Archive for April, 2012

Fredrik Skagen: God natt, elskede

Thursday, April 26th, 2012

Trondheim, en gang på 2000-tallet. Den litt slitne jazzpianisten Terje Lyngmo livnærer seg som pianostemmer. En dag stjeler han et videokamera, uten annen grunn enn at han blir provosert av eieren. Under et sjeldent oppdrag der han for en gangs skyld får stemme et skikkelig flott flygel, tar han fram kameraet og filmer nabolaget. Og blir vitne til et mord, med beviset på teip. Men i stedet for å gå til politiet bestemmer han seg for å spille rollen som hardkokt utpresser.

Underholdene, og mot slutten faktisk ganske spennende. Forfatteren ser nemlig ingen grunn til å sparer på likene for å blir ferdig med historien. Leseren blir også utfordret på moral. Er det pianostemmer Lyngmo gjør forkastelig eller ikke? Er svaret etisk opplagt, eller kommer det, som han selv sier, an på beløpet?

Ursula K. LeGuinn: The Other Wind

Thursday, April 26th, 2012

Den unge kong Lebannen har nok å slite med. Han vil ha fred med Kargene, men får prinsessen deres på nakken. Han må skape ro og orden, undertegne handelsavtaler og kreve inn skatt, nedkjempe pirater og få oversikt over riket sitt. Så angriper dragene. Han søker hjelp fra Spurvehauk og Tenar, og ber om at Tehanu kommer – hun har jo greie på dette med drager. Samtidig oppdager en enkel liten trollmann type reparatør, at muren mellom de døde og de levende er i ferd med å ryke. Skummelt, altså.

Siste kapittel i sagaen om Spurvehauk og Tenar, Tehanu og kong Lebannen, og trollmannmesterne på Gont. Leseverdig, og det er fint å få vite hvordan det gikk med gjengen til slutt, selv om det ikke er noen store overraskelser underveis. De beste bitene er egentlig om den forsiktige lille trollmannen Alder, hans savn etter kona si, og forholdet hans til en liten katt.

Ursula K. LeGuinn: Tales from EarthSea

Thursday, April 26th, 2012

En samling kortere fortellinger fra JordSjøs eldre og yngre historie. Vi får høre hvordan trollmannskolen på øye Gont oppstår, og hvor Dørvakten kommer fra. En kjærlighetshistorie om to unge og deres valg. Ikke en spesielt nyskapende historie. Og en historie som binder sammen Tehanu og The Other Wind, der vi får vite mer om hvem dragene egentlig er.

Lesverdig, og om det blir litt langdrygt avsluttes det hele med et stort glis om forfatteren.

Ursula K. LeGuinn: Tehanu

Thursday, April 26th, 2012

Tenar, selveste Tenar som bragte Ringen til kongens by, ønsker ikke å leve priveligert i Havnor, men flytter heller til Gids, Spurvehauk blant kjente, hjemmeøy, Gont, og bor hos Gid sin gamle læremester Ogion. Senere gifter hun seg, og lever et enkelt liv som bondekone, elsker sin mann og stopper hans hoser, oppdrar barna sine, og blir middelaldrende. Når mannen hennes dør har livet gått sin gang, men Tenar er fremdeles sterk. Hun tar til seg en fosterdatter, Tehanu, ei lita jente som har blitt mishandlet og stygt forbrent av sine foreldre. Så kommer Gid tilbake, uten trollmannskrefter.

Et hvileskjær i sagaen om Spurvehauk og Tenar og de som omgir dem. Her er tempoet lavt, stemningen mer tilbakelent enn de tidligere bøkene. Ingen reiser eller oppdrag, snarere vekt på følelser og levd liv. Men handlingen er nødvendig for å bygge opp til senere bøker i serien.

Trylledrikk

Tuesday, April 24th, 2012

Trollmannen så seg rundt. Rommet var støvete, og fullstendig overfyllt av ting. En arbeidsbenk med verktøy og en eske med noen merkelige nøster som så ut som halvferdige kattunger. De pep og rørte på seg av og til. Krukker, sekker, glass. Hyller med små beholdere, noen av dem veltet, med hvitt, grått, brunt, svart og selvlysende blått pulver. En oljete brenner, med sotet veke. En glasskule på en pidestall. Den glimtet med blått lys, og bilder av små menn som løp rundt på en grønn slette beveget seg i den. Trollmannen kastet hastig et klede over den, og mumlet noe om at de hadde mistet oversikten over alle visdomskulene. På en hylle sto en messinglampe med lang tynn tut. En gang hadde det bodd en ånd i den, men trollmannen hadde for et par år siden overbevist den om at det fantes bedre beliggenhet andre steder. Dessuten hadde han bruk for lampen til andre formål. I hjørnet sto en misfornøyd feiekost. Ubrukt. I taket hang av en eller annen grunn en utstoppet krokodille.

Et skap sto halvåpent, med den ene døra på skjeve hengsler. Trollmannen bøyde seg fram og stakk nesten hele hodet inn, slik at den store hatten hans falt av. Han myste, men fant ikke det han lette etter. Han snudde seg til læregutten.

- Staven!
- Ja, mester

Den unge gutten løp sjelvende ned steintrappen så fort han turde. Staven. Den store grå eikestaven med de rare kvistene øverst. Han var litt redd den, for av og til var det som om staven så på ham, og ikke omvendt. Staven sto ved utgangsdøra i det merkelige lille huset. Gutten tok den forsiktig i handa. Den føltes lett og tung samtidig, og skalv på en måte i neven hans. Med staven foran satte han tilbake, ivrig og litt skremt, men snublet i trappa, og gikk over ende, med staven først. Staven snudde seg, tredde seg selv inn i trøya til gutten, halte ham opp trappa, og slengte ham på steingulvet i trollmannens arbeidsrom. Den gamle mannen lo, ikke helt uvennlig, halte gutten på beina, og tok staven.

- Nå: Til arbeid, sa han.
- Ja, mester.
- Hent vann!

Gutten løp ned igjen. Fra kroken ved kjøkkendøra tok han ei tung trebøtte med sliten spuns på siden, og forsvant i fullt firsprang ned til brønnen som lå tvers over gårdsplassen. Som han hadde lært slapp han først en liten stein i brønnen. Da han bare hørte et plopp, og ikke noe knurr, bandt han brønntauet om hanken, slengte bøtta over kanten, og sveivet. Forsiktig tittet han ned, og så speilbildet av seg selv skjelve mens bøtta langsomt fyllte seg. Fort sveivet han bøtta opp igjen, løste den fra tauet, tegnet en magisk rune over brystet og pannen, og pustet lettet ut. Anpusten slepte han bøtta tilbake til huset, og opp trappa.

Trollmannen tok opp staven. Han sang en merkelig sang på et gammelt språk, og gutten så forbløffet hvordan det vokste ut en ny kvist, ytterst på enden. Trollmannen snudde staven, og stakk den inn i skapet. Skapet var ikke dypt, men den gikk likevel innover og innover, helt til trollmannnen strakte seg framover og hadde hele armen inni åpningen. Til slutt gryntet han fornøyd, og trakk armen tilbake. Ytterst på staven hang en liten pose.

- Tenn brenneren
- Ja, mester

Gutten fant fram fyrtøyet, og var flittig med flint og stål til ojebrenneren til slutt brant lystig, med en klar og gul flamme, og fin svart røyk osende ut av vinduet. Trollmannen tok fram en liten vekt. Fra en glassmonter i skapet tok han fem ørsmå, svært verdifulle lodd av gull som han brukte når noe måtte veies veldig nøyaktig. Han trakk forsiktig noe som liknet små brune klumper ut av posen, og veide presist opp en liten mengde ved hjelp loddene. Så helte han klumpene i en steinmorter, og knuste dem forsiktig nærmest til støv, mens han messet på et fremmed språk igjen. Gutten forsto ikke ordene, og grøsset.

Trollmannen hentet en glasskolbe fra ei hylle. Så satte han bøtta på bordet, skrudde på spunsen, målte nøye opp vann i kolben, og plasserte den i et stativ rett over flammen på brenneren. Undersiden ble svart av sot, men trollmannen brummet fornøyd da den noen minutter senere begynte å koke. Fra en skuff under bordet trakk han fram noe som minnet om undertøy for kvinner. Læregutten rødmet dypt og så bort, mens trollmannen ytterst forsiktig helte det kokende vannet over i den langtutede, åndeløse lampen.

- Eh, er du sikker på at det er lurt, Herre?
- Vær stille gutt, nå kommer det vanskeligste

Trollmannen tok fram staven igjen, sang nok en gang på det merkelige språket, mens han langsomt hevet og senket staven i et underlig mønster. Så tok han ned en ny glasskolbe fra hylla over bordet, slo i litt vann fra lampen, men kastet det straks over venstre skulder med et trylleord, så han nesten skåldet gutten. Deretter gjentok han vætingen, denne gangen på klesstykket. Det våte klesstykket hang han over et underlig lite stativ, og fyllte det med det brune pulveret fra morteren. Til slutt plasserte han glasskolben under stativet, og startet å helle, ytterst sakte, vannet fra den lange tuten på lampen. Han stanset litt, messet enda et vers, lot det synke, og fyllte igjen. En liflig duft fyllte rommet.

- Hent to krus, gutten min, sa trollmannen, og smilte.
- Eh, javel. Hva kaller du det … der?

En skremmende mørk, litt skummende væske fylte kolben langsomt.

- Dette, min kjære gutt, dette kaller vi kaffe.