Jan Guillou: Tempelridderen

Historien om Arn og hans tilkommende Cecilia fortsetter. Cecilia og Arn venter barn, men det blir oppdaget at Arn har hatt en affære med Cecilias søster, og de blir dømt til soning i 20 år i Guds tjeneste for å unngå bannlysning. Cecilia blir sendt i kloster, og Arn som tempelridder til det hellige land. I klosteret utsettes Cecilia for stygg behandling av priorinnen, men allierer seg med en kvinne som muligens blir den neste dronningen. Disse delene av boka er underholdende, men har litt for høy damebok-fra-middelalderen-faktor for min smak. Mer artig er selvsagt historiene om Arns bedrifter i Gaza og Jerusalem. Arn møter hovedfienden Saladin over et glass ved leirbålet, er på nippet til å skape fred i Midtøsten (slik som sin “grandonkel” Carl Hamilton), men taper til slutt kampen om det hellige land mot Saladin på grunn av udugelige og ugudelige renkesmeder/politikere i Vatikanet og ved hoffet i Jerusalem. Noen spark til andre kjente korsfarere blir ikke utelatt, og riktig så artig blir det underveis.

Guillou skjuler ikke sin politiske agenda, men det er helt i orden. Arns evne til å forstå og tale muslimenes sak, gjerne med våpen i hånd, i en kristendominert kultur er ikke akurat forkledd. Hovedpersonenes rene og inderlige tro på Gud og den hellige jomfru, og deres gode vilje er flott og overbevisende beskrevet, og speiler sannsynligvis den tidens gudsbilde godt. Man blir nesten religiøs av å lese den, som en kompis som også har lest boka nevnte.

Anbefales, like gjerne som den første boka.

Leave a Reply