser til KGB. Dessuten må han pleie forholdet til kona som han mistenker har et forhold til en kollega, og passe på sin egen karriere.

Klassisk britisk spionkrim, litt opp i gata til f.eks John le Carré, men kanskje hakket mer hardkokt. Anbefales!

Jan Guillou: Brobyggerne

October 3rd, 2016

Sent 1800-tall. Far og onkel ble borte på havet. Slikt skjedde, og livet gikk videre. Tre farøse brødre på Osterøy utenfor Bergen, Sverre, Oscar, og Lauritz, må gjøre det beste utav det. Til slutt blir til slutt sendt til byen, der det ved et sjebnens tilfelle blir oppdaget at guttene har supertalent for matematikk, bygg og konstruksjon. Byens beste borgere trommes sammen, og guttene får stipend til studium ved Tysklands beste skoler, mot et løfte om at de får komme tilbake og bygge selveste Bergensbanen. Som skolens beste elever gjør de seg klare til å reise tilbake som unge menn, men kjærligheten vil det annerledes, og to av brødrene rømmer i skam, en til England, og en til Tysk Vest-Afrika. Bare Lauritz reiser hjem for å yte sin plikt for fedrelandet og byen som gav dem utdannelse. Vi følger Lauritz i sin kamp mot elementene på Hardangervidda, både som brobygger over ljuv, elver og klasseskiller, idét han forsøker å vinne retten til å gifte seg over sin stand. I Afrika følger vi Oscar som bygger broer for å få framskrittet fram over det mørke kontinent. Her er det Tyskland som fører an, og viser veien til den sanne sivilisasjon, framfor andre europeiske barbarer.

Det er selvsagt drivende godt skrevet, spennende og underholdende. Tidskoloritten virker autentisk, og optimismen råder. Det store tekniske framskrittet suser framover, med jernbanen som strålende eksempel. I Norge skal vi bygge den mest fantastiske banen i Verden, i alle fall med arbeidere som får lønn etter innsats. Desverre går Guillou i fella han alt for ofte gjør. Her har vi nok en gang et streif av rød klassekamp og en svak eim av kvinnefrigjøring, men med en supermann, Lauritz, som ikke bare håndterer klasseskillene, fra rallarer på laveste nivå, til godsherrer og selveste keiseren av Tyskland, men også naturelementene, kjærligheten, øvrigheta, og til og med sørger for at sin kone får en moderne utdannelse, og blir praktiserer lege i byen. Broren Oscar er ikke dårligere. Han blir ikke mindre enn banebygger, storviltjeger, dronning-gemal, millionær, og krigshelt. Det blir rett og slett litt for mye av det gode. Dette er publikumsfrieri til fansen.

Hvis man liker Guillou får man det man betaler for her. Tredjemann i søskenflokken får man visstnok møte i neste bok, og Guillou har planlagt en hel serie. Han kommer nok til å tjene gode penger på sitt norske publikum.