David Eddings: Enchanters’ End Game (The Belgariad part V)

Garion, Belgarath og Silk er på jakt etter den slemme guden Torak, og sniker seg gjennom landskapet, mens Polgara og Ce’Nedra lager krig for å avlede oppmerksomheten. Det tristeste i denne boka er egentlig nedslaktingen av de slemme fiendene. Disse er riktignok mennesker, men ser ikke ut til å være verdt noe særlig, og det er bonus til dem som tar livet av flest, og særlig murgoene, de er noen skikkelige dumme typer. Drep og drep.

Det er ikke spesielt vanskelig å gjette hvordan det går i den endelig tvekampen til slutt. Og så er det prinsessa og hele kongeriket.

Oppsummering av alle bind: Det desidert mest interessante med serien er teologien bak, og hvordan de forskjellige folkeslagene fremstiller sin gud i sine hellige bøker. Guden Ull, og hvordan han tar til seg vesenene som mangler noen gud, og dessuten hans forhold til andre gudene er en fin vri. Den kraftige skjebnetroen hos de viktigste skikkelsene er også interessant. Eddings’ guder er ikke særlig allmektige når det kommer til stykke.

Bøkene, og særlig de to siste, er ellers alt for kraftig preget av å være skrevet som serier av ganske frittstående episoder med alt for lite sammenheng. Skulle man laget film av dette er det ikke spesielt vanskelig å kutte ut store deler av handlingen, uten at dette virker det minste inn på den store sammenhengen.

Jeg har liksom ikke klart å bli helt hekta, og tror jeg styrer unna andre bøker av Eddings.

Leave a Reply