Archive for March, 2012

Ursula K. LeGuin: The farthest shore

Thursday, March 22nd, 2012

Fantasy-middelalder igjen: Spurvehauken, Ged blant kjente, har blitt gammel, og har inntatt sin plass som erkemagiker på trollmannskolen på øya Roke i Earthsea. Det går rykter om at verden mister magien. Trollmenn kan ikke lenger utøve trolldom, og kloke koner mister evnene sine. Alt blir borte i et hull i verden. For å finne ut av ting sendes Arren, den unge prinsen av Enlad til Roke for å søke hjelp. Spurvehauken tar ham med på tur for å redde hele Earthsea.

Vi slår oppi noen ingredienser: Det ville blitt fred bare et kongsemne kunne stå fram, og lede Earthsea fra Enlad som i gamle dager. Men først må trollmannen og følgesvennen hans reise en brokete reise gjennom mange land, til det tørre, fæle, mørke landet og utkjempe kamp med han slemme fyren.

Dette kunne blitt en flau rip-off av Ringenes Herre, men det blir det heldigvis ikke. LeGuin lar seg inspirere av Tolkien, men gjør det på en slik flott måte at vi heller nikker smilende gjenkjennende, enn irritert. Også er det drager med. Kan faktisk trygt anbefales for dem som liker fantasy.

Ursula K. Leguin: The Tombs of Atuan

Thursday, March 22nd, 2012

Vi er tilbake i Earthsea, i fantasy-middelalderen. Den vesle jenta Tenar blir hentet fra foreldrene sine når hun er fem år, for å tjene som den reinkarnerte yppersteprestinnen Arha, “den som er spist opp”. Hun vokter over tempelet til De Eldste, en underjordisk labyrint, og lever et temmelig trist liv i et hus uten vinduer. Så dukker Spurvehauken, trollmannen fra A Wizard of Earthsea opp. Han har blitt voksen og vis, men går seg vekk i labyrinten. Hvordan det går er kanskje ikke spesielt overraskende.

For dem som husker Platon: Huleliknelsen revisited.

Det var her litt som i forrige bok. Ikke verst, men det er liksom over idét det tar av.

Hermann Hesse: Siddhartha

Thursday, March 22nd, 2012

Den unge brahmansønnen Siddhartha stikker hjemmefra for å bli munk. På vandringen gjennom livet oppdager han at erfaring er viktigere enn lære. Eller noe slikt. Dette ble … veldig buddhistisk for meg. Her er det mye prat om samsara og nirvana og den bevisste tanken i enheten i alt liv. Krystallklart som i dette sitatet:

“Langsomt blomstret, langsomt modnet i Siddhartha erkjennelsen, vissheten om hva visdom egentlig var, hva målet for hans lange søken var. Det var intet annet enn en sjelens beredskap, en evne, en hemmelig kunst som satte ham i stand til hvert øyeblikk, midt i livets mylder, å tenke enhetens tanke, å føle og innånde enheten. Langsomt blomstret dette opp i ham, strålte tilbake til ham fra Vasudevas gamle barneansikt: Harmoni, viten om verdens evige fullkommenhet, smil, enhet.” (sic).

Puh! Og slik fortsetter det i 140 sider!!!

Men et av hovedbildene likte jeg, og det har neppe buddhistene alene. Livet er som en elv. Den er den samme elva som rant i går, som da den startet og når den endelig munner ut i havet, men vannet som renner forbi oss er hele tiden nytt.

Derfor avslutter jeg heller med å si det med Odd Børretzens ord, når han synger vals om seg selv (som seiler med skjøtene slakke på livets elv):

Livet er kjølig og mørkt som grumsete vann
Det gjelder å holde seg flytende så lenge man kan
Vi lever i livet og verden er farlig og våt
Du er bare trygg så lenge du sitter i båt

Ursula K. LeGuin: A Wizard of Earthsea

Friday, March 16th, 2012

Endelig! Det er fantasy-tid igjen!

I en middelalderverden av små øyer i et arkipel i ellers endeløst hav, på øya Gont blir en morløs sønn av en smed, geitegjeteren Ged oppdaget av landsbyheksa. Ged har nemlig magiske evner langt utover hva som er vanlig. Han blir plukket opp av øyas trollmann, der han lærer seg det han kan, før han setter kursen for trollmannsskolen på øya Roke. Her skaffer han seg venner og fiender, blir nesten drept idét han setter fri en skyggeskapning fra dødsriket, og bruker noen år på å finne ut hvordan han kan nedkjempe uvesenet. Litt overraskende, siden leseren har gjettet sammenhengen for lenge siden.

Her er det plenty av klassiske ingredienser: Vakre men skumle prinsesser, hemmelige tårn og magiske steiner, lysende trollmannstaver, kamp med drager, magisk sjøfart, og alt for mye ungdommelig stolthet. Forfatteren legger ikke skjul på at hun ble inspirert av genrens bestefar, noe som går igjen i tematikk, og ikke minst i navn og språkglede.

Jeg likte kanskje spesielt godt det at det å være trollmann mellom slagene (som det gjerne går noen tiår, for ikke å si liv mellom), er et stillferdig yrke, nærmest et håndtverk. Jeg savnet kanskje litt mer langsom oppbygging av karakterene. Vi blir liksom ikke skikkelig kjent med dem før det hele er over. Men så er det visst ei lang bokrekke videre, så kanskje jeg får sjansen senere.

Slett ikke verst, synes jeg.

Patricia Cornwell: The Last Precinct

Friday, March 16th, 2012

Vi forsetter direkte etter forrige bok, der vi trakk et lettelsens sukk da dr. Kay Scarpetta, direktør ved rettsmedisinsk institutt i Virginia, såvidt ungikk å bli drept av en grusom morder. Men så viser det seg at alt ikke er så enkelt likevel. Noen[TM] er som vanlig ute etter å få Scarpetta ut av veien, og hun blir etterforsket for drapet av den forrige politisjefen som ble tatt av dage av samme morder i forrige bok. Ved siden av forsøker hun selv å etterforske noen mistenkelige dødsfall, med god hjelp av venner og kjente, og ikke overraskende dreier det seg til slutt om én sak med bånd til tidligere erkefiender. Når vi nærmer oss enden får vi til slutt hode og hale på det hele, og godt er det, for her var det mange løse tråder underveis, gitt.

Det geniale med Scarpetta-bøkene er selvsagt blandingen av etterforskningsgåte og masse tekniske detaljer. Det som drar dem ned er denne voldsomme såpeoperaen med tilhørende føleri, og hemningsløse paranoia som alltid hjemsøker Scarpetta. Av en eller annen grunn virker det som om de fleste er ute etter å ta rotta på henne, om ikke fysisk, så i alle fall trekke hennes gode navn og rykte ned i søla.

Den virkelige skurken unslipper selvsagt, slik at vedkommende kan gjenbrukes i etterfølgende bøker. Det er teit.

Elleve bøker om Kay Scarpetta. Det holder kanskje, men montro hvordan det går. Jeg tar en pause nå, tenker jeg, så får vi se.

Wikipedia har en fin side om boka som også tar med en artig detalj: Cornwell ble beskyldt for plagiat da boka ble gitt ut.

Kajsa Ingemarsson: Små sitroner gule

Friday, March 16th, 2012

Agnes er heldig. Hun har flyttet fra den lille industribyen der hun vokste opp, og inn til Stockholm. Der har hun jobbet seg opp fra småjobber som servitrise, til hovmester ved en av byens mest fasjonable restauranter. Hun eier sin egen lille leilighet, har gode venner, en samboer hun elsker, og hun kan dra hjem til foreldrene i helgene om hun vil. Så starter nedturen. Hun mister jobben på restauranten på verst tenkelig måte, kjæresten forlater henne til fordel for et blondt bombenedslag med store fordeler, og foreldrenes arbeidsplass blir nedlagt. Hun må brette opp armene og starte på nytt. Heldigvis har hun god fantasi, og gode venner i bransjen.

Dette er en sjarmerende feelgood-roman av verste sort, midt i bokklubb-segmentet, dvs desillusjonerte kvinner i alderen 30-50 eller deromkring. Her er det meningen at man skal sukke oppgitt over hovedpersonens naive holdning til kjæresten, nikke gjenkjennende til Stockholms uteliv, trekke på smilebåndet over hennes håpløse oppførsel for den nye naboen, håpe på vegne av vennene og familien, og fascineres av moderne matprat. Jeg faller ikke inn i rollen er jeg redd. Det blir litt for enkelt. Og poenget med den mystiske Lola er plukket fra en Donald-historie på 80-tallet.

Sorry

Anton Tsjekhov: Damen med hunden (noveller i utvalg)

Friday, March 16th, 2012

Det er tid for allmenndannelse igjen. Denne gangen: Klassiske russiske noveller. Inspirert av en bokorm i Asker tok jeg en titt på Anton Tsjekhov, og fikk tak i en smakebit på biblioteket.

Denne novellesamlingen var lettlest og flott om livet, kjærligheten og døden. Her er samfunnsatire og masse ettertanke. Thomas Mann sa en gang at Tsjekhov var et geni i et nøtteskall. Ikke verst omtale å få.

varnish-3.0.2 for fedora

Thursday, March 8th, 2012

I finally got around to wrap up varnish-3.0.2 for fedora 17 and rawhide. Please test and report karma.

In this release, I have merged changes from the upstream rpm, and added native systemd support for f17 and rawhide. It also builds nicely for epel5 and epel6, providing packages quite similar to those available from the varnish project repo.

As epel does not allow changes in a package API after release, varnish-3.0.2 won’t be available through epel5 or epel6, so use the varnish project repo, or my precompiled packages for epel 4, 5 and 6 available here.

As always, feedback is very welcome.