Archive for May, 2013

Ruters reisekort: Finn 10 feil

Monday, May 27th, 2013

Hvis noen skulle være i tvil om motivet til dette blogg-innlegget: Løsningen med reisekort har mange feil, er svært lite fleksibel, og påfører ofte passasjerer som forsøker å gjøre opp for seg vanskeligheter. Til prisen (hvor mange hundre millioner har gått med til nå tør jeg ikke engang tenke på) kan det ikke sies å være annet enn en total fiasko, som burde vært begravet for lenge siden. Feilene under er enten selvopplevd, eller er merket med url til Ruters regelverk, eller nyhetssak hos Aftenposten.

Så Kjære Ruter. Legg ned reisekortet. Ta det bort. Finn på noe som virker. Og ikke bruk tid på tullball som hentepunkt og denslags.

Plaster på såret: NSB en veldig bra app som fungerer som alternativ i de fleste tilfeller, for dem som er så heldig å tilgang til en smarttelefon.

1. Et gyldig betalt månedskort lar seg ikke aktivere før det gamle har gått ut. Dette er kjent som “månedskort-fella”. En bruker som kjøper månedskort, og deretter validerer reisekortet, risikerer å betale bot dagen etter fordi det var det gamle kortet som ble validert, og ikke det nye. Dette er en stygg systemsvakhet. Det burde vært mulig å forhåndsvalidere biletten fra og med et gitt tidspunkt. http://bit.ly/18m7AL9

2. Det er ikke mulig å lese av abonnement-status eller reisepenger-saldo på et anonymt reisekort før man validerer, med mindre man har tilgang til billettautomat. Dersom f.eks en pensjonist reiser sporadisk med reisepenger, eller med et utgått månedskort, og går på et busstopp uten automat (det finnes tusenvis av slike i ruter-området) må han gå av. Det er ikke mulig å kjøpe gyldig billett. Det er ikke mulig å fylle på reisekortet fra sjåfør. Det er ikke mulig å fylle på reisekortet via mobil.

Det finnes visstnok en automatisk abonnementsløsning som fyller på reispenger fra bankkontoen din. Den fjerner imidlertid muligheten for anonym påfylling, og vil heller ikke passe for alle økonomier. Jeg antar det finnes ca 26 personer som benytter dette i dag, men blir gjerne korrigert på det.

3. Det er kun plass til én billett av gangen på reisekortet. En familie på f.eks to voksne og tre barn som reiser sporadisk må derfor vedlikeholde reisepenger på fem kort, hvorav tre må spesialregistreres og deretter selv merkes som barnekort (kortet selv kan ikke indikere om det er for barn eller voksen). For familien i eksempelet får man dermed 5x feil nummer 2.

4. Samme som 3, men med en skoleklasse skal på tur. (Nei, Rufus-kortet passer ikke for alle, det gjelder bare til visse tidspunkter på dagen.) Alternativet er å finne en billettautomat og ta ut 26 enkeltbilletter. Ikke veldig praktisk.

5. Minstesum for påfyll av reisepenger er 100 kroner. Ved første gangs bruk må familien i eksempelet derfor ut med 500 kroner for en tur fra Majorstua til Nationaltheatret.

6. Det er ikke mulig å validere kortet ombord på tog, selv om konduktøren har kortleser.

7. Det er ikke mulig å betale med reisepenger ombord på tog, selv om konduktøren har kortleser.

8. Ved tekniske problemer med reisekortet er det passasjeren som må bevise sin uskyld. Kortet i seg selv gir ingen indikasjon på om det virker eller ikke (i motsetning til app, mobil eller papirbilletter). http://bit.ly/11kE0N3

9. Ved midlertidig tekniske problemer på billettautomat eller valideringspunkt må passasjeren bare ta sjansen og reise som vanlig. Ved evt kontroll må passasjeren selv bevise sin uskyld (hint: Bruk mobilkamera). http://bit.ly/11r4Edc

10. Det er ikke mulig å validere billett i reisekortet på forhånd (“denne billetten er gyldig fra 1. juli 2013″). (Det generelle problemet til feil nummer 1)

Løsning: Forkast hele reisekortsystemet, selg billetter på SMS eller app, og papirbilletter til de 39 menneskene som gjenstår. Eller gi oss en variant av flexikortet tilbake. Flexikort var enkelt og idiotsikkert for brukere fra 5 til 105 år. (Er det ledig felt til stempel igjen? Da kan du bruke kortet.) Familien i eksempelet hadde klart seg med to flexikort, et til voksen, og til barn, og de var lette å se forskjell på.

Håkan Nesser: De sørgende

Sunday, May 26th, 2013

Hurra! En Barbarotti-bok fra Håkan Nesser igjen.

Gunnar Barbarotti, kriminalbetjent ved Kymlinge-politiet, er i dyp sorg, etter at hans inderlig kjære Marianne dør plutselig, om ikke fullstendig uventet. Som en myk start i veien tilbake til det normale livet må han sette seg inn i et par såkalte “cold cases”. Den ene handler om en Ellen Bjarnebo, kjent som “Partersken fra Lilla Burma”, etter at hun blir kjent skyldig i å ha drept og partert ektemannen på gården sin for noen tiår siden. Etter at straffen er sonet, og hun har kommet tilbake til samfunnet, forsvinner senere samboeren hennes på mystisk vis, noe som utgjør sak nummer to.

Fortellingen om Ellen Bjarnebo, og hennes triste liv er den virkelige historien her. Og for en forteller Nesser er. Selv om dette er så sørgerlig at det er til å gråte av, er det mesterlig fremført, og av og til glimter det litt håp gjennom. Dette er et mesterverk, og boka anbefales på det varmeste.

De sørgende er bok nummer fem i den såkalte Barbarotti-kvartetten. Nesser klarer altså ikke å la være å skrive mer om Gunnar Barbarotti. Måtte han fortsette!

John Michelet: Døden i Baugen

Sunday, May 26th, 2013

Vilhelm Thygesen har blitt en gammel mann. Kjæresten hans holder hus i syden, og i sin ensomhet roter han seg borti en drapsgåte i den lille bygda Baugen i Østfold. Hans gamle venn Levin har kjøpt fjordhotellet i bygda, og satser på å bygge opp god forretning. Som gjengjeld til bygda sponser han det lokale fotballaget, som har kjøpt inn utenlandske proffer, og sannelig har de kreket seg opp i 1. divisjon. Under festivitas der laget feires blir en av proffene funnet drept, og Thygesen blir bedt om å snuse rundt ved siden av Kripos’ innsats.

Småkoselig om gamle Ville Thygesen, morsomt om Bygdenorges førstedivisjonsfotball, litt spennende, men ikke veldig overraskende. Dette er god underholdning, men ikke så veldig mye mer.

John Steinbeck: Vredens druer

Sunday, May 26th, 2013

Klassikertid igjen! Vi følger familien Joad sin mistrøstige reise i mellomkrigstida, fra Oklahoma til California. Etter at gården de forpaktet ble industrialisert bort, selger de de få tingene de har, kjøper et gammelt bilvrak, bygger den om til en lastebil, og putter små og store barn, mor, far, svoger Connie, onkel John, predikanten, bestemor og bestefar på toppen av lasset, og reiser mot det forjettede land i California, der det sies at det skal være arbeid å få. Sammen med kolonner med hundretusenvis av likesinnede lever de på sultegrensen, og prøver å overleve på tross av all elendigheten de blir utsatt for.

Det fortelles at John Steinbeck selv fulgte et følge landflyktige på reisen fra Midtvesten til California og skrev naturalistisk, nærmest en øyenvitneskildring om elendigheten, som ikke Amalie Skram kunne gjort bedre/verre. Vreden blir tent når de ser tusener på tusener av mål med beste dyrkbare jord ligger brakk, og grøden faller uplukket til jorden for å drive prisene opp, mens de selv sulter og lever i usleste fattigdom. Men blant Oki’ene selv lever en barsk humor, og som mor Joad selv får høre, skal du ha skikkelig hjelp, må du gå til de fattige. De rike har nok med seg og sitt.

Sørgerlig aktuell bok, nå i disse romfolk-tider. Oki’ene ønsker ikke annet enn et bedre liv for seg selv og sine, men blir avvist, hensynsløst utnyttet, hundset, mishandlet, og drevet bort.

Denne boka burde være obligatorisk pensum for alle FrP-politikere og deres velgere. Anbefales for alle andre også.

Jørn Lier Horst: Vinterstengt

Saturday, May 11th, 2013

En hytteeier melder fra om innbrudd og finner en mann drept i nabohytta, som tilhører en kjendis-programleder fra TV. William Wisting blir kalt ut fra sofakroken med sin nye samboer, og ut til åstedet, bare for å bli slått ned og få frastjålet bilen. Wisting kommer etter hvert på sporet etter tyvene, og følger det ut av landet. Samtidig flytter Wistings datter Line fra samboeren sin, og slår seg ned i Wistings nylig arvede hytte i nærheten av drapsåstedet. Der blir hun vitne til mystiske hendelser relatert til narkotikasmugling. Og hva har Lines tidligere samboer rotet seg opp i? Sakene vikles sammen i enda en hendelsesserie som ender i ran av et pengetransportselskap. Det blir ganske så spennnende etter hvert.

Her er det mange tema som blir tatt opp underveis. Wisting dumper borti narkotikasmuglere, brutale ransmiljøer, og fattige øst-europeere på jakt etter en sjanse til å overleve gjennom innbruddsraid i det fete Norge. Skolemesterstemmen til Horst skjærer gjennom av og til. Det er ikke nødvendig. Handlingsforløpet taler for seg selv. Det trekker ikke så mye ned. Dette er tvers gjennom solid levert politikrim i øverste sjikt. Kan trygt anbefales.

Antony Beevor: Kreta – Okkupasjon og motstand

Saturday, May 11th, 2013

Andre Verdenskrig. Hellas kjemper på vikende front mot Italia og Tyskland, mens et fullstendig lammet britisk diplomati står og ser på, og når britene endelig bestemmer seg for å trå støttende til, er det for lite og for få. Troppene trekker seg tilbake til Kreta, og klargjør et forsvar mot tysk angrep fra sjøsiden, men tyskerne kommer med fallskjermsoldater. Etter en innbitt motstandskamp evakuerer britene, og driver heller motstandsgerilja med støtte fra lokale krefter, inntil tyskerne endelig kapitulerer.

Dette kunne vært bra, men stort sett blir det dørgende kjedelig. En endeløs strøm av datoer, navn på steder og offiserer på gresk og britisk side. Stadig, om enn sikkert legitim, tilbakevendene klaging over manglende britisk tiltakslyst og gjennomføringsevne i Middelhavsområdet, gjennomsyrer gjengivelsen av hendelsene, helt fra statsministerstolen, og ned til lokale offisererer, med intriger, dårlig kommunikasjon, og nedslakting av soldater som resultat. Det er selvsagt tragisk, og til å grine av, men som historielæreren min pleide å si, skal du fortelle historie, må du fortelle en historie, og vise sammenhengen mellom det som skjer. Og det makter ikke Beevor i denne boka. Til det er hans behov for dokumentasjonsdetaljer, dateringer og navn for viktig. Riktignok glimter han til innimellom. Episoder under nedslaktingen av tyske fallskjermsoldater blir gjengitt med realistisk gru. Historiene om de stolte, og ukuelige kreterne likeså, og kidnappingen av en tysk general kunne vært klippet ut av en MacLean-thriller. Men det holder ikke til å forsvare resten av boka. Som historisk dokument står den nok som en godt fundamentert påle, men da nærmere et oppslagsverk. Jeg har hørt at andre historietimer fra Beevor er gode. Jeg får håpe de er bedre enn dette.