Archive for September, 2011

Running Fedora 16 on old ppc computers

Wednesday, September 28th, 2011

Fedora 16 on ppc and ppc64 is again up to full speed. Standing ovations to the ones making it happen.

I found sharkcz‘ method to install fedora 16 on a ppc64 system running older versions of Fedora or RHEL, and was inspired to dig out two old 32bit ppc boxes from the attic.

I started out with my good old IBM B50. The 7046-B50 is a CHRP 604r (32bit ppc) running at blazing 375MHz. It has that 16MB-should-be-enough-for-everybody OpenFirmware limit, so it can’t boot newer Fedora install media. It may be able to boot Karsten’s Fedora 16 ISO image once he gets a 32bit version available :-)

The latest Fedora version that installs through normal media is Fedora 9. So I installed a minimum package set, and yum-upgraded through f10 and f11 to f12. From there I ran sharkcz’ installroot trick, and got a working f16 environment using the mash package repo.

To get a clean boot, better add lvm2 and e2fsprogs to the rootfs. Also, bind-mounting /sys, /boot, /dev and /proc into the installroot while installing makes it possible to chroot into it, and run yum self-hosted.

Not that hard, but it took a few hours to loop through the upgrade cycles. I had to run dracut with -H to get an initramfs small enough to boot.

Blinded by success, I took an Apple G3 iBook that I got for free. This white laptop is equipped with a 750FX CPU running at 700MHz and 384MB RAM. It had no PSU, but I found one at DX that worked fine.

The iBook installed without problems with the standard f12 network installer CD. Booted again with the standard f12 CD1 in rescue mode, and shrinked the root lv to make place for another fedora instance. Then did the yum installroot trick again as described above. Finally found that the new root would not boot. After a lot of silly debugging, I found that the “pmac” IDE driver that I needed is not probed automatically via udev, as it does not support libata. So, how do you make dracut probe another driver? Via the boot option rdinsmodpost, and I guess you had never heard about that either.

After a bit of trying and failing, I got a working XFCE desktop. Now, if I only had an airport slot-in unit, I could have used this on the go. If you are content with epiphany for browsing and abiword and gnumeric for office apps (or just use emacs for everything), this is actually working.

iBook running Fedora 16
The iBook running Fedora 16

Håkan Nesser: De ensomme

Wednesday, September 28th, 2011

En mann blir funnet død ved foten av et stup. Ikke så veldig rart kanskje, bortsett fra at det viser seg at mannens samboer døde på samme måte, og på nøyaktig samme sted, 35 år tidligere. Kriminialoverbetjent Gunnar Barbarotti er tilbake i en ny sak der han må drøfte livet med VårHerre og løse nok et mysterium sammen med sin kompanjong Eva Backmann

I 1969 reiser Richard Berglund til Uppsala for å studere. Der treffer han den meget forekommende Tomas, og de blir fort venner. Tomas treffer Gunilla, og Richard sin Anna. Med et par til, Tomas’ søster Maria med hennes venn Germund, blir de en sekstett som tilbringer mye tid sammen. Vi følger parene gjennom flere år, til de ikke møtes lenger etter 1974.

Håkan Nesser er en stor historieforteller. Han veksler mellom nåtid og fortid, og lar hendelsene i Gunnars og de seks unges liv spille mot hverandre. Når krisen treffer de seks i fortiden, treffer den også Gunnar i nåtiden, og livet hans slår plutselig kolbøtte. Forfatteren veksler mellom forskjellige synsvinkler, snart hos Gunnar og familien hans, snart hos Eva Backmann, så inne i hodet til Maria Winckler, og så til Richard. Underveis får han sagt mye viktig om kjærligheten og livet, men uten å smøre for tjukt på.

Til slutt får vi endelig oppklaringen på mysteriet. Jeg ble ikke veldig overrasket – det kritiske punktet i fortellingen ble ikke skjult godt nok, men likevel spennende nok til at vi blir drevet side opp og side ned til det endelig er ferdig.

Her er det bare å ta av seg hatten og bukke dypt, for dette er veldig, veldig bra. Anbefales svært varmt.

Robert Wilson: Den blinde mannen i Sevilla

Tuesday, September 27th, 2011

Politietterforsker Javier Falcón jager en bestialsk morder med sans for detaljer. Morderen kontakter Falcón så direkte at etterforskeren søker i sin egen families fortid for å lete etter spor. Og i denne forbindelse finner han ut alt om sin far.

Robert Wilson bruker samme teknikker som i Et lite drap i Lisboa der historier fra andre verdenskrig, her i dagboks form fra østfronten, påvirker historien til en single etterforsker, og lar det gå ikke så rent lite inn på psyken hans.

Dette er glitrende krim.

Haruki Murakami: Elskede Sputnik

Thursday, September 15th, 2011

Den unge kvinnen Sumire er ei kul dame. Hun går i for stor tweed-jakke, har håret til alle kanter, går med foskjellige sokker, røyker, leser intellektuelle bøker, ser intellektuelle filmer, og hører på klassisk musikk. Hun sover hele formiddagen, og ringer vennen sin midt på natta for å spørre om akkarer har 10 armer, eller forskjellen på symbol og tegn. Livsløgnen hennes (der har vi den igjen) er at hun skal bli en stor forfatter, så hun skriver ustanselig, men uten å produsere noe sammenhengende. Og hun forelsker seg hodestups i Miu, som er en kvinne som er 17 år eldre enn henne. Tilbake sitter fortellerpersonen, en ung lærer på omkring 25 år, som gjerne skulle ha ligget med både Sumire og Miu, men som i stedet går inn i løse forhold til sine elevers mødre. Et underlig trekantforhold som forflytter seg fra Tokyo til en liten gresk øy i Eegerhavet.

Temaer kan være lengsel og ensomhet for ikke gjengjeldt kjærlighet, livets dualisme og blablabla. Nok om det, for dette er gjennomført flott av Murakami! Ganske lenge holder han seg strengt til rammehistorien i et helt nydelig språk (glimrende oversettelse fra japansk vil jeg mene), og krydrer med historier i historier i historier, og helt utrolig flotte metaforer, gjerne ironisk kommentert av fortellerne selv. Eksempel: “-Har du det bra? -Utmerket. Som elven Modau på en vakker vårdag.” Herlig! Historien sklir heller ikke helt over i det absurde, slik den gjør i en del av de andre bøkene hans (i alle fall ikke før mot slutten). Elegant!

Anbefales varmt.

Gert Nygårdshaug: Prost Gotvins geometri

Sunday, September 11th, 2011

Presten Gotvin Soleng fra Østerdalen i Norge reiser med toget til Santiago de Compostela for å oppleve stedet der Jomfru Maria ved et mirakel viste seg for hundrevis av mennesker i et lysfenomen noen år tilbake. Underveis møter han en vakker kvinne ved navn Lucien Lopez. Hun tegner noen mystiske diagrammer på en lapp og går av toget. Gotvin klarer ikke glemme henne, og roper navnet hennes fra toppen av et tre. De møtes igjen, og deretter skjer det … mye. Gotvin finner kjærligheten, men mister troen, blir bannlyst fra hjemstedet, studerer arkitektur og kvantefysikk, blir anklaget for voldtekt, utukt og terrorisme. Underveis mister han embede og forstand, men lander det hele på sett og vis pent til slutt.

Jeg gledet meg over den første halvparten av denne boka. Den var morsom og vakker, av og til nesten tankevekkende, men derfra går det nedover. Dette kunne vært en en flott historie om kjærligheten mellom Gotvin og Lucien – det er den også. Men forfatteren bruker den desverre bare som dekkhistorie for å hamre løs på kirken og alt dens vesen gjennom drøye 2000 år. Desverre er argumentene hans gamle og argumentasjonen svak. Når det blir for drøyt lar han Gotvin gjennomleve absurditeter som er morsomme – comic relief ville det hete hvis det var en film. Det er det ikke. I stedet ble jeg sittende og ergre meg over dumme fordommer mot teologer og deres forhold til bibelforskning og verdensbilde, og harselas over kirken og de kristne i Norge som kanskje kunne ha noe for seg på 50-tallet. Dette blir rett og slett litt barnslig.

Mulig jeg også har lest litt for mange religiøs-konspirasjon-bøker de siste årene, men anklagene mot den katolske kirke her blir bare oppkok, enten de nå er skrevet før eller etter Beltø-bøkene og daVinci-koden.

Historien om Gotvin og Lucien, og miljøet rundt Gotvin og hans familie på hjemstedet hadde vært nok til å lage en god fortelling. Jeg vil anbefale en smalere pensel, og mindre bruk av slegge og spett for å få drevet inn et unødig tydelig budskap.

Anbefales egentlig ikke.