On the third side

Van Veeteren er på ferie, og begynner så smått å glede seg til å komme tilbake på jobb. Gleden foretar seg raskt da sjefen hans ringer to dager før ferien er slutt, og forteller at han må bistå ved en stygg mordsak i en by i nærheten. To menn er drept, og på det nærmeste halshugget med øks. Stygg sak. Van Veeteren får spilt mindre badminton enn på lenge, og drikker heller vin og spiller sjakk med den lokale politisjefen mens han følger etterforskningen, lar de små grå jobbe, og til slutt nøster saken opp.

Kanskje ikke så underfundig, men litt jevnere bok enn den første om Van Veeteren. Forfatterens progresjon er tydelig. Vi blir også bedre kjent med Münster, som krangler med kona, og får uventet sterk kontakt med Beate Mork, en svært dyktig kvinnelige betjent ved politistasjonen som trenger deres ekspertise.

Her lukter det Agatha Christie lang vei, og når man begynner å ane både motiv og morder, viser det seg desverre til slutt at man faktisk har rett, selv om det blir litt spennende underveis også. Jeg tror faktisk denne historien gjør seg bedre som film enn som bok. Litt artig underveis er det at figurene i boka dveler over at “om dette hadde vært en kriminalroman eller en film, så…”

Boka er helt fin krim, og kan trygt anbefales, om ikke som tung litteratur. Dagbladets omtale oppsummerer boka tematisk og fint.

Janek Mattias Mitter våkner etter tidenes fyllekule med sin kone, vakler ut på badet, og finner henne druknet i badekaret. Han kontakter politiet, men blir selv arrestert for mordet, og forsvaret hans er svakt. Bokas hovedperson, førstebetjent Van Veeteren, dukker ikke opp før etter en god bunke sider, og vi rekker i stedet å bli bedre kjent med Mitter, som virker ganske underlig. Så skjer det flere mord, og Van Veeteren må bruke sine små grå for å løse saken.

Det grovmaskede nettet er Håkan Nessers første bok om den erfarne etterforskeren Van Veeteren. Han framstår som en ganske typisk krimbok-etterforsker. Separert, litt dårlig rygg, røyker en del, og frenetisk tyggende på tannpirkere når han ikke bruker sigaretter. Spiller badminton med sin trofaste sidekick kriminalbetjent Münster, og bruker som Poirot heller sine små grå, enn å lene seg på tekniske funn.

Selv om boka ikke er genial, er den underfundig, og slektskapet med de senere veldig flotte bøkene i Barbarotti-kvartetten er klart synlig. Like viktig som hvem som er morderen, er hvorfor han dreper. Og beskrivelsene av tankespinnet til flere av hovedpersonene er veldig flott, og lett å kjenne seg igjen i.