varnish-4.0.3 for Fedora and EPEL

March 5th, 2015

varnish-4.0.3 was released recently. I have wrapped packages for Fedora and EPEL, and requested updates for epel7, f21 and f22. They will trickle down as stable updates within some days. I have also built packages for el6, and after som small patching, even for el5. These builds are based on the Fedora package, but should be only cosmetically different from the el6 and el7 packages available from http://varnish-cache.org/.

Also note that Red Hat finally caught up, and imported the necessary selinux-policy changes for Varnish from fedora into el7. With selinux-policy-3.13.1-23.el7, Varnish starts fine in enforcing mode. See RHBA-2015-0458.

My builds for el5 and el6 are available here: http://users.linpro.no/ingvar/varnish/4.0.3/. Note that they need other packages from EPEL to work.

Update 1: I also provide an selinux module for those running varnish-4.0 on el6. It should work for all versions of varnish-4.0, including mine and the ones from varnish-cache.org.

Update 2: Updated builds with a patch for bugzilla ticket 1200034 are pushed for testing in f21, f22 and epel7. el5 and el6 builds are available on link above.

Enjoy.

Ingvar

Varnish Cache is powerful and feature rich front side web cache. It is also very fast, that is, Fast as in on steroids, and powered by The Dark Side of the Force.

Redpill Linpro is the market leader for professional Open Source and Free Software solutions in the Nordics, though we have customers from all over. For professional managed services, all the way from small web apps, to massive IPv4/IPv6 multi data center media hosting, and everything through container solutions, in-house, cloud, and data center, contact us at redpill-linpro.com.

Lars Saabye Christensen: Stedsans

February 28th, 2015

Jeg skulle aldri ha … Slik begynner Lars Saabye Christensen ni forskjellige noveller. Noen korte, en veldig lang. Noen av dem møtes, eller har felles personer i tidsspenn. Det er vakkert, trist, fantastisk morsomt, svært pinlig, men aldri kjedelig. Hvis jeg skulle ha noe å utsette, må det være at det var vel mye synkronsvømming etter min smak. Min favoritt var den om forfatteren (som dukker opp i flere av fortellingene) som i TV-intervju sier det eneste han absolutt ikke må si, på ren trass og høy promille. Det er også lett å kjenne seg igjen i den ungdommelige stolthet og trass, hos ham som skal sykle fra Amsterdam til Paris, bare for å kunne briljere i fransktimen, idet elevene blir spurt Qu’est-ce que tu a fait dans la vacances.

Åke Edwardson: Nesten død mann

February 28th, 2015

En sommer for mange år siden, da Winter var bare ungdommen, seilte han utenfor sommerstedet til familien. Han passerte en jente i en båt som virket redd. Dette vage minnet dukker opp under en etterforskning av en tilsynelatende tilfeldig skuddepisode i utkanten av Göteborg. En forfatter i huset ved siden av melder saken til politiet. Det viser seg at forfatteren skriver historien om jenta i båten. Hun forsvant og ble aldri funnet igjen.

En kjent politiker forsvinner. Kona er lite samarbeidsvillig. Bergenhem finner en forlatt bil på brua, midt på natta. Har eieren tatt selvmord? Hvorfor er det et kulehull i et av setene? Hvordan kan det ha seg at bilen ble brukt av personen som befant seg i huset der skyteepisoden fant sted? Og ikke minst; hvorfor var Bergenhem ute midt på natta når han ikke har vakt?

Kriminalinspektør Erik Winter har fått migrene, men nekter å gå til legen. Det går utover både familie og kolleger. Og det virker som om alle på avdelingen hans sliter med parforholdene sine. Lars Bergenhem har til slutt funnet det for godt å komme ut av skapet, men tør ikke si i fra hjemme. Aneta Djanali og Fredrik Halders’ forhold skranter. Bertil Ringmar sitter alene hjemme og drikker på kveldene. Winters mor kommer hjem. Det blir ikke bedre at gangsterne har det like ille. Det er slitsomt å jobbe med etterforskning under slike forhold. Dessuten må Winter gjøre noen dykk i Göteborgs underverden, og oppsøke folk han helst ikke vil vite noe av. Det drar seg sammen til en virkelig spennende avslutning. Hvem som overlever er slett ikke gitt.

Her er det litt for mange sammentreff, uten at forfatteren får dratt det helt i hop, synes jeg. De tre tilfeldige hendelsene som gjør at Winter klarer å løse saken, minnet om jenta i båten, at forfatteren befinner seg i nettopp det huset, og at en viss gangster får bulket en bil, at disse skal trekke linjer som krysses, er så usannsynlig at jeg ikke helt tror på det. Men det gjør ikke så mye, for det er så mye annet som er elegant her. Språket til Edwardson lever, og det lever ikke minst i det usagte. I pausene, i de plutselige avbruddene, i sceneskiftene. Leseren må legge inn det som mangler, og det er et genialt trekk som driver spenningen opp og gjør handlingen levende. At politifolk har problemer med familie og forhold er ikke noen nyhet, men Winter og kollegenes problemer legger ikke demper på historien, slik det desverre skjer i krim av alt for mange andre forfattere.

Nå har jeg lest nummer 1 og nummer 9 av Winter. Det var kanskje ikke så lurt å hoppe over resten, men jeg er ikke skremt vekk. Snarere tvert imot. Dette er skikkelig bra krim, og det er ikke så lenge til påske. Anbefales!

Camilla Läckberg: Ulykkesfuglen

February 26th, 2015

Nyansatte Hanna Kruse ved Tanumshede politistasjon får en flying start. Førstebetjent Patrik Hedström drar henne med ut for å sjekke en bilulykke, før hun får satt seg i kontorstolen. Det er en trist ulykke. Føreren, Marit Kaspersen, som Hedström kjenner fra lokalmiljøet, har omkommet, og lukter sterkt av alkohol. Men det er noe som skurrer. Marit rørte nemlig aldri alkohol.

Ordføreren i Tanumshede er fornøyd. Han har sørget for at et realitykonsept kommer til bygda. All PR er god PR, og han satser på å få satt stedet på kartet for alvor. I Fucking Tanum, som en variant av “Big Brother”, kommer etablerte realitystjerner som alle har sin grunn til å få oppmerksomhet på skjermen. Så blir en av deltakerne brutalt myrdet, og politiet må legge trafikkulykken til side.

Dette er de to hovedlinjene i boka. Ikke uventet krysses de etter hvert, og Patrik Hedström får nok å hanskes med. Ved siden av får vi minner fra noen som opplagt har hatt en fæl barndom, selve ulykkesfuglen. På privaten hos Patrik ligger det an til bryllup, og hans tilkommende kone, hennes svigerinne, og svigermor planlegger og prøver kjoler.

Dette er helt grei krim, men ikke over snittet. Plottet ganske elegant og kunne blitt riktig bra, men her brukes det alt for mange klisjéer. Läckberg henter rekvisitter fra nederste hylle. Det for mange rene stereotyper. Ordføreren er så enkel og uspiselig at han minner om en fordummet variant av direktøren i Jan Guillous Tyvenes Marked. Deltakerne i Fucking Tanum er todimensjonale og kjedelige. Her kunne forfatteren gjort mye mer ut av bipersonene. Fra Patriks familie hører vi om tidsklemma med henting og levering i barnehage, og beskrivelsen av svigerinnens depresjon, bryllupsplanlegging, og småpludderet fra barna, kunne vært sakset reader’s digest fra Liza Marklund, i åpenbart frieri til kjernepublikummet i bokklubben – leseglade kvinner på 35+. Hvem som egentlig er morderen er så desverre så gjennomsiktig at det blir klart alt for tidlig i boka. Her kunne forfatteren lagt inn flere blindspor, eller i det minste lagt ut færre ledertråder så tidlig. Er Camilla Läckberg Sveriges “krimdronning”? I så fall trenger vi ny regent og opplyst enevelde snarest – evt revolusjon.

Jørn Lier Horst: Bunnfall

February 25th, 2015

På strendene i Stavern blir det gjort makabre funn: Føtter, komplett med sokker og sko, men uten resten av kroppen som hører til. Etter at føtter fra to mennesker er funnet i løpet av få dager aner førstebetjent William Wisting ved politiet i Larvik uråd. Han har gått gjennom lista over savnede fra siste år, og funnet at en gruppe eldre forsvant over en periode på noen måneder fra samme pleiehjem. Sakene ble den gangen ikke sett på under ett. Nå er sammenhengen åpenbar, og det er sannsynlig at likdelene stammer fra de savnede. Samtidig er Wisting ikke helt i form. Han er svimmel og uvel, men kvier seg selvsagt for å ta kontakt med lege.

Line Wisting, Williams datter, har fått en flott idé til et flere-siders innslag i VGs magasin: Hun skal intervjue tidligere fanger om hvordan de hadde det i fengsel. Hjalp det? Ble de bedre samfunnsborgere etter endt straff. Hun treffer flere interessante fengselsfugler, men blir så fasinert av en av dem at hun lurer litt på egne motiver, da hun besøker ham en ekstra gang, med et ekstra lag leppestift.

Solid politikrim fra Jørn Lier Horst igjen. Vi slipper politi-skolemesterstemmen hans som en del av de tidligere bøkene har vært plaget av. Hovedpoenget, at fanger flest stort sett ikke blir bedre av å sitte i fengsel, og at det dermed er temmelig dårlig bruk av offentlige midler, kommer fram klart og tydelig, uten at det blir anmasende. Spenningen går ikke helt i taket, siden Jørn Lier Horst aldri tar livet av noen av hovedpersonene sine, men det blir ganske drivende mot slutten likevel. Anbefales.

Jørn Lier Horst: Når havet stilner

February 24th, 2015

Førstebetjent William Wisting må ta en lokal utrykning i Stavern selv, siden patruljen på vakt blir sendt til en hyttebrann. Noen har kastet en gjenstand gjennom vinduet på apoteket slik at innbruddsalarmen gikk. På trappa til apoteket finner Wisting en mann som er skutt i magen. Senere samme dag blir det funnet restene av en død person i ruinene etter hyttebrannen. Ikke lenge etterpå blir det funnet et lik i en båt i strandkanten. Wisting aner etterhvert en sammenheng mellom sakene, og insisterer på å kjøre en samlet etterforskning på tross av fru politimester “Jernet” Jernbekk som tilsynelatende aktivt motarbeider fremgang i saken. Og hvorfor snuser PST rundt i krokene? Det blir en ferd fra holmer og skjær utenfor Stavern til Rivieraen, og riktig spennende blir det mot slutten.

Dette er solid gjennomført politikrim, nummer tre aus der reihe om William Wisting. Man burde egentlig lese disse i rekkefølge, men denne hadde jeg av en eller annen grunn hoppet over, uten at det gjorde så veldig mye for resultatet da jeg nå tok den igjen. Jørn Lier Horst lar sjelden noen av hovedpersonene sine stryke med, så selv om spenningen er høy, er vi heldigvis ikke så veldig nervøse for at det ikke skal gå bra til slutt.

Anbefalt krim.

Arnaldur Indriðason: Hjemstavn

February 24th, 2015

Førstebetjent Erlendur Sveinsson er på hjemlige trakter, i Eskifjörður, en av de mange små fjordene øst på Island. Han har tatt ut en lang ferie fra kontoret i Reykjavik, og har slått seg ned med gasslykt og sovepost i ruinene av familiens forlatte og sammenraste småbruk. Det er basen hans, mens han stadig leter etter broren Bergur som forsvant i fjellet over 40 år tidligere. Så dukker det opp en annen forsvinningssak fra samme periode. Den unge Matthildur forsvant på tur over fjellet i dårlig vær. Men var det ikke rart at kompaniet fra den amerikanske basen som gikk motsatt vei ikke så henne på veien? Erlendur oppsøker dem som finnes igjen, og starter etterforskningen fra bunnen av. Han snakker med Matthildurs slekt og bekjente, og nøster langsomt opp den gamle saken, mens han drømmer om å nøste opp trådene i sitt eget liv.

Erlendur finner endelig fred i denne sannsynligvis siste boka om ham og forsvinningene han har etterforsket. Det har vært et trist, nesten depressivt følge gjennom ni bøker, men duverden for noen historier vi har fått med på veien.

Tom Egeland: Den 13. disippel

February 9th, 2015

Førsteamanuensis Bjørn Beltø har ikke så veldig mange venner. En av dem er kollegaen Victoria, som ligger for døden. Han sitter ved sykesengen og fanger opp et bitte lite ord. Det likner på “morse”. Victorias sønn gir ham et brev som Bjørn skal få når Victoria er død. Han får det noen dager på forskudd, og bestemmer seg for å prøve å finne ut hva dette er for noe rart. I mellomtiden blir Victorias mann og sønn utsatt for et svært voldelig innbrudd. Bjørn søker videre. Det viser seg at Victoria var en mer eller mindre hemmelig deltaker i en utgravning i Kapernaum under arkeologen Mosche Mendelssohn, tilbake på 70-tallet. Men noe skjedde. Mendelssohn forsvinner, prosjektet ble skrinlagt, og Victoria reiste hjem hals over hode. I en siste gest for Victoria graver han seg ned i saken, og i klassisk Egeland-stil blir det reiser til mange land, gåter og hemmeligheter, relikvier og innsyn i hemmelige organisasjoner, og spektakulære arkeologiske funn.

Mulig jeg bare er litt gammel og bitter, men jeg synes dette blir i svakeste laget. Beltø titter inn på Victorias kontor i 45 sekunder, og har allerede funnet hovedsporet. Den er for tynn. Etterforskningen hans hopper framover i raske byks. Det tar ikke lang tid før Mosche Mendelssohns datter Rebecca, som tilfeldigvis er både ung og tiltrekkende, dukker opp som troll av eske for å få Bjørn til å hjelpe henne å løse gåten om hennes fars forsvinning. I hælene får de både Mossad og det norske overvåkingspolitiet. Det er litt thriller i klassisk Egeland-stil, men stort sett er det bare Bjørn Beltø som ikke har fått seg et ligg på lenge, og plutselig har en ung og vakker kvinne innenfor rekkevidde. Ja, og så konspirasjonen da, så klart. “Noen” har, med militær hjelp, bokstavelig talt lagt lokk over Mosches oppdagelse i Kapernaum, og forsvinningen hans blir aldri oppklart. Og “noen” er selvsagt etterretningstjenester fra fjern og nær, inklusive Mossad, CIA og det norske overvåkingspolitiet, idet Bjørn blir blandet inn i saken, 40 år etter. Etterforskerne som graver i innbruddet hjemme hos Victoria derimot, må være av det tettere slaget, for her lå jo løsningen så nær at en garvet politietterforskerinne burde ha løst saken raskt og greit.

Bjørn har alltid hatt et anstrengt forhold til sjefen sin, som han forakter. Han var Bjørns mors elsker allerede før faren døde, og hennes ektemann før året etter var omme. Dette er altså en fortelling om forholdet mellom sønner og (ste)fedre. Det er selvsagt Bjørns forhold til stefaren sin. Det er Victorias sønns forhold til sin far. Og sannelig er det ikke litt Josef og Jesus fra Nasaret også. Ja ja. Vi får dessuten neste episode i stråmannsprosjektet som Egeland fikler med i bok etter bok. Tenk om hvis ditt, og tenk om hvis datt, for da kunne man nemlig vise at Jesus bare var et vanlig menneske, og så kan man plukke fra hverandre kristendommen etterpå. Egeland har lest tidlig kirkehistorie og er vel belest i det nye testamente. Underholdende er det jo, men så innmari mye mer enn dét, er det desverre ikke.

Arundhati Roy: Guden for små ting

January 18th, 2015

Tvillingene Estha og Rahel Kochamma møtes igjen etter mange lange års adskillelse, i barndomshjemmet i den lille landsbyen Kerala i Ayemenem i India. De har ikke sett hverandre siden den dagen da Sophie Mol døde. For det er der historien ender, men den begynner den dagen, 23 år tidligere, da lille vakre kusine Sophie Mol kommer til Ayemenem. Men den begynner også lenge før. Historien som rulles opp gjennom boken er tragisk, og katastrofen blir presentert tidlig. Leserne sitter bare og venter på at Sophie Mol skal drukne, men opptakten er lang og en forbausende vakker samling fortellinger. Vi får forbudt kjærlighet på tvers av det strenge indiske kastessystemet. Men også fortellingene om alle de som er med. Historien til den triste og bitre Mammu, Rahel og Esthas mor, som helst vil starte en skole, men ender opp som underbetalt sekretær med tæring. Den selvopptatte tante Baby Kochamma som ikke kan annet enn å synes synd på seg selv. Den milde men myndige bestemor Mammachi. Og Onkel Chacko, som i egne øyne er familiens overhode og velgjører. Og til slutt Velutha. Guden for små ting. Han som reparerer og fikser. Han som leker med barna. Han som er lim og smøreolje og kjærlighet i den lille verdenen som omkranser Paradise Pickles & Hermetikk. Her er små fortellinger. Morsomme fortellinger. Og triste fortellinger.

Dette er en sprelsk og ganske fantastisk liten bok. Den hopper uanstrengt mellom rammehistorie, fortid, og episoder fra hverdagslivet i 60-tallets Ayemenem. Den er et oppkomme av små sidehistorier, så vel morsomme som såre. Mye av boka sett gjennom et barns øyne og tankevirksomhet, og det er riktig nydelig gjort. Alle som har vært barn kan kjenne på det Rahel tenker. Hun leser baklengs høyt fra skilt, og får smekk på armen. Alle elsker Sophie Mol. Elsker Mammu meg litt mindre nå? Hun vikler seg fornærmet inn i en gardin, snur ryggen til tante Margaret på flyplassen, og nekter å hilse pent.

bare det som gjelds, gjelds. Barns enkle, usvikelige visdom. Gjelds det hvis du spiser fisk i drømme? Vil det si at du har spist fisk?

Siden Jesus kunne gå på vannet, kunne han svømme på land også?

Primærpublikum: Lesekresen kvinne på 35+. Men den er leseverdig for oss andre også. Særlig sånne som meg, som er en sucker for historier i historier i historier.

Roy Jacobsen: Hoggerne

January 15th, 2015

Det er den Store Finske Vinterkrigen. Russerne angriper restene av landsbyen Suomussalmi dypt inne i de iskalde og snøtunge finske skogene. Landsbyen er tømt, og de fleste av husene brent ned, for at russerne ikke skal få nytte av dem. Men den såkalte landsbyidioten, vedhuggeren Timmo Vataanen har sta blitt igjen. Han vil ikke forlate byen. Vataanen har uante ferdigheter. Han blir satt i krigsarbeid av russerne, og leder en gruppe tvangsarbeidende vedhoggere. Han tar seg av dem, og berger livet deres flere ganger i sprengkulda.

Dette er en fasinerende og rørende fortelling, og som fortelling i seg selv står den så solid at man kunne tenke den var basert på en virkelig hendelse. Det iskalde finske vinterlandskapet fremstår sterkt og klart. Men hva Jacobsen vil for noe mer er jeg litt usikker på. Kanskje at man ikke skal undervurdere noen, om ikke det blir for platt. Vataanen fremstår nesten som en kristus-figur idét han frelser hoggerne, eller i det minste en engel, slik de selv kaller ham. Kanskje får vi noe av Jacobsens budskap idét hoggerne takker Vataanen. Da de kaller ham for sterk, innser han at han har hentet styrke fra deres svakhet: Det er en fordel å være sterk blant de svake, da blir du enda sterkere, og kan i tillegg også gjøre de andre sterke. (…) Sånn sett var det de som har reddet meg, like mye som jeg har reddet dem. Sug litt på den.