Lars Saabye Christensen: Bernhard Hvals forsnakkelser

Bernhard Hval er lege. Den beste i sitt kull. Men han har også et problem som han forsøker å leve med, og skjule for sine omgivelser, i den grad han kan. Bernhard har nemlig en personlighetsforstyrrelse, for ikke å se et helt sett av dem. Livet hans består i å forsøke å styre trangene sine. Etter en oppvekst med en passe gal mor, og en selvmorder av en far, og et voldsomt minne fra hullet i gjerdet på Gaustad sykehus, lever han med umodenhet, tvangshandlinger, og tourette-utbrudd, til fortvilelse for hans nærmeste. Som han sier det selv; han er en av de skakke, og de har det ikke lett. Og han er bare den nest galeste i klubben, for den galeste, det er hans gode venn og forlover Notto Fipp.

Vi følger Bernhard og Notto fra vogge til grav eller deromkring. Underveis møter vi både Hamsun og Quisling, som krydder til historien. Språket er som sedvanlig fra Lars Saabye Christensen, en fest. Men boka for øvrig; Jeg lar meg liksom ikke helt rive med. Det er ubehagelig å lese om Bernhard Hvals problemer. Det er kanskje også meningen. Men det er så håpløst, og vi som leser får stadig bangere forutanelser, om at her bærer det utforbakke, og det gjør det selvsagt. Samtidig er boka en historie om brytningstid, fra århundreskiftet, med industrialiseringen, fra kusk og hest til sjåfør med bil, og fra krig til krig. Det er for øvrig interessant at det er under krigen at Bernhard fungerer best i samfunnet.

De som leser alt av Lars Saabye Christensen har sikkert lest denne allerede. For dere andre, det finnes nok av andre titler fra hans forfatterskap som når høyere opp enn denne. Kristin Vallas omtale av boka hos Bokklubben er for øvrig svært treffende.

Tags:

Leave a Reply