Archive for October, 2009

Terry Pratchett: Strata

Wednesday, October 28th, 2009

Kontekst: Ganske fjern fremtid. Kin Arad, menneske, jobber for Selskapet, som planet-ingeniør. Hun leder arbeidet for bygging av nye planeter, godt hjulpet av stratamaskiner. Så treffer hun en underlig skrue som fabler om en flat verden, helt i utkanten av det kjente Rommet. Etter en del om og men havner vi selvsagt på denne verdenen, i følge med den fire-armede krigerpiloten Marco Farfarer som en kung, og en historiker og lingvist Silver, som er en shandi, med avtagbare støttenner. Marco er en paranoid berserker dersom han ikke holdes under kontroll, og Silver blir et dødsfarlig kjøttetende beist dersom hun ikke får regelmessig næring. Nok til å fylle en roman, altså.

Jeg fyllte et hull i Pratchetts samlede da jeg kom meg gjennom Strata. Dette er jo en av hans tidlige bøker, og det er temmelig synlig at den ikke er så moden som hans senere produksjon. Forfatteren gaper litt vel høyt. Han utforsker en flat skiveverden, svevende i kosmos, og opprettholdt av maskiner. (Senere rekreerte han skiveverdenen med ren magi i Discworld-serien, og hadde stor suksess.) Han raljerer med historie og religion, kjønns- og rasespørsmål og samhold på tvers av tilsynelatende uoverstigelige forskjeller. Samtidig beskriver han universets skapelse på et nesten Douglas-Adams-aktig meta-nivå, og ender mer eller mindre opp med meningen med livet og menneskehetens eksistens. Det blir litt mye av det gode. Men morsomt er det. Pratchett-entusiaster har selvsagt lest den allerede.

Arnaldur Indriðason: Røsten

Friday, October 23rd, 2009

Det er snart jul i Reykjavik. Politietterforskeren Erlendur har fått hotellets døde julenisse å hanskes med. For sikkerhets skyld med en kniv i hjertet, og buksene på knærne. Selv har ikke Erlendur det så bra i utgangspunktet. Livet har ikke de store oppsvingene, han er ensom, og planlegger å feire julen alene. Datteren er deprimert, og risikerer å havne på kjøret. Igjen. Erlendurs gamle demoner fra barndommen hjemsøker ham.

Så han tar like godt inn på hotellet, og flykter inn i etterforskningen 24 timer i døgnet. Makkerne hans, Sigurdur Óli og Elínborg klarer ikke trenge gjennom til privatlivet hans, og får ikke gjort annet enn å bistå i etterforskningen.

Fortellingen om julenissen rulles opp. Som før i Indriðasons bøker er det en trist affære med en familie i oppløsning vi får høre om. En barnestjerne med en fantastisk guttesopran, men en trist sjebne.

Dette er rimelig godt skrevet, men noen av temaene males opp og ned, og gjentas til det kjedsommelige. Forfatteren går i Agatha-Christie-fella, og morderen og motivet pekes ut alt for tidlig i boka, desverre. Det blir ikke mer enn midt på treet. Grei skuring, nogenlunde underholdende, men hverken oppfinnsomt eller overraskende nok til å bli en pageturner.

Stieg Larsson: Jenta som lekte med ilden

Wednesday, October 14th, 2009

Radmagre, asosiale Lisbeth Salander kjøper nye pupper(!), og farter jorda rundt etter å ha stjålet ca tre milliarder kroner. Kult for henne. Hun finner ikke helt seg selv, og returnerer til Stockholm. Der kjøper hun en vanvittig dyr leilighet, møblerer kjøkkenet og et soverom med sterile møbler fra IKEA (møblene er navngitt og beskrevet som om Larsson skulle fått reklamepenger for det), og lar resten stå tomt, for hun er jo så forferdelig ensom. Stakkars. Deretter blir hun mistenkt for dobbeltdrap. På en av journalisten Mikael Blomkvist, Lisbeths forhenværende fortrolige, sine kollegaer og kona. Dermed er det åpnet for spektakulære avisoppslag og en poliltietterforskning av de sjeldne. Enda mer stakkars. Men Lisbeth slår (bokstavelig talt) naturligvis tilbake. Av en eller annen grunn spiser alle brødskiver hele tida.

Dette er jo en oppfølger til svært populære “Menn som hater kvinner”. Vi følger den ekstremt intelligente, men folkeskye og rebelske Lisbeth Salander og journalisten Mikael Blomkvist på nye eventyr. Den forrige boka i Millennium-triologien hadde en omfattende rammehistorie. Hva hadde skjedd med Wanger-familien? I denne boka mangler det slik tyngde. Som ramme er det Lisbeths egen historie som skal fortelles. Hvor kommer hun fra? Hvorfor er hun blitt som hun er blitt? Og hvem er denne Zala, hvis navn dukker opp i kulissene hele tiden? Men rammehistorien mangler den dybden og grundigheten vi fikk i første bind.

Dette er altså desverre ikke like velllykket som forgjengeren. Det blir litt forutsigbart. Ofrene pekes ut tidlig (så gode og snille mennesker som har det så bra, finnes vel neppe?) Det er litt for mange tilfeldigheter og i overkant usannsynlige sammentreff, og intrigen blir for konstruert. Lisbeth gjør, til tross for hennes ekstreme intelligens, en del uvanlig dumme bommerter, som gjør henne sporbar. Ikke for det usannsynlig lite effektive politiet, men for journalistheltene, naturligvis. Samtidig spices historien opp med vold og pikesex for bredere leserappell. Dypp det hele i et tema om trafficking, og topp med etteretningsagenter fra Sovjetunionen, konspirasjoner på toppnivå innen sikkerhetspolitiet, kritikk av barnevern og sosialtjenestene, et par tåredryppende gjenforeninger, og litt skikkelig øks- og motorsag-horrorshow, og du har boka. Åh, ja, det er sant. Den slemme uovervinnelige kjempen er mørkeredd. Gjett hva det peker fram til, liksom.

For all del, dette er en pageturner av de sjeldne. Drivende skrevet, ganske spennende, og med såpass ufullstendig avslutning at man bare må lese oppfølgeren. Jada.

George Orwell: 1984

Wednesday, October 14th, 2009

Jeg har fyllt et hull i min sosiale dannelse, og fått noen flere knagger i referanse- eh, entréen min. Jeg har lest 1984.

I 1984, en fjern framtid (fra da boka ble skrevet), er verden delt mellom supermaktene. Hovedpersonen Winston Smith bor i London i Oceania. Det er lenge siden revolusjonen, og revolusjonshelten Big Brother leder staten gjennom sitt fryktede parti. Samfunnet som beskrives er fullstendig gjennomovervåket og totalitært. Big Brother’s watching you – gjennom teknologi og via angivere. Barn opplæres til å angi sine foreldre. Ingen avvik tillates. Du kan bli overvåket hvor og når som helst. Annerledestenkende blir sortert ut og anhilert. Historien skrives om kontinuerlig til støtte for partiets avgjørelser. Winston er partimedlem og jobber med historieomskriving i Department of Truth, men setter i hemmelighet spørsmålstegn ved hele sivilisasjonen, og har begynt å skrive dagbok – naturligvis fullstendig illegalt – og er livredd for å bli oppdaget. Underveis treffer han sitt livs kjærlighet.

1984 er en kritikk av totalitære samfunn, og i historiens lys kan vi jo peke på Nazi-Tyskland, Sovjetunionen og DDR. Den er vel verdt å lese, og er en viktig bok. Men spesielt behagelig er det ikke.

Knut Hamsun: Under Høststjernen

Wednesday, October 14th, 2009

En middelaldrende person som kaller seg Knut Pedersen har tatt seg husly i ei hytte på en øy for å roe nervene, borte fra byens stress og mas. Uventet treffer han en kamerat fra yngre dager, og gir seg på streif med ham som omvandrende kroppsarbeider gårdimellom. Underveis forelsker han seg i både den ene og den andre.

Under Høststjernen har noe nesten pubertalt gutteaktig over seg. Enhver gutt som har vært fjorten år ville kjenne seg igjen i følelsene som Knut beskriver, selv om hovedpersonen er godt voksen. Innimellom får vi drypp av Hamsuns fantastiske skildringer av naturen, så det nesten drypper og kvitrer og rasler rundt leseren. Historien sier også noe om at man ikke kan rømme fra seg selv, for virkeligheten tar til slutt igjen også Knut Pedersen.

Pedersen er Hamsuns døpenavn. Det er nok ikke lite selvinnsikt Hamsun deler med oss. Boka anbefales for alle. Særemnesøkere, kulturblærer, kiosklitterære entusiaster, og fotfolk. Her er det noe for alle.