Per Petterson: Jeg forbanner tidens elv

Arvid Jansen opplever at familiens hans er i oppløsning. Han blir skilt, og moren hans er døende, og rømmer til hjemstedet sitt i Danmark. Han tar et overblikk over livet han har levd fram til da. Det er stort sett et sørgerlig syn.

Dette er visstnok et bind av en familiekrønike jeg ikke har lest de første bøkene av. Det gjør ikke så mye, for boka står trygt på egne bein, og gjør et solid inntrykk på leseren. Her er det massevis å tolke og fordype seg i, om man ønsker det. Hovedpersonens problematiske forhold til sin mor, som han føler svikter faren, eller omvendt, for den saks skyld, ikke ulikt tematikken i Ut og stjæle hester. Kjærligheten som starter så flott, men som forvitrer over tid, og den politiske plattformen i AKP/ml som løser seg opp likeså. Historien om Arvid er sørgmodig, for ikke å si bent fram trist, men samtidig beskrevet i et språk så det bare er å gi seg ende over. Det stramt og veldisiplinert, aldri overlesset, men likevel fantastisk rikt.

Selv om den ikke helt når opp til Ut og stjæle hester, er dette en veldig bra bok.

Leave a Reply