Hans Olav Lahlum: Menneskefluene

1968. Tidligere motstandsmann og minister Harald Olesen blir funnet skutt i leiligheten sin, der han bor alene, på Torshov i Oslo. Når skuddet går av løper de øvrige beboerne ut i oppgangen umiddelbart for å finne ut hva som skjer. Det viser seg at ingen kan ha kommet seg ut av bygningen uten at noen av beboerne oppdaget det. Dessuten er leiligheten låst, og noe mordvåpen er ikke å finne. Politietterforsker Kolbjørn Kristiansen får saken, men famler i mørket, før han får hjelp fra uventet hold. En gammel familievenn sier at hans datter, den ekstremt intelligente Patricia Borchmann som er lenket til rullestol, har idéer som det er verdt å høre på. Med Patricia i rollen som Poirot, og Kolbjørn som Hastings, rulles saken langsomt men omhyggelig opp.

Her er det mye bra å ta tak i. Det historiske bakteppet virker realistisk, her er det mye grums fra krigens dager, som kommer til overflaten. Formen er rendyrket klassisk krimroman, det er nesten så man hører stemmen fra filmavisen når man leser, og det er kuttet til beinet. Her er det ikke følelser eller beskrivelser av blomsterpotter og fargenyanser, eller kompliserte mellommenneskelige forhold. Her er det en kriminalsak som skal løses, og et historisk mysterium som skal nøstes opp, og det gjøres metodisk og enkelt så det er en fryd. Litt forsiktig humor i 60-talls-stil, former som De, Dere og dus brukes aktivt, og samspillet mellom Kolbjørn og Patricia funker bra, selv om oppskriften er velbrukt.

Godt gjennomført. Anbefales.

Tags: ,

Leave a Reply