What is slowing down my ssh login process

December 22nd, 2014

On one box, I had this strange problem. Every login could take 40-60 seconds, but when first in, everything worked as a charm. As I use ssh for login, I checked the obvious; that reverse DNS lookup did not time out (sshd_config: UseDNS no), and that unnecessary gssapi was not used, but to no avail. So I fetched out old uncle strace from the drawer, and was to run sshd in debug mode, on the console. Then I realized that login on the console took at least as long as via ssh.

So, the problem had to be somewhere else, probably som pam module. strace to the rescue

# strace -e file -ff /usr/sbin/sshd -D -e -ddd -p 2122

and logged in via ssh on port 2122

There it was. An old /var/log/btmp had grown and grown and grown, and login, via pam_lastlog.so (in fedora called in from session), scans it to check for previous logins, using a lot of cpu, io and time in the process.

But why had the file grown so large? Because the btmp log saves failed logins, and this box (by design) had an open ssh to the world, and was often hit by scanners. But also because of missing log rotation. /etc/logrotate.conf on fedora actually rotates /var/log/btmp once a month, but to save space, someone had gzipped the last rotation (again, because of size). And by some strange reasoning (bug?), logrotate on fedora won’t rotate /var/log/btmp at all, if there exists some /var/log/btmp-20140606.gz (unless compress is switched on, which it by default, is not).

Tolkien Coffee mug project

December 17th, 2014

kopper_på_rekke_3

A few months ago I set out to get a copy of one of the versions of The Hobbit that has Tolkien’s original illustations. After a bit of searching, I found an available copy of the 1962 swedish translation, Bilbo en hobbits äventyr. Some editions of that translation, at least the one I got, the 10th reprint from 1979, have the illustrations.

en_hobbits_äventyr

So now, I can enjoy my own private printed copy of these nice illustrations.

en_hobbits_äventyr_2

Another thought came to me. What about having these pictures on coffee mugs? I could have a complete set! Read the rest of this entry »

ran, tysker, føremelding

November 3rd, 2014

Dette er bare en ordlek. Det er ikke noe viktig her. Husk: Du skal ikke drive ord. Hvis du er glad i å leke med ord bør du ikke lese dette i arbeidstida, med mindre du jobber i NRK Språkteigen eller noe slikt.

De fleste ord med prefiks ‘u’ er ganske enkelt det motsatte av ordet uten prefikset. Eksempler kan være fint – ufint, spesifisert – uspesifisert, nyttig – unyttig, osv.

En annen variant er en sammenlikning av god og dårlig. For eksempel fisk – ufisk, og vær – uvær.

Noen ord finnes bare i u-variant, f.eks ueffen, ufyselig, og uhorvelig. Dette er et interessant språklig fenomen i seg selv. Hvor ble det av det som er effent? Er det slikt man jobber med i de Forente Nasjoner?

Ikke minst finnes det ord som totalt bytter mening når man setter u foran. Her er noen eksempler.

te – ute
ran – uran
uhyre – hyre
utysker – tysker

Her kan det fort balle på seg med morsomme konstruksjoner:

Regjeringens uføremelding er for eksempel noe fullstendig annet enn det motsatte av skiforeningens føremelding.

En ondskapsfull latter – moooo-hahahaha – er en ku-le-le, som er noe ganske annet enn det motsatte av en ukulele.

Hos en gledespike kan man plukke opp en gledesinfeksjon, men for å kurere dette bør man ikke oppsøke vetrinær. Ugledesinfeksjon er nemlig noe ganske annet.

Hvor mange flere kommer du på?

Umberto Eco: Gravlunden i Praha

October 15th, 2014

Simone Simonini blir født i Italia på 1800-tallet, og oppdratt av sin bestefar, som er glødende antisemitt, og forteller den ene skrønen om jødene, verre enn den andre. Simonini får dermed jødehatet inn nesten med morsmelka. Han er imidlertid ikke alene. Det blåser en antisemittisk vind over det 19. århundret, og jødehatet kan brukes til så mangt. Simonini vokser til, og fortsetter å hate jøder, men dessuten også frimurere, kirken, kvinner, og det meste annet, unntatt et godt måltid mat. Han går på skoler, og lærer seg sakføringskunst, i form av avansert svindel i et advokatfirma han etter hvert overtar. Det viser seg nemlig at Simonini har et voldsomt talent som falskner. Han kan lage testamenter som er mer velformulert, og med en håndskrift som er så lik den han gjør etter, at klienten/offeret neppe kunne gjort det bedre selv. Talentet hans blir plukket opp av de hemmelige tjenester, og Simonini blir dermed agent. Senere ender han opp i Paris, der resten av handlingen foregår. Simonini ønsker å sikre seg økonomisk, slik at han kan spise godt, og leve ubekymret på rentene. For å oppnå dette utnytter han sitt store talenter som falskner, sin fantasi, sine minner om bestefars historier, og sitt jødehat. Han innser at alle konspirasjoner i prinsippet er den samme. Basert på en skisse fra en fortelling av Dumas, koker han sammen han en historie om de de hemmelige lederne som samles, f.eks jødene på gravlunden i Praha, for å planlegge hvordan de kan legge verden under seg. Bytt ut jødene med frimurerne, tempelridderne, tyskerne, djeveldyrkerne eller de revolusjonære, skriv litt om på historien, og legg den til et annet sted, og vips, så har man en ny konspirasjon, og gjerne med jødene blandet inn på et eller annet vis. Simonini blir ekspert på emnet og selger og selger og alle vil kjøpe.

Underveis i handlingen er Simonini sakfører, agent, spion, prest, forlegger, og dertil morder, ekspertfalskner, og terrorist. Og han er innom en lang serie berømte hendelser. Hvor ble det av Garibaldi etter invasjonen av Scicilia? Spør Simonini, den gode vennen til Alexandre Dumas som var på stedet. Dreyfus-affæren? Gjett hvem som skrev de berømte spiondokumentene. Og hvem forråder Pariserkommunens revolusjonære til myndighetene som angriper fra Versailles? Simonini igjen. Oppi denne suppa av historiske hendelser beskriver Eco det fanatiske og skandalesøkende 1800-tallet, der man kunne få et voldsomt opplag på pamfletter som f.eks avslørte hemmelighetene til frimurerne, eller ritualene til satanistene. Vi hopper innom Freud, som Simonini selvsagt møter, og forskningen og kvakksalveriet rundt hysteri og mental helse, som Simonini har bruk for, siden han i store deler av boka lider av spaltet personlighet.

Hvor kom egentlig Sions vises protokoller fra? Umberto Eco lager noe som høres ut som en røverhistorie, men det er bare hovedpersonen som er diktet opp. Alle andre personer, og de fleste av de sentrale hendelsene har faktisk skjedd. Og det er virkelig skremmende. Et Europa som oppi en fantastisk teknologisk fremtidsoptimisme er så gjennomsydende av antisemitisme at det er nesten ikke til å tro.

Dette er en fascinerende bok, om enn litt fortumlende, om man ikke har lest mye historie. Det har ikke jeg, men heldigvis leste jeg nylig en bok om Paris, og det kom godt med. Umberto Eco sjenker fra sitt overflødighetshorn av kunnskap om historie og religion, så det kunne vært en fryd, hadde det ikke vært for at det er så makabert. På kjøpet får vi en del oppskrifter på gourmetmat.

Åke Edwardson: Dans med en engel

October 13th, 2014

I London blir en gutt funnet drept med kniv på hotellrommet sitt. Han sitter på en stol, mens blodet hans ligger utover hele gulvet. I blodet finner etterforskerne dansespor. Så blir et så godt som identisk drap oppdaget i Göteborg i Sverige. Drapene blir etterforsket i parallell på hver side av Nordsjøen, inntil etterforskningslederen i Göteborg, Erik Winter finner det for godt å kontakte sin britiske kollega. Når en tredje gutt blir funnet drept på samme vis slås det fast at en usedvanlig blodig seriemorder går løs. På et av åstedene blir det funnet en liten gummifot fra et kamera. Det er altså sannsynlig at noen har filmet drapene, og en teori er at disse filmene er å finne i lyskye klubbmiljøer.

Intenst og nesten poetisk grusomt blodig starter boka med den første guttens endelikt. Og den intense, poetiske tonen følger boka gjennom. Det er som et blått lydspor av John Coltrane, slik Winter ville valgt det, ligger som bakgrunnslyd.

Her er det også mange interessante personligheter. Det er Erik Winter selv, såklart, som er født til penger, og kler seg og ter seg som en snobb, men kanskje ikke er det. Slank, høy og mørk møter han på åstedet i skreddersydd dress og kamelhårsfrakk. Han blir forrært sigarer i 6000-kroners-klassen fra spesialistforretningen i London, som gammel og god kunde. Han forbruker dyr gourmetmat, dyre viner, og dyre kvinner og småprater med sin lett alkoholiserte mor som hviler ut på den spanske solkysten, mens han hører på kvalitetsjazz. Men han er også usikker på seg selv og etterforskningen, og bruker snobbeimaget som sikkerhetsskall. Så er han en superhelt eller en antihelt? Winters barndomsvenn Bolger er hans rake motsetning. En rund pub-eier som Winter tar et glass med i ny og ne, og bruker som kontaktpunkt mot Göteborgs underverden. Så har vi presten som jobber deltid som sjelesørger for at politiet skal ha noen å kunne snakke med. Men hvem har tid til å snakke med henne? Winters kollega Bergenhem blir sendt ut for å spane på pornoklubber, men etter nærkontakt med en kilde, av jentene som danser på klubbene, sliter han med forholdet til sin høygravide kone.

Her er det flere temaer som blir tatt opp. Forfatteren slår et slag for gode relasjoner mellom politi og folket på gata. Hvordan har egentlig de som jobber i det røde mørket i lugubre klubber det? Hva drev dem dit? Så får vi noen gode mat-tips, og en lang liste klassiske jazzlåter som vi sikkert burde være sofistikert nok til å like.

Kriminalgåten er ikke så overraskende, den virkelige skurken pekes ut ganske tidlig, men Winter og teamet hans bruker en stund på å komme fram dit. Men det gjør ikke noe, for vi følger dem så gjerne på veien, og har lyst til å bli mer kjent med dem. Her har vi ikke Mankells Wallanders notorisk systematiske etterforskningsgjennomgang eller actionfylte avslutninger (ikke et vondt ord om dem). Det er heller tanker og levd liv, og avslutningen er snarere lavmælt tristesse enn suksess.

Mitt første møte med kommisær Erik Winter blir nok ganske sikkert ikke det siste.

Mikael Niemi: Fallvann

October 13th, 2014

Det har vært en bedriten vår og sommer i Nord-sverige. Regn og atter regn. Det er så vått at myrer, elver og vann er overfulle. Det er faktisk så mye vann at demningen brister. Den store demningen. Som en tsunami raser et helt vannmagasin nedover elvedalen, og skyller med seg det ene kraftverket etter det andre, til en vegg av vann tar alt. Forfatteren lar oss følge et lite knippe sjebner, blant dem en psykopatisk mannsgris, en saab-elskende reindriftssamesønn, en suicidal helikopterfører, en kraft-feminist på gruppeakvarellmalekurs, en gave- og interiørbutikkekspeditør som er møkk lei av sjefen, og noen til. Hvordan våkner overlevelsesinnstinktet i det svenske folket når katastrofen kommer? Hvem er heltene? Hvem blir hensynsløse galninger for å berge familien? Hvem overlever? Det er ikke godt å underveis, for forfatteren sparer ikke nødvendigvis på livene, selv om vi skulle få medfølelse med dem.

Fallvann (eller på svensk, Fallvatten – et ordspill på den svenske kraftleverandøren Vattenfall så klart), er full av grotesk svart humor og i overkant blodig slapstick, mikset med ulidelig spenning. Gir han opp? Nei, han overlever litt til. Blir hun tatt av strømmen? Nei, hun greier å få tak i noe drivgods, og holder seg fortvilet fast.

Det blir litt vel mye av det gode, eller onde, og når det hele er over sitter leseren litt anpusten tilbake. Det blir som en katastrofefilm, men grått nordisk lys, og dogmerealisme. Spennende og utmattende. Av og til morsomt. Et lite sarkastisk sleivspark om urbane Stockholm mot bygdene i nord. Men er det en nødvendig bok. Nei.

Neil Gaiman: Fragile Things

October 13th, 2014

En samling korte og lange noveller av Neil Gaiman, og med et og annet dikt slengt innimellom, komplett med en liten omtale for hvert stykke, der vi får vite når, til hva eller hvem, og av og til også hvorfor han skrev. Her er det mye rart. Et trist liv og et troll, Sherlock Holmes i H.P. Lovecraft-kontekst, tenåringer på sjekkern blant bokstavelig talt utenomjordisk vakre damer, tolv små noveller som matcher plata Strange little girls av forfatterens gode venn Tori Amos, et skrekk-pornografisk mareritt, en episode skrevet som intro til The Matrix-universet, hva som skjedde med Susan fra Narnia, og mye mye mer. Og når du tror alt er over kommer selve rosinen i pølsa, en skikkelig porsjon eventyr med Shadow, noen år etter American Gods, som Beowulf.

Her er det bare å ta av seg hatten. Dette er strålende.

Umberto Eco: The Name of the Rose

October 13th, 2014

Vi befinner oss i Italia, en gang på 1300-tallet. Munken William fra Baskerville blir kalt til et avsidesliggende kloster, for å megle i en tung teologisk disputt mellom fransiskanerne og pavens utsendinger. Han tar med seg novisen Adso fra Melk, men når de kommer fram blir broder William bedt av abbeden om å løse en mordgåte, og da helst før pavens menn kommer. William er kjent for sin logiske tenking og evne til å finne fram til sannheten der den er godt skjult, men det haster, for snart kommer utsendingene fra paven, og de har kanskje tatt med seg selveste inkvisisjonen på lasset. Det skal vise seg at bror William har en brokete fortid, og en usikker fremtid, men han går med på å være detektiv for abbeden.

Bokas form er noe jeg er en sucker for; den er en avskrift av et gjenfunnet skrift, som er en bok som Adso skrev, som memoarer over William og hendelsene ved klosteret. En liten litteraturhistorie i seg selv der, altså. Og Adso kommenterer av og til teksten, og henvender seg innimellom til leseren, med unskyldninger hvis han beveger seg for langt ut på viddene. En ekte meta-roman om du vil.

Videre er dette rik bok med en mengde undertemaer. Den diskuterer f.eks forholdet mellom logisk tenking og religionens dogmatiske tro. Henvisningene til Sherlock Holmes og dr. Watson kommer ofte, særlig i begynnelsen av boka, og det er en liten fest i seg selv (se bare på Williams etternavn). Den er innom Platons idélære, den kan leses nesten som en lærebok i symbollære, den diskuterer en mengde aspekter innen kristen tro, mange som fremdeles har teologisk relevans, for eksempel disputten mellom fransiskanerne og pavekirken nevnt over: Var Jesus virkelig fattig (slik fransiskanernes hellige Frans var det), og hva bør det bety – og da særlig for datidens søkkrike og maktsøkende pavekirke. Ofte diskuterer boka seg selv, da i form av Adsos kommentarer, idét han forteller om sin egen prosess i skrivingen av boka. – Og en haug andre temaer. Forfatteren har vært ekstremt grundig, og har lagt historien til sin tidsepoke, med så mange tidriktige (formodentlig – jeg er jo på ingen måte noen mediavelist) elementer og detaljer at resultatet blir svært overbevisende. Men han har også f.eks lagt inn en kompleks geometrisk labyrint, beskrevet i tekst, men som går opp og kan tegnes opp, om man skulle ønske det.

Legg på dunkel belysning, skjulte ganger, gulnede pergamenter med hemmelige beskjeder i usynlig blekk, munkesang, språk-gåter, farlig gift, og over alt, henvisninger til det topp hemmelige biblioteket, og den mystiske boka som ingen har sett. Hell en blodig mordgåte over det hele, og du får en bok som er så medrivende at det er skummelt vanskelig å legge den fra seg – det må i så fall bli i det mest teologiske kapittelene.

Dette er en bok man bør sette av en del tid til, både fordi den er ganske massiv, og krever sin leser, men også fordi du ikke har lyst til å legge den bort når du først er kommet skikkelig i gang.

Bram Stoker: Dracula

October 11th, 2014

Det er tid for litt allmenndannelse igjen. Jeg har lest Dracula.

Advokatfullmektig Jonathan Harker har vært uheldig. Han blir sendt fra sin forlovede Mina i London, til Transylvania for å hjelpe en lokal anglofil grev Dracula som er interessert i å flytte til London. Underveis blir han advart mot spøkelser og varulver, men ler det bort som overtro. Da han kommer til grevens slott viser det seg imidlertid raskt at han i praksis er fanget i festningen, og forstår etter hvert at greven er mer enn bare anglofil; han er av blodtørstig overbevisning, med særlig svakhet for unge piker i flagrende gevanter, og han planlegger et bloddryppende mordertokt til London. Grev Dracula gjennomfører sitt forsett, og reiser til England. Her er historiens svakeste punkt: Av en eller annen grunn lander grevens skip nettopp ved det lille forblåste stedet der Mina og hennes vakre venninne Lucy ferierer. Så går det som man kan tenke seg. Lucy er imidlertid så vakker at hun allerede har hatt tre beilere, hvorav en av dem har fått napp, og er hennes forlovede. Det dannes dermed en liten motstandshær som må forsvare Lucy, Mina, London og menneskeheten mot monsteret.

Dracula er selvsagt den ikoniske gotiske fortellingen som startet opp en hel genre, og arketypen av en vampyr i fløyelsfôret kappe, evt som flygende flaggermus, var skapt. Her er dessuten mange flotte typer fra perioden: Den effektive legen som leder sitt eget sinnsykehus, den amerikanske skyteglade gentlemannen med revolverne klare, vitenskapsmannen med over snittet kunnskap om overtro og ritualer, den tapre unge forloveden (to stk), og selvsagt uendelig vakre kvinner i de tidligere nevnte flagrende gevanter. Men her er også et aldri så lite slag kvinnesaken. Det er Mina, med sin praktiske sans og gode skrivemaskin, som blir den samlende kraften i motstandsgruppen, og som defakto har løsningen til mysteriet. Og selv idet hun blir rammet av tragedien, tviholder hun på å bli med på ekspedisjonen til det siste oppgjøret.

Jeg har ikke sett så mange vampyrfilmer, men boka fremsto for meg langt mindre blodig og enda mindre erotisk enn de mer moderne tolkningene. Egentlig ikke så overraskende – boka er skrevet som en ganske så kysk victoriansk romanse, men det kan jo hende noen leser mer inn mellom linjene enn det jeg gjorde. Mest inntrykk gjorde selvsagt det foreløpige klimakset midt i boka. Avslutningen ble en liten nedtur, idet oppdraget etter en endeløs jakt avsluttes overraskende raskt og effektivt. Og når Stoker på død og liv skulle tvære ut jakten over flere uker i Øst-Europa, kunne han ikke i det minste gitt oss noen vakre landskapsbeskrivelser?

Dette er boka med flere referanser i moderne kultur enn de fleste andre, og bør leses, om ikke annet enn for å ha litt kritisk distanse til alle kappekledde adelsmenn med litt for lange hjørnetenner fra film og bøker. Kjenn originalen, og du vil se kvaliteten i kopiene. Fortellingen er selvsagt også god, av og til svært spennende. Boka er dessuten interessant i form. Den er laget som en samling brev og dagboknotater, og samlingen av disse er inkorperert i handlingen, idét Mina renskriver dem på maskin for å kunne spore handlingen bakover i tid. Jeg rett og slett elsker denne vrien. Så er det er jo litt artig hvordan forfatteren blander religion og overtro med moderne vitenskap, ganske typisk for slutten av det 19. århundret.

Hva sitter jeg mest igjen med? Jo, vi bør skrive mer brev til hverandre. Av den gammeldagse typen, med penn og papir.

Anbefales – for tennenes skyld.

Harper Lee: Drep ikke en sangfugl

October 3rd, 2014

En liten by i Alabama, Sørstatene, en gang på 30-tallet. Småen Finch og broren Jem blir oppdratt av sin far Atticus, advokaten i byen, ettersom moren er død. I mangel av mor får barna en ganske fri oppdragelse. Småen får sloss så mye hun vil med guttene i gata, men blir holdt i ørene av Atticus’ svarte husholderske. Det eneste Småen og Jem er redde for, er mannen i nabohuset, som påstås å finnes, selv om ingen noensinne ser ham. Dette er den sorgløse rammen der historien blir fortalt gjennom et par barneøyne. Så kommer dagen Atticus har fryktet, men likevel sett fram mot. Han må forsvare en ung svart mann som under tiltale av voldtekt mot ei hvit ungjente, risikerer dødsstraff.

Dette er ganske så genialt. Selv om de politiske dørene som blir slått opp muligens allerede står på klem her på berget, er det likevel en opplevelse å lese denne boka. Enkelt pedagogisk, og av og til rasende morsomt, får vi følge et barns undrende oppvåkning i hva som er rettferdig og rett, og at fargetone på huden har fint lite med den saken å gjøre.

Boka slo i sin tid visstnok ned som en stillferdig bombe, og forfatteren fikk Pulitzer-prisen for innsatsen. Vel fortjent. Dette burde være pensum i grunnskolen. Anbefales varmt.