Emily Brontë: Stormfulle Høyder

Det er klassikertid igjen. Vi følger familiefeiden mellom familien på gårdene Wuthering Heigts og Thrushcross Grange gjennom flere generasjoner. Heathcliff, adoptivsønnen på Wuthering Heigts, får hard medfart i oppveksten, men hevner seg langsomt og omhyggelig når han blir eldre.

Det er mulig dette var en viktig og bra bok da den kom ut, men skal jeg være ærlig fant jeg den dørgende kjedelig. Det tenderer mot ukebladnovelle i langdrag, evt kostymedrama i svart/hvitt en en tidlig ettermiddag på NRK2. Det eneste jeg finner interessant er stilen. Boka blir først fortalt gjennom herr Lockwood, en omreisende som tar inn på Thrushcross Grange, og som så får historien om gårdene fortalt i retrospekt av Nelly, som hadde tjeneste på begge gårdene. Hun igjen gjengir deler av fortellingen av og til med egne ord, av og til gjenfortalt av andre. Altså historier over historier, og filter over filter. Det er kult.

Khaled Hosseini sier i “Drageløperen” at “triste historier gir gode fortellinger”. Jeg er ikke helt overbevist. Kanskje noe for husmødre med god tid, eller drømmende jenter på 17.

Leave a Reply