Håkan Nesser: Svalen, katten, rosen, døden

Vi følger en morder fra han kveler sitt første offer – hans kone – og hvordan han innynder seg hos andre, og kveler dem en etter en. Det hele er svært utspekulert, og blir riktig så uspiselig etter hvert.

Den unge presten Tomas Gassel besøker pensjonerte førstebetjent Van Veeteren der han jobber i Krauses Antikvariat. Van Veeteren er i dårlig humør, for han har ødelagt en tann på en olivenstein, og har ikke tid til å snakke med presten, for han må til tannlegen. Når presten senere blir funnet myrdet har Van Veeteren vanskelig for å la være å blande seg i etterforskningen. Sammenhengen kommer etter hvert.

Et av Van Veeterens gjengangerdilemmaer – justitia eller nemesis – melder seg nok en gang. Mot opprullingen av saken glir han og Münster inn i den klassiske rollen som Sherlock Holmes og Watson, eller Poirot og Hastings om man vil. Artig, men det blir nesten for mye av det gode, særlig med et såpass grotesk bakteppe.

Velskrevet og underholdene, men ikke så fengslende som mange av de øvrige bøkene om Van Veeteren og etterforskningsteamet rundt ham. De bitene som sitter best igjen (bortsett fra sluttscenen) er faktisk Van Veeterens lykkelige morgenstund med svalen og katten og det nye livet sitt. Det kapittelet kan jeg godt lese et par ganger på rappen. Det er ren og velfortjent idyll.

Tags: , ,

Leave a Reply