Jan Mehlum: Gylne tider

Den litt lurvete Tønsberg-advokaten Svend Foyn blir oppringt av en gammel flamme, som ber ham oppsøke en venninne, Cecilie som er i ferd med å skli ut etter at familien flyttet til Tønsberg. Han blir motvillig med på opplegget, og sporer opp Cecilie, bare for å finne henne død, med en overdose Heroin i blodet. Politiet ber Foyn bryskt ligge unna, men legger saken til side som opplagt overdosedødsfall. Sven blir interessert i saken, først på egen hånd, deretter med en betalende oppdragsgiver fra familien, og starter å grave i Cecilies liv for å finne sannheten bak dødsfallet. Underveis roter han seg borti mye rart, inklusive unge pene damer, hvitsnippforbrytere, torpedoer, pinsevenner og kokain-fiffen i byen under berget.

Dette er god underholdning, men desverre ikke så mye mer. Sven Foyn er en erkeklassisk privatdetektiv, type Tracer Bullet. Drikker litt, har et løst forhold til damer i mange aldre, roter rundt i bakgater, og blir banket opp av de slemme gutta. Det kunne vært morsomt, men klisjéen blir trukket litt langt ut. Bonus med Tønsbergmiljø for lokalkjente, selvsagt, men det er litt for mye annet som skurrer. Hvorfor skal i det hele tatt advokaten Sven Foyn bry seg med dette dødsfallet. Hva er det som gjør ham så hekta på å finne sannheten helt fra starten. Og så er etterforskningen, om man skal kalle den for det, alt for planløs og tilfeldig.

Det er kanskje det jeg savner mest. En plan. Fortellingen og hovedpersonen veiver hit og dit mellom miljøer og steder i Vestfold, og inn til Oslo uten at vi ser noen progresjon, før helt mot slutten, der trådene på et vis blir samlet til slutt.

Artig, men rotete.

Tags: , ,

Leave a Reply