Stieg Larsson: Luftslottet som sprengtes

Lisbeth Salander har en kule i hodet, og har forsøkt å ta livet av sin far. Hun blir bragt til sykehus, og overlever. Saken skal for retten i løpet av boka. I bakgrunnen jobber en hemmelig gruppe i sikkerhetspolitiet for å begrave hele saken en gang for alle.

Tredje bind i trilogien om redaksjonen i tidsskriftet Millennium og den asosiale Lisbeth Salander. Dette er en ren fortsettelse av Jenta som lekte med ilden. Jeg ville tro det duger dårlig å lese boka uten å ha lest forgjengerne først. Dette er … ikke spesielt dårlig. Det er velskrevet, med variert språk, og blablabla. Men det blir veldig forutsigbart. De slemme er veldig slemme, og de snille drar gjerne litt i loven uten at det blir for problematisk. Etterhvert som handlingen utspiller seg er det desverre for lett å forutsi hva som blir forfatterens neste trekk. Et eksempel: Dersom man ønsker å demonisere en barnepsykolog, hva slags bilder bør politiet oppdage i datamaskinen hans? Det blir litt bedre mot slutten av boka, men først i epilogen blir det liksom skikkelig fart. Hvordan reagerer den aktuelle hovedpersonen i den situasjonen som er oppstått? Det hadde vært interessant å få vite. Og da er jo boka plutselig slutt.

Deler av boka handler om at sjefredaktøren i Millennium, Erika Berger, blir ansatt som sjefsredaktør i Svenska Morgonposten, og blir forfulgt av en stalker. Boka hadde blitt bedre (og kortere) om hele denne biten hadde blitt klippet bort underveis. Og konspiratosjoner i Sikkerhetspolitiets indre kjerne, komplett med en russisk avhopper som Lisbeths far – det blir liksom litt for mye av det, eh, gode. Vi får desverre vite alt for lite om en av seriens virkelige interessante personer, den nærmest usårbare monsterkjempen som er Lisbeths halvbror. Og hvordan gikk det med forholdet mellom Lisbeth og hennes søster? Avslutningen minner om noe i en bok av Liza Marklund. Forsøksvis spennende, men duger nok veldig mye bedre på film enn i bokform.

Den første boka i Millennium-serien er interessant og spennende. De to neste er én historie delt i to, og de er både mindre spennende og mindre interessante. Alle er vel det man typisk vil kalle en pageturner. Man blir litt hekta på å få hvite hvordan det går til slutt også i denne boka, men til å være en såpass tykk bok, er historien litt for tynn. Jeg vil tro at filmen er bedre.

Leave a Reply