Archive for April, 2010

Lars Saabye Christensen: Saabyes Cirkus

Monday, April 26th, 2010

Lars Saabye Christensen forteller fra sin oppvekst på Skillebekk på 60-tallet. Som blomsterbud sykler han rundt i Oslo og kartlegger gater og gårder, mens han drømmer om å få råd til en Fender Strat, og litt om denne mystiske kvinnen som dukker opp i leveringslista av og til. Hvor mye som er røverhistorier, og hvor mye som er ekte er ikke godt å si, men det er bra med kjent stoff. Oppvekstroman fra Oslo Vest, med figurer vi har sett og hørt fra i Norsk Utflukt og tidligere romaner, om enn kanskje under andre navn og i andre skikkelser. Men det gjør ingenting, fordi det er så sinnsykt bra. Om man hadde stilt den opp på verseform, kunne hver side vært et dikt. Det er bare å ta hatten av, og bukke dypt.

Jeg hørte denne som lydbok. Gjett hvem som leser. Svært morsomt (det tar særlig av når han litt sårt forteller om sin egen talefeil – han kan ikke si R), varmt og rikt og utrolig poetisk. Om du likte Beatles, Bly, og Maskeblomstfamilien, er dette også en sikker vinner. Anbefales varmt.

Fjodor Dostojevskij: Idioten

Saturday, April 24th, 2010

Det er klassiker-tid. Jeg har fyllt enda et hull i min litterære dannelse, og har lest Idioten.

Lev Nikolajevitsj, den siste fyrste av slekten Mysjkin, vender hjem etter et langt sykeopphold i Sveits, der han han blitt kurert for “idioti”. Hjemme i Petersburg trer han inn i flere høytstående familier, men gjør sjebnesvangre møter.

Det er veldig, veldig mye å si om Dostojevskijs Idioten. Den kan tolkes i mange, mange lag. Her er et opplagt kristusmotiv. Fyrsten er i sin dype ærbødighet for livet, sin fullstendige ærlighet, og sin utrolige troskyldighet og tro på det gode i menneskene, et bilde på kristendommen, eller Kristus selv, om man vil. Tilsvarende har man skikkelser som gjerne matcher Jesu disipler, motstandere, og gjerne Satan selv. Videre får vi innblikk i det nittende århundres Russland, med de forvirrende regler for takt tone og språk, og voldsom framtvunget latter eller gråt når man ikke har annet å komme med. Muligens typisk russisk for denne perioden, men det forvirrer meg som leser, og det forvirrer absolutt fyrsten.

Her er videre opplagt kritikk av gjeldende forhold og regler for sosial aksept. Fyrsten oppfattes som en idiot av sine omgivelser, men leseren, og de mest oppvakte av fyrstens omgangsvenner, forstår snart at han hverken er dum eller uintelligent, snarere tvert i mot.

Forfatteren sparer ikke på virkemidlene. Her er det fortellinger i fortellinger i fortellinger, det lekes med lys og skygge. Det er rikelig med allegorier i enhver krok. Forfatteren henvender seg gjerne direkte til leseren i et avsnitt eller fem, roter seg gjerne bort i lange kommentarer om skikkelsene, om politiske eller sosiale forhold, eller merkelige historier om kanibalisme i referert fyllevrøvl. Han sparer heller ikke på vinen når det skal festes. Og feste, det kunne de jammen i Russland på den tiden.

Idioten er litt tung å komme gjennom. Ikke på grunn av innholdet – det flyter fint, morsomt, tragisk og spennende avsted. Men formen virker oppstyltet og rar. Dette er kanskje ikke særlig overraskende når den er oversatt fra over 100 år gammelt russisk til norsk. Det er også ganske opplagt at boka er skrevet som en føljetong, publisert bit for bit, noe som gjør at den utvikler seg snart i en retning, snart i en annen, og forfatteren selv virker mot slutten litt overrasket over at ting går som det går.

Dette er et fremragende verk, som sikkert burde leses av alle. I alle fall de som orker.

Et par gode omtaler, og utgangspunkt for videre tolkning:
Boklubbens omtale fra 2008
Wikipedias omtale (engelsk)

Alexander McCall Smith: Moral for vakre piker

Saturday, April 24th, 2010

J.L.B. Matekoni er rammet av depresjon, og trekker seg tilbake fra verkstedet, ligger på sofaen sin, og har det ikke særlig bra. Flaks da at Matekonis forlovede, Mma Ramatswe i Damenes Detektivbyrå nr. 1 har en utrolig effektiv sekretær, Mma Makutsi som vet å få orden på forretningen. Og siden det bare går så som så med byrået passer det særlig fint. Så dukker det opp noen saker som må klares opp i. Kandidater til en missekonkurranse skal gåes etter i sømmene, og en mann i regjeringskretser mistenker sin svigerinne for å forsøke å ta livet av mannen sin.

Særlig spennende blir det egentlig ikke i bok nummer tre om Damenes Detektivbyrå nr. 1. Sjarmerende som før, men samtidig trygt og greit og ganske uproblematisk. Precious trenger større utfordringer synes jeg, om det skal være verdt å skrive bok om.

Alexander McCall Smith: Sjiraffens tårer

Saturday, April 24th, 2010

Privatdetektiven Mma Ramatswe har endelig forlovet seg med mekanikeren J.L.B. Matekoni, og det er ting som skal ordnes med underveis. Forlovelsesring må man for eksempel ha, og det er ikke billig i et av Afrikas diamantland. Under et besøk på det lokale barnehjemmet der Matekoni tar i et tak for å reparere det som trengs, blir han plutselig fosterfar for to. Og må forklare det for Mma Ramatswe etterpå. Og så dukker det opp en og annen sak som skal etterforskes i Damenes Detektivbyrå nr. 1. En kvinne vil vite hvor det ble av sønnen hennes, som forsvant for over ti år siden.

I denne andre boka om Damenes Detektivbyrå nr. 1 er rammehistorien om forholdet mellom Mma Ramatswe og J.L.B. Matekoni er koselig og ufarlig. Sakene som skal etterforskes rulles opp uten for mye dramatikk. Det blir nesten litt for greit, det hele. Alt går bra til slutt, og Botswana er et godt land å bo i. Boka anbefales likevel som et lite pusterom. Det er helt greit, og vel så det.