Stieg Larsson: Jenta som lekte med ilden

Radmagre, asosiale Lisbeth Salander kjøper nye pupper(!), og farter jorda rundt etter å ha stjålet ca tre milliarder kroner. Kult for henne. Hun finner ikke helt seg selv, og returnerer til Stockholm. Der kjøper hun en vanvittig dyr leilighet, møblerer kjøkkenet og et soverom med sterile møbler fra IKEA (møblene er navngitt og beskrevet som om Larsson skulle fått reklamepenger for det), og lar resten stå tomt, for hun er jo så forferdelig ensom. Stakkars. Deretter blir hun mistenkt for dobbeltdrap. På en av journalisten Mikael Blomkvist, Lisbeths forhenværende fortrolige, sine kollegaer og kona. Dermed er det åpnet for spektakulære avisoppslag og en poliltietterforskning av de sjeldne. Enda mer stakkars. Men Lisbeth slår (bokstavelig talt) naturligvis tilbake. Av en eller annen grunn spiser alle brødskiver hele tida.

Dette er jo en oppfølger til svært populære “Menn som hater kvinner”. Vi følger den ekstremt intelligente, men folkeskye og rebelske Lisbeth Salander og journalisten Mikael Blomkvist på nye eventyr. Den forrige boka i Millennium-triologien hadde en omfattende rammehistorie. Hva hadde skjedd med Wanger-familien? I denne boka mangler det slik tyngde. Som ramme er det Lisbeths egen historie som skal fortelles. Hvor kommer hun fra? Hvorfor er hun blitt som hun er blitt? Og hvem er denne Zala, hvis navn dukker opp i kulissene hele tiden? Men rammehistorien mangler den dybden og grundigheten vi fikk i første bind.

Dette er altså desverre ikke like velllykket som forgjengeren. Det blir litt forutsigbart. Ofrene pekes ut tidlig (så gode og snille mennesker som har det så bra, finnes vel neppe?) Det er litt for mange tilfeldigheter og i overkant usannsynlige sammentreff, og intrigen blir for konstruert. Lisbeth gjør, til tross for hennes ekstreme intelligens, en del uvanlig dumme bommerter, som gjør henne sporbar. Ikke for det usannsynlig lite effektive politiet, men for journalistheltene, naturligvis. Samtidig spices historien opp med vold og pikesex for bredere leserappell. Dypp det hele i et tema om trafficking, og topp med etteretningsagenter fra Sovjetunionen, konspirasjoner på toppnivå innen sikkerhetspolitiet, kritikk av barnevern og sosialtjenestene, et par tåredryppende gjenforeninger, og litt skikkelig øks- og motorsag-horrorshow, og du har boka. Åh, ja, det er sant. Den slemme uovervinnelige kjempen er mørkeredd. Gjett hva det peker fram til, liksom.

For all del, dette er en pageturner av de sjeldne. Drivende skrevet, ganske spennende, og med såpass ufullstendig avslutning at man bare må lese oppfølgeren. Jada.

One Response to “Stieg Larsson: Jenta som lekte med ilden”

  1. [...] i tidsskriftet Millennium og dan asosial Lisbeth Salander. Dette er en ren fortsettelse av Jenta som lekte med ilden. Jeg ville tro det duger dårlig å lese boka uten å ha lest forgjengerne først. Dette er … [...]

Leave a Reply