Dag Solstad: Genanse og verdighet

Den lett fordrukne Elias Rukla sitter hjemme og snakker med seg selv, for den gode samtalen er død, og han finner ingen å snakke med. Ikke en gang sin kone.

Vi følger Elias gjennom en dobbelttime i norsk, der han underviser på Fagerborg Videregående, for de sedvanlig uinteresserte elevene. Han gjennomgår Ibsens Villanden, og får plutselig en vidunderlig innskytelse om en ny tolkning av doktor Relling, men øyeblikket ødelegges av elevenes sukking over det kjedelige temaet. Elias får en krise, og gir seg på vandring. Så rulles hele hans voksne liv opp i retrospekt.

Det er mye bra å si om denne teksten. Språket er … ganske vanvittig, med voldsomt med innskutte bisetninger, nesten kontinuerlig. Det er svært underholdende å lese. Og jeg ble i hvertfall inspirert til å ta en ny titt på Villanden – det har jo heller ikke jeg gjort siden gymnaset. Siden er den en litt trist fortelling om mennesker som snakker sammen, uten å snakke sammen. Samtidig er den en kritisk kommentar til samfunnsutviklingen. Hvor er det blitt av den gode samtalen? Hvilke kultursaker er egentlig viktige? Se bare på TV-debattene! Rukla går så langt at han setter spørsmålstegn ved hele demokratiet, hvis det er slik at det alltid er flertallet som skal tekkes (men han avfeier seg selv – med rette – med at han er full).

Historien slutter så abrupt at det er umulig å la være å dikte videre, slik Elias selv gjør det.

Jeg skal i hvertfall lese mer Solstad. Anbefales!

Leave a Reply