Archive for February, 2012

P.D. James: Dragning mot død

Wednesday, February 29th, 2012

Førstebetjent Adam Dalgliesh blir oppsøkt av den fremstående politikeren Sir Paul Berowne. Berowne har fått noe som minner om et trusselbrev, og lite hedærlig omtale i et sladdermagasin. Det kan virke som han også har noe mer på hjertet, men får ikke anledning til å dele det med Dalgliesh, som blir stående litt fortumlet igjen etter møtet. Noen dager senere er den litt vimsete gamle frøken Emily Wharton, og hennes underlige følgesvenn, lille Darren, på vei til den lokal lille kirken langs bredden av Themsen. Inne i kirken oppdager de to lik med strupen skåret over. Den ene er en Harry Mack, en lokal uteligger. Den andre er Berowne. Dalgliesh og hans to våbendragere, John Massingham og Kate Miskin må oppklare mordet, og støter på mange hindringer underveis. Familien Berowne og deres hushold er hverken spesielt snakkesalige eller vennlige, og hvordan kan det ha seg at ikke mindre enn tre kvinner i Berownes nærmeste omkrets har omkommet under mer eller mindre mystiske omstendigheter de siste årene.

P.D. James har sin egen stil som hun er vel berømmet med. Hun kommer til sin fulle rett også her. Dalgliesh dykker ned i familien Berownes livs mange fasetter, og avslører løgner og bedrag i rolig tempo, fullstendig uten å bli opphisset eller miste besinnelsen. Det er kanskje det som er så fint med Dalgliesh. Han er trygg. Her blir det dessuten ganske så spennende mot slutten. Kan trygt anbefales.

Hans Olav Lahlum: Satelittmenneskene

Wednesday, February 29th, 2012

1969. Politietterforsker Kolbjørn Kristiansen, K2 blant venner, og hans venninne Patricia Borchmann må løse et nytt mysterium. Denne gangen er det klassisk herregårdskrim. Magdalon Schjelderup, motstandsmann under krigen, nå mangemillionær og eier av en stor herregård høyt oppe i åssiden over Oslo, ringer K2 og forteller at han regner med at noen forsøker å drepe ham. De blir enige om å treffes over helgen, men allerede dagen etter dør Schjelderup av forgiftning i sitt hjem, mens han sitter til bords med sin nærmeste familie og venner. Hvem gjorde det og hvorfor?

Litt forutsigbart, og ikke så veldig vanskelig å gjette løsningen på gåten kanskje, men likevel, dette er veldig bra. Ikke minst for dem som trives med Agatha-Christie-stilen. Her er det mye grums som stiger opp etterhvert som Kolbjørn, godt ledet av Patricia, rører i det mørkte tjernet som var Magdalon Schjelderups liv, kanskje særlig fra krigsårene. Det blir etter hvert rikelig med motiver og mulige mordere, ikke minst etter at flere i omgivelsene rundt offeret dør. Som i den forrige boka er det den kortfattede stilen og tørre humoren med filmavisen-stemme som bærer boken, i alle fall for min del.

Kan trygt anbefales.

Hans Olav Lahlum: Menneskefluene

Wednesday, February 29th, 2012

1968. Tidligere motstandsmann og minister Harald Olesen blir funnet skutt i leiligheten sin, der han bor alene, på Torshov i Oslo. Når skuddet går av løper de øvrige beboerne ut i oppgangen umiddelbart for å finne ut hva som skjer. Det viser seg at ingen kan ha kommet seg ut av bygningen uten at noen av beboerne oppdaget det. Dessuten er leiligheten låst, og noe mordvåpen er ikke å finne. Politietterforsker Kolbjørn Kristiansen får saken, men famler i mørket, før han får hjelp fra uventet hold. En gammel familievenn sier at hans datter, den ekstremt intelligente Patricia Borchmann som er lenket til rullestol, har idéer som det er verdt å høre på. Med Patricia i rollen som Poirot, og Kolbjørn som Hastings, rulles saken langsomt men omhyggelig opp.

Her er det mye bra å ta tak i. Det historiske bakteppet virker realistisk, her er det mye grums fra krigens dager, som kommer til overflaten. Formen er rendyrket klassisk krimroman, det er nesten så man hører stemmen fra filmavisen når man leser, og det er kuttet til beinet. Her er det ikke følelser eller beskrivelser av blomsterpotter og fargenyanser, eller kompliserte mellommenneskelige forhold. Her er det en kriminalsak som skal løses, og et historisk mysterium som skal nøstes opp, og det gjøres metodisk og enkelt så det er en fryd. Litt forsiktig humor i 60-talls-stil, former som De, Dere og dus brukes aktivt, og samspillet mellom Kolbjørn og Patricia funker bra, selv om oppskriften er velbrukt.

Godt gjennomført. Anbefales.

Patricia Cornwell: Black Notice

Wednesday, February 29th, 2012

Direktøren for Virginia rettsmedisinsk institutt, dr. Kay Scarpetta blir motarbeidet. Den nye kvinnelige politisjefen gjør alt for å sette henne i vanry, noen på kontoret stjeler og saboterer tjenesten, det blir sendt falske eposter i hennes navn, og noen utgir seg for henne i chatrom på Internett. Hennes beste venn, førstebetjent Pete Marino har blitt flyttet, i praksis degradert, og en vanskelig sak blir sabotert av en ubrukelig etterforsker som tilfeldigvis er politisjefens favoritt. Aner vi enda en konspirasjon der noen er ute etter å ta Scarpetta? Vi gjør nok det. Ja, og så blir hun sjekket opp av en ung type og har som vanlig et turbulent forhold til sin niese.

Det er noe rart med disse bøkene om Scarpetta. De er ganske forutsigbare, nesten til det kjedsommelige repitive, men likevel så fengende. Hva er det med dem? Skulle vi menn liksom bli facinert av en såpeserie av konspirasjonsteori mikset med høyteknologisk etterforskning utført av en hyperintelligent moden kvinne med store bryster, våpenfetisj og som i tillegg er en fantastisk kokk? Heh? Skulle vi? *Sukk* vi er så enkle, så enkle.

P.D. James: Martingale-mordet

Monday, February 6th, 2012

På det engelske godset Martingale blir hushjelpen Sally Jupp funnet myrdet i sin egen seng etter den årlige menighetsbasaren. Det myldrer av mistenkte, og det mysser av rykter i landsbyen. En helt klassisk herregårdsmordsak, ikke ulikt f.eks salige Agatha Christie, men med mer utbrodert og grundig skildring av offer og mulige gjerningsmenn.

Hvem gjorde det? Oppklaring i biblioteket, med alle impliserte i halvsirkel rundt detektiven i siste kapittel. Ikke spesielt originalt, kanskje, men velgjort håndtverk og god underholdning. Dette er P.D. James’ første bok om etterforsker Adam Dalgliesh, og det er som alle som har sett påskekrim på NRK vet, begynnelsen på et svært flott forfatterskap om samme Dalgliesh i årene som følger.

Litt trekk for oversettelsen, selv om den er fra 60-tallet. Den er irriterende ord-for-ord-oversatt fra engelsk. Et par eksempler: Er det virkelig noe som heter “franske vinduer” på norsk? Og vi bruker salmer, ikke “hymner” når vi snakker om sang i kirken.

Patricia Cornwell: Point of Origin

Monday, February 6th, 2012

Vår alles kjære dr. Kay Scarpetta, direktør ved rettsmidisinsk institutt i Virginia, blir utkalt til en branntomt. Hun blir hentet i helikopter av sin niese Lucy, som har hoppet av fra FBI, og jobber nå med spesialetterforskerne for mistenkelige branner. En stor herregård har brent ned, inklusive staller og en mengde verdifulle hester gikk med i brannen. I restene av våningshuset finner Scarpetta sammen med spesialetterforskerne, levningene av en ung kvinne med lang lyst hår. Samtidig har Lucys gamle fiende, Carrie Grethen, rømt fra sinnsykehuset der hun ventet på dom i saken sin. Et nytt mysterium for Scarpetta, og det er jo på tide å få ordnet opp i denne verkebyllen Carrie.

Vi lærer en del om helikopterflyving. Ellers blir det litt for forutsigbart, der vi følger det makabre sporet som Carrie har lagt ut, inntil den eksplosive finalen. Eneste overraskelsen var kanskje valget av ofre mot slutten av boka. Dette er selvsagt en må-ha for dem som har lest de åtte tidligere bøkene om Kay Scarpetta og vennene hennes.

Patricia Cornwell: Unnatural Exposure

Monday, February 6th, 2012

Direktør ved Virginias rettsmedisinske institutt, dr. Kay Scarpetta er på vennskapsvisitt i Irland der hun holder en forelesningsserie. Samtidig undersøker hun en serie groteske drap der kun overkroppen til ofrene, uten lemmer eller hode, har blitt funnet, først i en serie på åtte saker i Irland, etterfulgt av fire tilsvarende saker i USA. Ingen av sakene er blitt oppklart. Vel hjemme igjen er hun sliten, og bevilger seg en fridag i hagen, bare for å bli avbrutt av vakttelefonen – et nytt hode- og lemløst offer er blitt funnet på en søppelfylling. Det viser seg at det er forskjeller fra de originale mordene. Har morderen endret sin viktimologi (sic), eller er det noen som etterlikner drapene? Samtidig dukker det opp en langt mer alvorlig sak, et dødelig virus sprer seg på en øy og truer lokalbefolkningen og ikke minst Scarpetta selv. Scarpetta må nok en løse en nasjonal krise.

Litt mer intenst, og dermed også litt bedre enn i hvert fall de to foregående nummerne i såpeoperaen om Scarpetta og vennene hennes. Samtidig henger det ikke helt sammen. Man tar ikke lett på hoste og feber når man nettopp har sluppet ut fra isolasjon etter å ha blitt utsatt for et dødelig virus. Å lese om feber og virus blir kansje også litt mer virkelig når leseren selv ligger på sofaen med feber.