Miguel de Cervantes Saavedra: Don Quijote

Det er klassikertid igjen, og jeg har lest enda et dannelsesverk, nemlig “Den skarpsindige adelsmann Don Quijote av La Mancha”.

Alonso Quijano, en ikke så veldig rik adelsmann fra La Mancha i Spania, har lest alt for mange ridderbøker. På sine gamle dager klikker det for ham, og han kler seg i en gammel rustning, hjelmen lager han selv av papp, og reiser ut i verden som den vandrende ridder Don Quijote. Mot løfte om fremtidig statholderskap over en ø, får han med seg en enfoldig bonde i sin tjeneste som våpendrager, den elskelige Sancho Panza, med et stort forråd av ordtak og folkevett, men lite ettertanke. Sammen opplever de mange eventyr.

Boka er skrevet som i føljetong, med kapittel etter kapittel, og ser stort sett ut til å ha som hovedmål å få folk til å le av ting 1600-tallets publikum hadde moro av, her i all hovedsak å gjøre narr av Don Quijotes galskap, samt å gi følgesvennene rikelig med pryl ved enhver anledning. Innimellom fletter forfatteren noveller og historier som krydder, og han nøler ikke med å kritisere andre forfattere, og å ikke minst sin egen stil. For å gi fylde og tilfredshet ender de fleste av bihistoriene med at to unge elskende får hverandre til slutt, gjerne med Don Quijote som bifallende kommentator.

I bind to refererer forfatteren rett som det er til bind en, som mange av dem hovedpersonene møter faktisk har lest. Om det blir for plundrete med sammenhengen skylder han gjerne på opphavet til historien, som han påstår er en oversettelse fra den maurer som opprinnelig skrev ned historien.

Boka tar i sin omfangsrikhet ellers opp en mengde dydige temaer, som skjønnhet, kjærlighet, trofasthet, og tålmodighet, og er visstnok et standardverk som rager høyt i den vestlige litteraturhistorie. Om man vil grave seg ned i tematikk og tolkning er det bare å slå opp på Wikipedia. Her flommer det ellers over av ordspråk og kjente knagger å henge referanser på. Kamp mot vindmøller? Der var den, og det er jo bare i kapittel 8 av 126 eller deromkring. Vakrest er kanskje Don Quijotes beskrivelse av skjønnheten i kapittel 13. Den traff meg faktisk midt i hjertet.

Ellers var det jo … morsomt, men litt voldsomt i lengden. Det er greit å ha en hvilebok eller to underveis, for så å vende opplagt tilbake til Don Quijote.

Anbefales, om man orker.

Leave a Reply