Orhan Pamuk: Snø

Den deillusjonerte poeten Ka reiser tilbake til den lille byen Kars i Tyrkia, etter landflyktighet i Tyskland. Han opptrer som journalist som skal dekke en serie av selvmord blant unge kvinner i det islamistiske miljøet i området, men egentlig forsøker han i finne igjen sin store kjærlighet, den vakre Ípek. På vei til Kars begynner snøen å falle. Den legger seg som et tykt teppe over alt, og veiene blir stengt. Isolert i Kars opplever han de desperate holdningene til unge islamister mot den sekulære staten, flere drap og et merkelig militærkupp.

Boka har blitt kalt “En nøkkel til å forstå det moderne Tyrkia”, og det kan det godt være. Her sitter deillusjonerte arbeidsledige på tehus og røyker og drikker te og rakí og ser på TV. Her er unge islamister med litt for mye æresfølelse. Her er hemmelig politi bak enhver sving, selv om alle vet hvem de er, og tar gjerne en prat med dem. Underveis får vi biter av den tyrkiske historien, og forholdet til nabolandene. Det historiske bakteppet er av og til sørgelig, av og til sorgmuntert, og av og til tragisk.

Boka har også fått omtalen “mesterlig om snø”, og det er ikke uriktig. Snøen og lykken den bringer fram hos Ka går igjen som tema gjennom hele boka.

Denne boka er svært, vel, ordrik, er kanskje det rette uttrykket. Det har kanskje med forfatteren å gjøre, eller kanskje det bare er det tyrkiske språket som er slik. Språket er noen ganger korthugget og presist, men like ofte finner vi kompliserte setninger på 50-60 ord. Det blir av og til litt tungt å lese, men det er vel verdt det, men man må følge med. Vi hopper av og til fram og tilbake mellom tiden i Kars, og noen år etter, der forfatteren går i Kas fotspor, og forsøker å finne ut hva som skjedde. Om hendelsene er basert på noe som faktisk har skjedd går ikke klart fram, men kan godt være det.

Dette er en lærerik og flott bok. Om man har nok tid til rådighet er den vel vært å lese.

Leave a Reply