Jan Guillou: Veien til Jerusalem

1100-tallet. Den sterke norskættede Sigrid donerer arven sin, en gård, til å bli kloster. Senere blir hennes andre sønn Arn Magnusson nær drept i en ulykke, og settes i det samme klosteret som takk til Gud for at han overlevde. I klosteret lærer Arn mangt og meget som andre i nær-vikingtid ikke kan. Når han slippes løs som ung mann, med tung lærdom innen teologi og våpenkunst skjer det mye rart. Det er mye bra i denne boka. Her er det masse historisk kos om opphavet til “Tre Kronor”, og den frie diktningen som er spunnet rundt har masse flotte beskrivelser om miljøet på denne tida. Svært realistisk beskrevet. Språket er litt saga-aktig, men det kler fortellingen godt. Gudstro og religiøsitet fremstilles i pasasjer glitrende. Detaljer virker generelt overbevisende. Alt dette gjør boka svært leseverdig.

Det som trekker litt ned er at Guillou trekker masse fra Coq-rouge-bøkene. Her er en troskyldig gutt som så godt han kan utfører jobbene han blir satt til, samtidig som han er så godt som uovervinnelig i våpenkunst. Med en svært sterk samvittighet og behov for å skrifte for det gale han gjør minner dette veldig om vår gamle venn Carl Gustaf Gilbert Hamilton. Bitene mot slutten av boka, der Arn trekkes inn i det politiske spillet, og blir medskyldig i kongedrap, og opplever den store kjærligheten, før den store krisen selvsagt kommer, er den svakeste delen av boka. Det får finnes grenser for troskyldighet. Disse ville sikkert gjort stor lykke på film, men blir litt påtatt svulstig. På tross av dette anbefales boka herved varmt.

Leave a Reply