Terry Pratchett: Strata

Kontekst: Ganske fjern fremtid. Kin Arad, menneske, jobber for Selskapet, som planet-ingeniør. Hun leder arbeidet for bygging av nye planeter, godt hjulpet av stratamaskiner. Så treffer hun en underlig skrue som fabler om en flat verden, helt i utkanten av det kjente Rommet. Etter en del om og men havner vi selvsagt på denne verdenen, i følge med den fire-armede krigerpiloten Marco Farfarer som en kung, og en historiker og lingvist Silver, som er en shandi, med avtagbare støttenner. Marco er en paranoid berserker dersom han ikke holdes under kontroll, og Silver blir et dødsfarlig kjøttetende beist dersom hun ikke får regelmessig næring. Nok til å fylle en roman, altså.

Jeg fyllte et hull i Pratchetts samlede da jeg kom meg gjennom Strata. Dette er jo en av hans tidlige bøker, og det er temmelig synlig at den ikke er så moden som hans senere produksjon. Forfatteren gaper litt vel høyt. Han utforsker en flat skiveverden, svevende i kosmos, og opprettholdt av maskiner. (Senere rekreerte han skiveverdenen med ren magi i Discworld-serien, og hadde stor suksess.) Han raljerer med historie og religion, kjønns- og rasespørsmål og samhold på tvers av tilsynelatende uoverstigelige forskjeller. Samtidig beskriver han universets skapelse på et nesten Douglas-Adams-aktig meta-nivå, og ender mer eller mindre opp med meningen med livet og menneskehetens eksistens. Det blir litt mye av det gode. Men morsomt er det. Pratchett-entusiaster har selvsagt lest den allerede.

Tags: , , ,

Leave a Reply