Lars Saabye Christensen: Bisettelsen

Den siste boka om Kim Karlsen og omkretsen hans. Den begynner litt merkelig. Kim Karlsen befinner seg på et hotell i Sortland, men har mistet hukommelsen. Derfra begir han seg ut på en merkelig revy gjennom sitt eget og andres liv. Det tar litt tid før leseren finner ut hva som egentlig skjer, og hvem som er fortelleren. Denne delen av boka er mesterlig fortalt. Blott til lyst dukker den ene situasjonen mer merkelig enn den neste opp, som en Dante gjennom helvetet, og tid og rom er ingen hindring i denne siste reisen. Historien fortelles er burlesk bajasaktig, av og til svært morsom, og innimellom gripende trist. Språket er krydret med et overflødighetshorn av aforismer, omskrivinger av ordtak og andre ordkløverier. Det er bare å ta hatten av. Dette er stor fortellerkunst.

I den neste delen får vi høre hvordan det gikk med resten av gjengen. Ola, Sebastian, og Gunnar blir selvsagt gjort grundig rede for. Nina og hennes datter kommer. Cecilie stikker innom, og vi får til og med en siste hilsen fra lærer Lue. Pent og litt trist. Så er det teppefall.

Bisettelsen anbefales varmt. Jeg satt med tårer i øynene på de siste sidene.

Leave a Reply