Arnaldur Indriðason: Røsten

Det er snart jul i Reykjavik. Politietterforskeren Erlendur har fått hotellets døde julenisse å hanskes med. For sikkerhets skyld med en kniv i hjertet, og buksene på knærne. Selv har ikke Erlendur det så bra i utgangspunktet. Livet har ikke de store oppsvingene, han er ensom, og planlegger å feire julen alene. Datteren er deprimert, og risikerer å havne på kjøret. Igjen. Erlendurs gamle demoner fra barndommen hjemsøker ham.

Så han tar like godt inn på hotellet, og flykter inn i etterforskningen 24 timer i døgnet. Makkerne hans, Sigurdur Óli og Elínborg klarer ikke trenge gjennom til privatlivet hans, og får ikke gjort annet enn å bistå i etterforskningen.

Fortellingen om julenissen rulles opp. Som før i Indriðasons bøker er det en trist affære med en familie i oppløsning vi får høre om. En barnestjerne med en fantastisk guttesopran, men en trist sjebne.

Dette er rimelig godt skrevet, men noen av temaene males opp og ned, og gjentas til det kjedsommelige. Forfatteren går i Agatha-Christie-fella, og morderen og motivet pekes ut alt for tidlig i boka, desverre. Det blir ikke mer enn midt på treet. Grei skuring, nogenlunde underholdende, men hverken oppfinnsomt eller overraskende nok til å bli en pageturner.

Tags: ,

Leave a Reply