Archive for June, 2013

Today’s sysadmin tip: mpt-raid on SunFire: What drive to change?

Saturday, June 29th, 2013

One of the disks in one of our old RHEL5 SunFire x4150 boxes wouldn’t spin up after a controlled reboot. Oracle Support showed a friendly face, and sendt a new disk after a few hours. Going down to the data center, and finding the right box, both disk lamps blinked green, one of them blinked a bit more than the other, but was that the broken one or the other? Pulling the wrong disk would bring a production system down.

How do I find which disk is the broken one?

The iLO web interfaces shows … nothing interesting about the broken disk at all. Now, these SunFire work horses are usually equipped with LSI SAS1068E Fusion-MPT entry-level raid cards, using the mptscsi driver, so we can poll status with mpt-status or lsiutil. mpt-status says that the broken disk is “phy 1 scsi_id 2″. lsiutil says the broken disk is “Bus 0 Target 2″. The Sun/Oracle docs showing the disk drawers enumerate the disks, but does not indicate SCSI IDs. What to do, what to do? The clock is ticking away, and at home, the dinner is ready.

Finally, the mother of all disk status tools, S.M.A.R.T. to the rescue: The mptscsi driver adds generic scsi devices to all physical devices, as well as the logical raid device. So we can use smartmontools to poll status of each physical device. On a typical system disk with a raid1 mirror, sg0 is the first physical disk, sg1 is the second, and sg2 is the logical lun provided by the mirror. What is so magical with smartmontools? It provides the actual serial number of the disk. And that is visible through the disk drawer front panel.

smartctl -a /dev/sg0
smartctl -a /dev/sg1

The broken disk should report (or fail to report) its status, and may be located by its serial number. Now change the disk and get home before the dinner gets cold.

Btw, smartctl reports other scsi ids on the physical disks than mpt-status and lsiutil did. Go figure.

Lars Saabye Christensen: Bernhard Hvals forsnakkelser

Wednesday, June 5th, 2013

Bernhard Hval er lege. Den beste i sitt kull. Men han har også et problem som han forsøker å leve med, og skjule for sine omgivelser, i den grad han kan. Bernhard har nemlig en personlighetsforstyrrelse, for ikke å se et helt sett av dem. Livet hans består i å forsøke å styre trangene sine. Etter en oppvekst med en passe gal mor, og en selvmorder av en far, og et voldsomt minne fra hullet i gjerdet på Gaustad sykehus, lever han med umodenhet, tvangshandlinger, og tourette-utbrudd, til fortvilelse for hans nærmeste. Som han sier det selv; han er en av de skakke, og de har det ikke lett. Og han er bare den nest galeste i klubben, for den galeste, det er hans gode venn og forlover Notto Fipp.

Vi følger Bernhard og Notto fra vogge til grav eller deromkring. Underveis møter vi både Hamsun og Quisling, som krydder til historien. Språket er som sedvanlig fra Lars Saabye Christensen, en fest. Men boka for øvrig; Jeg lar meg liksom ikke helt rive med. Det er ubehagelig å lese om Bernhard Hvals problemer. Det er kanskje også meningen. Men det er så håpløst, og vi som leser får stadig bangere forutanelser, om at her bærer det utforbakke, og det gjør det selvsagt. Samtidig er boka en historie om brytningstid, fra århundreskiftet, med industrialiseringen, fra kusk og hest til sjåfør med bil, og fra krig til krig. Det er for øvrig interessant at det er under krigen at Bernhard fungerer best i samfunnet.

De som leser alt av Lars Saabye Christensen har sikkert lest denne allerede. For dere andre, det finnes nok av andre titler fra hans forfatterskap som når høyere opp enn denne. Kristin Vallas omtale av boka hos Bokklubben er for øvrig svært treffende.