Alexandre Dumas: De tre musketerer

Det er klassikertid, og jeg har lagt noen kapitler til min allmenndannelse: Jeg har lest De tre musketerer.

Miljø: Frankrike på Ludvig XIII sin tid. Vi følger ridderen d’Artagnan, som reiser til Paris fra provinsen for å søke lykken. Underveis treffer han på en engelsk lady, og føler på seg at det er et sjebnesvangert møte. Det blir det også, skal det vise seg. I Paris melder han seg hos sin fars venn M de Treville, sjef for Kongens musketerer. Han får midlertidig plass i gardekompaniet, og satser på å bli musketer når han får vise hva han duger til. På vei ut fra de Treville pådrar han seg ikke mindre enn tre dueller. Det viser seg at de tre er hverandres sekundanter, og er kjent som gode venner – de tre musketerer. d’Artagnan hindrer de tre i å bli arrestert for ulovlig duellering, og blir inlemmet i det gode selskap. Deretter følger en laaang historie om de fire heltenes liv og levned, inntil de til slutt står ansikt til ansik med den engelske lady igjen.

Jeg hadde egentlig ventet meg mer av de tre musketerer. De blir her fremstilt som en gjeng døgenikter, som ødsler penger, hester og kvinner som vann når de har noe, og tigger og lyver når de ikke har. De drikker som svamper, har gjerne to-tre elskerinner på en gang, lyver på seg ære, og pådrar seg slagsmål og dueller av ren lyst.

Dette er en litt underlig bok. Det ser ut til at den er skrevet som en følgetong, nesten som en ukebladroman, eller en klisjéfyllt såpeopera, med episoder som trekker temaer den ene og den andre veien, alt etter forfatterens lyst. Noen kapitler er rent humoristiske, andre dystre og spennende. Det føles litt … som Dynastiet, for dem som er så gamle at de husker det. Underveis sparkes det sannsynligvis politisk i øst og vest, men siden jeg ikke kjenner så mye til Frankrikes politiske liv på 1600-tallet, faller det nok på stengrunn for min del. Korrekturen er det også så som så med. Et knippe eksempler: En person beskrives som lys blond, for så å fremstå med kastanjebrunt hår like etterpå. En av musketerene rir alt hva remmer og tøy kan holde tilbake til leiren i et kapittel, men har stanset på halvveien og lurt seg tilbake i det neste. Madame Bonnasieux er plutselig Kettie i klosteret, men blir til Madame igjen like etterpå, osv.

Boka får et kraftig oppsving mot slutten. Retningen blir pekt ut og vi følger helter og skurker mot endelig tragedie.

De tre musketerer er en del av allmenndannelsen, og man bør unne seg å kjenne opphavet til klisjéene “En for alle, alle for en” (men nevnes den frasen egentlig underveis?), samt ikke minst den originale “det var en mørk og stormfull natt”.

Leave a Reply