Patricia Cornwell: The Last Precinct

Vi forsetter direkte etter forrige bok, der vi trakk et lettelsens sukk da dr. Kay Scarpetta, direktør ved rettsmedisinsk institutt i Virginia, såvidt ungikk å bli drept av en grusom morder. Men så viser det seg at alt ikke er så enkelt likevel. Noen[TM] er som vanlig ute etter å få Scarpetta ut av veien, og hun blir etterforsket for drapet av den forrige politisjefen som ble tatt av dage av samme morder i forrige bok. Ved siden av forsøker hun selv å etterforske noen mistenkelige dødsfall, med god hjelp av venner og kjente, og ikke overraskende dreier det seg til slutt om én sak med bånd til tidligere erkefiender. Når vi nærmer oss enden får vi til slutt hode og hale på det hele, og godt er det, for her var det mange løse tråder underveis, gitt.

Det geniale med Scarpetta-bøkene er selvsagt blandingen av etterforskningsgåte og masse tekniske detaljer. Det som drar dem ned er denne voldsomme såpeoperaen med tilhørende føleri, og hemningsløse paranoia som alltid hjemsøker Scarpetta. Av en eller annen grunn virker det som om de fleste er ute etter å ta rotta på henne, om ikke fysisk, så i alle fall trekke hennes gode navn og rykte ned i søla.

Den virkelige skurken unslipper selvsagt, slik at vedkommende kan gjenbrukes i etterfølgende bøker. Det er teit.

Elleve bøker om Kay Scarpetta. Det holder kanskje, men montro hvordan det går. Jeg tar en pause nå, tenker jeg, så får vi se.

Wikipedia har en fin side om boka som også tar med en artig detalj: Cornwell ble beskyldt for plagiat da boka ble gitt ut.

Tags: , ,

Leave a Reply