Archive for November, 2009

Neil Gaiman & Terry Pratchett: Good Omens

Sunday, November 29th, 2009

Engelen Aziraphale og demonen Crowley får beskjed fra sine respektive overordnede at Harmageddon nærmer seg, og at antikrist skal fødes. Problemet er at både Aziraphale og Crowley har blitt relativt gode venner, og har levd så lenge blant menneskene, og trives så godt i verden, at de synes det er fint om Dommedag ikke kom. De overvåker barnet, og forsøker å gi det halvt-om-halvt med himmelsk og jævelsk påvirkning, slik at gutten ikke vil klare å bestemme seg for hva han skal gjøre når tiden hans kommer. Problemet er bare at på grunn av en overivrig (og tedrikkende) satanistsykepleier, blir barnet ikke bare med vilje byttet ut, men dobbeltombyttet ved fødselen, og den virkelige antikrist, vokser opp på landet i naturskjønne omgivelser, med familien og gode lekekamerater.

Et par sub-plot: Apokalypsens fire ryttere, Death, War, Famine og Polution (Pestilence tok ut pensjon etter at bruken av Penicillin bredte om seg) viser seg fram, og trer til slutt sammen som apokalypsene fire bikere(!!) Etterkommeren etter den synske heksa Agnes Nutter, Anathema Device, og heksejegeren Newton Pulsifers etterkommer Newton Pulsifer treffer hverandre, og forsøker (selvsagt forutsagt) å forhindre Verdens undergang.

Denne boka er visstnok en slags parodi på skrekk-okkult-boka og -filmen The Omen fra 1976. Den har jeg hverken sett eller lest (kall meg ignorant), men jeg fikk svært godt utbytte av Good Omens likevel. Dette er en finfin miks av Pratchett og Gaiman. Begge setter sitt velkjente preg på boka, og den sklir elegant mellom de to herrenes typiske stil og skrudde verdener. Her er velkjente typer både fra Sandman og Discworld. Riktig morsomt, og selvsagt erkebritisk blir det underveis. Det religiøse innholdet er ikke allverdens å skryte av, og det vesle sparket til dualistiske religioner generelt mot slutten blir litt halvhjertet, men det var sikkert ikke meningen at det skulle være så alvorlig heller. Snarere tvert imot.

Kan trygt anbefales for dem som liker både Gaiman og Pratchett.

Stieg Larsson: Luftslottet som sprengtes

Sunday, November 29th, 2009

Lisbeth Salander har en kule i hodet, og har forsøkt å ta livet av sin far. Hun blir bragt til sykehus, og overlever. Saken skal for retten i løpet av boka. I bakgrunnen jobber en hemmelig gruppe i sikkerhetspolitiet for å begrave hele saken en gang for alle.

Tredje bind i trilogien om redaksjonen i tidsskriftet Millennium og den asosiale Lisbeth Salander. Dette er en ren fortsettelse av Jenta som lekte med ilden. Jeg ville tro det duger dårlig å lese boka uten å ha lest forgjengerne først. Dette er … ikke spesielt dårlig. Det er velskrevet, med variert språk, og blablabla. Men det blir veldig forutsigbart. De slemme er veldig slemme, og de snille drar gjerne litt i loven uten at det blir for problematisk. Etterhvert som handlingen utspiller seg er det desverre for lett å forutsi hva som blir forfatterens neste trekk. Et eksempel: Dersom man ønsker å demonisere en barnepsykolog, hva slags bilder bør politiet oppdage i datamaskinen hans? Det blir litt bedre mot slutten av boka, men først i epilogen blir det liksom skikkelig fart. Hvordan reagerer den aktuelle hovedpersonen i den situasjonen som er oppstått? Det hadde vært interessant å få vite. Og da er jo boka plutselig slutt.

Deler av boka handler om at sjefredaktøren i Millennium, Erika Berger, blir ansatt som sjefsredaktør i Svenska Morgonposten, og blir forfulgt av en stalker. Boka hadde blitt bedre (og kortere) om hele denne biten hadde blitt klippet bort underveis. Og konspiratosjoner i Sikkerhetspolitiets indre kjerne, komplett med en russisk avhopper som Lisbeths far – det blir liksom litt for mye av det, eh, gode. Vi får desverre vite alt for lite om en av seriens virkelige interessante personer, den nærmest usårbare monsterkjempen som er Lisbeths halvbror. Og hvordan gikk det med forholdet mellom Lisbeth og hennes søster? Avslutningen minner om noe i en bok av Liza Marklund. Forsøksvis spennende, men duger nok veldig mye bedre på film enn i bokform.

Den første boka i Millennium-serien er interessant og spennende. De to neste er én historie delt i to, og de er både mindre spennende og mindre interessante. Alle er vel det man typisk vil kalle en pageturner. Man blir litt hekta på å få hvite hvordan det går til slutt også i denne boka, men til å være en såpass tykk bok, er historien litt for tynn. Jeg vil tro at filmen er bedre.

Running native X applications locally on your iPhone

Tuesday, November 17th, 2009

I have a few times missed running the other X11 app on my iPhone. Recently i found iX11 that actually is a local X server for the iPhone. Then, there’s nothing missing. All we have to do is to start compiling.

As always, all kudos goes to Saurik for his awsome work on porting the userland.

I still run a 2.x version of the iPhone OS because I like to sync music and stuff from Linux. The following may not work at all on 3.x. You also need a jailbroken iPhone. Nothing of this will work on a “clean” phone. You will probably also use the ssh server to upload source files and run commands. Doing this with a local terminal is possible, though extremely cumbersome.

The following will give you some basic X11 apps, running locally on your iPhone. You will need some basic UNIX skills, like knowing how to unpack and compile a source package. There’s no deep magic involved, though. If this breaks your phone in any way, you’ll keep all the parts. You’re on your own. Don’t blame anyone but yourself.

Video uploaded to YouTube

Install the following packages with apt-get. Don’t bother to start up cydia. That will only slow you down

iphone-gcc
com.bigboss.20toolchain
x11 xeyes xau xcb xcb-proto xext xextproto xmu xproto xt xtrans
ldid make gawk ed sed vim wget gzip tar

I also tend to use the backgrounder quite a lot, to start up things without using an external shell. Use apt-get again, and install

jp.ashikase.backgrounder

For source archives, I extracted sources from Fedora 11′s source packages, as they were handy, though I guess upstream sources would work as well.

Before you start, run the following as root to to turn off code signing checks.

sysctl -w security.mac.proc_enforce=0
sysctl -w security.mac.vnode_enforce=0

Now log in or su to the build user (ie. mobile). Download all the source packages to a convenient directory, like /var/mobile/src. I started out with the following packages:

libXdmcp and xauth – to test apps from another X workstation.

libXpm and libXaw – these are basic building blocks

xterm xbitmaps xsetroot twm – some basic user apps

Before compiling, the tool chain needs to find your local header files and stuff. The straigtforward approach is as follows:

export CPPFLAGS=-I/var/include
export CPP=/usr/bin/cpp
export PKG_CONFIG_PATH=/usr/local/lib/pkgconfig
./configure -build=arm-apple-darwin9.4.1
make
su root -c "make install"

Start by compiling and installing libXdmcp and xauth. Then as root, cp xauth to /usr/bin. Now you can test xeyes on a X workstation.

$ ssh -X mobile@iphone xeyes

If this works, you’ll get four bonus points, and may take a break. Then compile and install libXpm and libXaw. This will take some time, perhaps an hour or more. There is a missing link in /usr/local/lib, so symlink libXaw.a to libXaw7.a. Does this mean that dynamically linking does not work? I don’t know. You may answer in the comments below.

Now, fire up vim and patch /usr/include/X11/Xpoll.h to ignore the tests on CSRG_BASED and BSD, and always ‘include <sys/param.h>’ and ‘typedef long fd_mask’. Simple!

Then you can build some user apps, xterm, xbitmaps, xsetroot, twm. Finally, since Christmas is coming, compile xsnow:

wget http://dropmix.xs4all.nl/rick/Xsnow/xsnow-1.42.tar.gz
tar xvzf xsnow-1.42.tar.gz; cd xsnow-1.42
gcc -O2 -I/var/include -I/var/include/arm -c -o xsnow.o xsnow.c
gcc -O2 -I/var/include -I/var/include/arm -c -o toon_root.o toon_root.c
gcc -o xsnow -O2 -L/usr/local/lib xsnow.o toon_root.o -lXext -lX11 -lm -lXpm
su root -c "cp xsnow /usr/local/bin"

Remember to ldid the binaries and libraries afterwards, and turn off code signing. in a root shell, do

for i in  /usr/bin/xauth /usr/local/bin/* /usr/local/lib/*dylib /usr/local/lib/*la; do ldid -S $i ;done
sysctl -w security.mac.proc_enforce=1
sysctl -w security.mac.vnode_enforce=1

Now make the fun begin: Start iX11, and in another shell, do

export DISPLAY=localhost:0
twm &
xsetroot -solid midnightblue
xsnow &
xterm -bg black -fg wheat &

Next: OpenOffice?

Update: Built fvwm as well. A bit more user friendly than old twm.
Update: Captured a video and posted it on YouTube.

Jon Michelet: Havets velde

Monday, November 16th, 2009

I 2006 overlevde en håndfull meksikanske fiskere drift over åpent hav. De fikk motortrøbbel, og drev over Stillehavet i en liten åpen båt. Tre av dem overlevde. Jon Michelet tar for seg, ikke historien om ferden, men hva massemedia fortalte om fiskerne, om hvordan de hadde overlevd, og om hva som skjedde med dem etter at de ble reddet. Dette gjør han i en slags tilbakelent mediekommentar fra en sommervarm august, surfende på Internett, mens datteren hans er på besøk på badeferie.

Når det meste er oppsummert bruker Michelet dette som utgangspunkt for andre i samme situasjon, i drift på det åpne havet. Det følger en rekke historier fra krigsseilerne, om de som døde ved torpedering og kamp på havet, og om de som overlevde i livbåter og på flåter, og ble skrevet inn i historien som helter, fordi de gav håp til alle de andre. Han krydrer fortellingene med egne minner og historier fra tiden da han selv var sjømann. Som avslutning kommer han med eksempler på dagens flyktninger til sjøs. De som aldri blir helter, men som dør, eller etter å ha overlevd på tross av sinnsyke seilaser blir internert og sendt tilbake til det afrikanske landet de kom fra.

Jeg trodde først dette var historien om de tre meksikanerne som overlevde seilasen over Stillehavet. Det var det ikke, og jeg tenkte kanskje at boka ville bli kjedelig. Jeg tok feil. Etter å ha lest Havets Velde står jeg tilbake med følelsesladet respekt overfor krigsseilernes innsats, og jeg forstår deres vrede over at mye av innsatsen ble så sent verdsatt. Avslutningen er et politisk spark til politikere i hele Europa, ja over hele verden. Dersom utgangspunktet til de som forsøker å unnslippe den såkalte tredje verden ikke var så håpløse, ville problemene rundt flyktninger og menneskesmugling ha vært mye mindre. Og hvor mye penger bruker Europa på å holde ulovlige immigranter ute?

Dette er en veldig bra bok.

Dennis L. Smith: Miraklene i Santo Fico

Thursday, November 12th, 2009

Sjarmerende, men småskurkete Leo Pizzola kommer hjem til den lille byen Santo Fico i Toscana for å selge farsgården, og komme seg så fort som mulig bort fra stedet, og tilbake til USA, men salget går trått. Byen Santo Fico ligger utenfor allfarvei, men så dukker det opp en turistbuss, og Leo og hans trofaste sidekick Topo, ser sitt snitt til å gjøre sin barndoms glansnummer, å fortelle en røverhistorie om Mirakelet og Mysteriet i kirken i Santo Fico – for klekkelig betaling. Siden faller Leo tilbake til sitt mest skurkete, og påfører presten alvorlig troskrise. Å skape nye mirakler blir etter dette oppgaven Leo og Topo må slite med.

Dette er en flott liten bok. “Sjarmbombe” om du vil. Nesten forførerisk klisjéfyllt om Toscanakysten, og selvsagt ikke skrevet av noen italiener. Her er den lille kirken med den gamle presten. Her er vakre, men illsinte kvinner som lager den beste maten i verden. Her er det lille runde torget med fontenen og den gamle mannen med hunden. Her er vingårder og rosebusker og vakre unge menn på steilende hester. Det blir nesten litt for mye av det gode. Historien tenderer mot en farse, og selvsagt går det bra til slutt.

Ekstremt forutsigbart, men morsomt og underholdende nok til at den trygt kan anbefales. Kanskje særlig i mørketida.

Lars Saabye Christensen: Bisettelsen

Thursday, November 12th, 2009

Den siste boka om Kim Karlsen og omkretsen hans. Den begynner litt merkelig. Kim Karlsen befinner seg på et hotell i Sortland, men har mistet hukommelsen. Derfra begir han seg ut på en merkelig revy gjennom sitt eget og andres liv. Det tar litt tid før leseren finner ut hva som egentlig skjer, og hvem som er fortelleren. Denne delen av boka er mesterlig fortalt. Blott til lyst dukker den ene situasjonen mer merkelig enn den neste opp, som en Dante gjennom helvetet, og tid og rom er ingen hindring i denne siste reisen. Historien fortelles er burlesk bajasaktig, av og til svært morsom, og innimellom gripende trist. Språket er krydret med et overflødighetshorn av aforismer, omskrivinger av ordtak og andre ordkløverier. Det er bare å ta hatten av. Dette er stor fortellerkunst.

I den neste delen får vi høre hvordan det gikk med resten av gjengen. Ola, Sebastian, og Gunnar blir selvsagt gjort grundig rede for. Nina og hennes datter kommer. Cecilie stikker innom, og vi får til og med en siste hilsen fra lærer Lue. Pent og litt trist. Så er det teppefall.

Bisettelsen anbefales varmt. Jeg satt med tårer i øynene på de siste sidene.

Orhan Pamuk: Snø

Thursday, November 12th, 2009

Den deillusjonerte poeten Ka reiser tilbake til den lille byen Kars i Tyrkia, etter landflyktighet i Tyskland. Han opptrer som journalist som skal dekke en serie av selvmord blant unge kvinner i det islamistiske miljøet i området, men egentlig forsøker han i finne igjen sin store kjærlighet, den vakre Ípek. På vei til Kars begynner snøen å falle. Den legger seg som et tykt teppe over alt, og veiene blir stengt. Isolert i Kars opplever han de desperate holdningene til unge islamister mot den sekulære staten, flere drap og et merkelig militærkupp.

Boka har blitt kalt “En nøkkel til å forstå det moderne Tyrkia”, og det kan det godt være. Her sitter deillusjonerte arbeidsledige på tehus og røyker og drikker te og rakí og ser på TV. Her er unge islamister med litt for mye æresfølelse. Her er hemmelig politi bak enhver sving, selv om alle vet hvem de er, og tar gjerne en prat med dem. Underveis får vi biter av den tyrkiske historien, og forholdet til nabolandene. Det historiske bakteppet er av og til sørgelig, av og til sorgmuntert, og av og til tragisk.

Boka har også fått omtalen “mesterlig om snø”, og det er ikke uriktig. Snøen og lykken den bringer fram hos Ka går igjen som tema gjennom hele boka.

Denne boka er svært, vel, ordrik, er kanskje det rette uttrykket. Det har kanskje med forfatteren å gjøre, eller kanskje det bare er det tyrkiske språket som er slik. Språket er noen ganger korthugget og presist, men like ofte finner vi kompliserte setninger på 50-60 ord. Det blir av og til litt tungt å lese, men det er vel verdt det, men man må følge med. Vi hopper av og til fram og tilbake mellom tiden i Kars, og noen år etter, der forfatteren går i Kas fotspor, og forsøker å finne ut hva som skjedde. Om hendelsene er basert på noe som faktisk har skjedd går ikke klart fram, men kan godt være det.

Dette er en lærerik og flott bok. Om man har nok tid til rådighet er den vel vært å lese.

John le Carré: Marionetten

Thursday, November 12th, 2009

En radmager asylsøker fra Tsjetsjenia, med dårlige utsikter til asyl dukker opp i Hamburg, og kommer under vingene på en ung advokat som jobber med asylsaker. Hun forsøker å redde ham. Med seg fra hjemlandet har mannen et brev med et navn og nummeret til en hemmelig bankkonto. Sjefen i banken er deillusjonert i livet, ekteskapet og landet, og får en misjon: Også han vil hjelpe. Det trekkes opp et trekantspill av umulig kjærlighet. Men i bakkant sitter etterretningstjeneste og sikkerhetspoliti, og i post-9-11-vesten er alle på terroristjakt.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Det er en fryd å starte på en bok av John le Carré. Språket hans er så frodig og så levende, selv i oversatt tilstand. Alt blir synlig, kan luktes og smakes. De henslengte kommentarene, aksentene, de fordekte spillene med ord, og ikke minst talene. Det føles svært virkelig. Spennende blir det også. Og boka er ikke minst en kritisk kommentar til de vanvittige utslagene som “war on terror” medfører.

Alle John le Carrés bøker anbefales. Denne ikke mindre enn de øvrige.

varnish-2.0.5 released, rpm packages updated

Tuesday, November 10th, 2009

Varnish is a state of the art high performance HTTP accelerator. varnish-2.0.5 was released yesterday.

I have submitted varnish-2.0.5 for Fedora and Fedora EPEL, and updates to the stable releases will be requested, so they will trickle down to the stable repos in a few weeks.

For RHEL and derivates, updates for both el4 and el5 are in the EPEL testing repo. For those who are too impatient to wait for stable, or want to participate in testing, you can update the package with yum:

rhel5# yum --enablerepo=epel-testing update varnish

… or download the package from RedHat:

http://download.fedora.redhat.com/pub/epel/testing/

Fedora packages are still pending for testing, but will be visible in a
few days, I guess. If you need packages for Fedora now, try
http://kojipkgs.fedoraproject.org/packages/varnish/.

Bugs in the package can be reported in Red Hat’s Bugzilla:
http://bugzilla.redhat.com/ or to varnish-dist(a)projects.linpro.no.