Jan Guillou: Den indre fiende

Eva Tanguy slutter i jobben i det svenske økokrim – den nye regjeringen har bestemt seg for å legge ned virksomheten, og blir mer eller mindre frivillig flyttet over til sikkerhetspolitiet. Her leder hun avhørsgruppen som undersøker de anholdte i Sveriges påstått mest alvorlige sak noen sinne. Sikkerhetspolitiet har nemlig anholdt den svenske grenen av al-Qaida, og tauet inn en haug, for leseren, opplagt uskyldige mørkhudede svensker.

Forfatteren legger ikke fingrene i mellom. Her skjer det ene groteske juridiske overtrampet etter det andre, alt mulig på grunn av de nye terrorlovene som ble innført etter angrepet den 11. september. Eva trekkes mellom sin egen rettsfølelse, sin profesjonalitet som avhører, og sitt vennskapsforhold til den venstreradikale journalisten Erik Ponti og hans og sin manns vennekrets.

Bokas svakeste side er Evas mann, en pensjonert fremmedlegionær, som framstår som intellektuell superhelt, hjemmepappa, mesterkokk, stjerneforfatter, osv, fullstendig uten lyter, og helt ut av proporsjoner. Det blir nærmest ufrivillig komisk, og blir litt grellt mot alvoret i resten av boka.

Et annet litt frustrerende element er at de som faktisk gjør noe aktivt for å forhindre justismord og opplagt gal anvendelse av paragrafer, tilhører en utvalgt kulturelite, en gruppe besserwissere som feirer hverande, fråtser i dyr vin og ferierer på Korsika. De andre som griper aktivt inn mot “øvrigheta” er bare voldelig pøbel. Hvis målsetningen til forfatteren skal gripe meg mer direkte, ville jeg etterlyse en mer “folkelig” innfallsvinkel med et bredere engasjement. Folk flest er ikke nødvendigvis bare idioter, selv ikke de som ikke kan Kafka på rams.

Denne teksten er skremmende og viktig, fordi den på den ene siden viser noe som framstår som helt uvirkelig, men samtidig ikke spesielt usannsynlig. Det er bare å henge seg på og lese, og håpe at det går bra til slutt. Kanskje er det fordi forfatteren føler så sterkt rundt det han skriver om, at teksten kunne vært mer polert underveis.

Ikke Guillous beste bok litterært sett, men anbefales altså likevel sterkt for alle som er opptatt av samfunnsutviklingen i vår tid.

Leave a Reply