Archive for October, 2013

Agatha Christie: Mannen fra Cape Town

Thursday, October 31st, 2013

Lynn har vendt tilbake til hjembyen etter å ha tjenestegjort som lotte under krigen. Nå skal hun gifte seg sin kjære fetter Rowley Cloade, og drive gården sammen med ham. Hadde det bare ikke vært for denne intense mangelen på penger. Gamle onkel Gordon har alltid sørget for at familien har hatt rikelig, men så går han hen og dør under et bombeangrep i utlandet, og der har han visst giftet seg med denne unge damen, Rosaleen, som nå plutselig har inntatt herregården i bygda, og sitter på pengesekken. Det er forbasket for Lynn og resten av familien hennes, for de ville ha arvet Gordon hadde det ikke vært for dette upassende giftemålet. Ikke er det så enkelt å komme til hos Rosaleen heller, for broren hennes, David Hunter, passer på Rosaleen som en smed passer varmen. Så dukker plutselig en ukjent mann fra Cape Town opp. Og han har uventede nyheter om gamle Gordon.

Forvirret? Ikke etter neste episode, der noen dør, og Poirot til slutt må komme og ordne opp. Han har nemlig tilfeldigvis fått med seg at det er noe muffens med denne mannen fra Cape Town.

Ikke helt Poirot på topp. Har litt inntrykk av at Agatha Christie skrev denne på tomgang, uten for mye inspirasjon. En litt dramatisk avslutning renser lufta litt, men ellers ikke så veldig mye å rope hurra for.

Agatha Christie: Evig natt

Wednesday, October 30th, 2013

Michael Rogers lever i nuet. Han tar for seg av livets gleder, reiser dit han vil, men er ikke rik. Snarere tvert imot er han ganske fattig. Men når han får se huset på Sigøynerengen, og like etterpå møter den vakre, og, viser det seg, svært velstående, Ellie, vet han hva han vil. Han vil ha Ellie, og ha huset på Sigøynerengen.

Michael og Ellie gifter seg, kjøper huset, men blir advart av en gammel sigøynerkvinne i egnen, at det hviler en forbannelse over det. Så går det som det ofte gjør i Agatha Christies bøker; noen dør.

Dette var en av forfatterens egne favoritter. Jeg er imidlertid ikke helt overbevist. Boka spiller på overtro og forsøker å skape litt nerve rundt forbannelsen fra sigøynersken, men jeg synes ikke den lykkes helt. Nei, gi meg Marple eller Poirot.

Jørn Lier Horst: Hulemannen

Tuesday, October 29th, 2013

Hvordan kan et menneske sitte død i sin egen stue i uke etter uke, uten at noen får det med seg? Hvordan kan noen dø i absolutt ensomhet? VG-journalist Line Wisting bestemmer seg for å lage en artikkel til julenummeret, etter at en eldre mann i nabolaget hjemme i Larvik blir funnet død foran TV’en, flere måneder etter at han døde.

Samtidig jobber Lines far, førstebetjent William Wisting ved Larvikspolitiet med et mistenkelig dødsfall. En mann blir funnet drept under snøen, midt i juletreskogen. Saken får raskt ringvirkninger når det blir funnet spor etter en kjent seriemorder fra USA.

Rent teknisk bør kanskje Horst legge inn noen flere bipersoner som det er mulig å ofre. Når det alltid er Line som havner i skuddlinjen, vet vi at det går bra til slutt, og det tar bort noe av spenningen. Men det er detaljer, for dette er nok en gang fremragende krim fra Jørn Lier Horst. Forfatteren våger også å ta opp et alvorlig samfunnsproblem, nettopp hvordan det kan gå an, at mennesker dør midt i byen, uten at noen legger merke til det.

Anbefales

Jørn Lier Horst: Jakthundene

Tuesday, October 29th, 2013

Hvem drepte Cecilia Linde? Et gammelt drap kommer til overflaten igjen, når den dømte drapsmannen dreper en gammel mann, og overfaller en VG-journalist. Journalisten er Line Wisting, datter av førstebetjent William Wisting ved politiet i Larvik. Og det var Wisting som ledet etterforskningen som felte drapsmannen. Men så ruller saken et stykke videre; Noen har tuklet i sin tid med det fellende beviset, og Wisting blir selv mistenkt. I kampen for å renvaske seg er han plutselig selv jaget av jakthundene.

Strålende krim fra Jørn Lier Horst. Ikke veldig nyskapende kanskje, og litt forutsigbart hvor det bærer til slutt, men like fullt, strålende gjennomført. Anbefalt krim.

Jo Nesbø: Politi

Tuesday, October 29th, 2013

Førstebetjent Harry Hole er tilbake. Enskjønt, førstebetjent og førstebetjent. Innelåst på et godt bevoktet rom, innerst i kjelleren på Rikshospitalet, ligger en mann i koma, som kan vitne i saken om narkotika-baronen som forgiftet Oslo med det nye dopet fiolin. Utenfor sykehuset, i området i og rundt Oslo dreper noen politifolk på temmelig grusomme måter, og i forbindelse med åsteder der drap har blitt begått tidligere, men ikke blitt oppklart. Harrys gamle uvenn Mikael Bellmann er byens wonderboy, og har steget i gradene til Oslos yngste politimester. Men han er hardt presset både av media og av dårlige venner i politikken. Gunnar Hagen, leder for Voldsavsnittet ved politihuset på Grønland, må gå bredt ut. Samtidig skraper han sammen Harrys gamle venner fra tidligere bøker, for å etterforske saken parallelt.

Mange ventet på den neste boka om Harry Hole, og med media-opphausingen og all reklamen, var boka en bestselger før den var kommet på trykk. Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet. For Jo Nesbø gjør det for perfekt. Han følger malen litt for nøyaktig. Så om du har lest serien om Harry Hole før, klarer du ikke bli overrasket lenger. Når noen dør, og det ikke er gitt på forhånd hvem det er, er det i alle fall helt sikkert ikke han det legges opp til at det er. Og når forfatteren leder leseren fram til at morderen kommer nærmere, hah, så er det ikke morderen likevel. Og når til slutt drapsmannen avsløres, så, er det ikke han alle trodde det var. Men den som har med seg øyne og ører får nok med seg hintet på hvem gjerningsmannen er likevel, for det blir gitt ganske tydelig. Og selv om vi kommer til et avsluttende resultat, klarer ikke Nesbø la være å gi oss et lite grøss til slutt, i ren 80-talls-horror-stil, og en historie han kan skrive videre på senere.

Det er ikke akurat for lite vold i boka, men drapsvåpnene om enn så bestialske de er, er i alle fall ikke noe djevelskap Nesbø har pønsket ut på egenhånd, slik som i Panserhjerte. Grøss og gru. Her klarer man seg med stumpe våpen, eller en vanlig elektrisk bajonettsag. Huff. Nesbø tar som kjent ikke fem øre for å ta livet av helter og hovedpersoner i boka (unntatt Harry selv da, han kan jo ikke dø), så det er bare å bite tennene sammen, og vente på hvem som skal få unngjelde denne gangen. Fansen har lest den allerede. Hvis du liker en velskrevet thriller med mye action og blod, så blir det neppe bedre enn dette. Høres ikke dette bra ut, så styr utenom. Men vi må jo få vite hvordan det går med Harry, ikke sant? Kanskje det går bra denne gangen? Eller neste gang?

Kader Abdolah: Huset ved moskéen

Tuesday, October 29th, 2013

I byen Senedjan i Iran er en liten moské. I huset ved moskéen har byens imam alltid bodd, og familien som eier huset har valgt imam og vært en viktig leder i byen i 800 år. Vi følger den rike teppehandleren Ãqa Djãn i en familiekrønike over flere generasjoner, gjennom opprørstiden på 60-tallet, og shaens fall, til Khomeinis maktovertakelse, hans regime gjennom krigen mot Irak, og, heldigvis, et gløtt av håp mot slutten av historien.

Dette er en rik bok. Her er det selvsagt mye elendighet og tristesse. Her er innslag med skummel thrillerspenning. Her er nærmest dokumentarisk gjengivelse av deler av Khomeinis liv under og etter revolusjonen, og den grusomme nådeløsheten under regimet hans. Men her er også småfortellinger med glimt i øyet og lun humor, og et vakkert utsmykket kikkehull inn i persisk kultur.

Anbefales svært varmt.

Victor Hugo: De elendige

Tuesday, October 29th, 2013

Siden jeg først er i klassiker-sporet: Jeg har fått meg litt mer almenndannelse, og lest Les Miserables!

Jean Valjean har et hardt liv. Han stjal et brød, og ble dømt til straffearbeid i fire år som galleislave. Så forsøkte han å rømme, og ble tatt. Og rømte igjen, og ble tatt. Og rømte igjen. Og ble tatt. 19 år sonte han tilsammen, så da er det jo greit å prøve å bli til noe annet. Med litt kirkelig hjelp starter han et nytt liv, og blir vellykket forretningsmann. Han forbarmer seg over en prostituert, og vil hjelpe henne og datteren Cosette. Men fortiden innhenter ham, og det er ikke måte på hvor mye motstand og elendighet Jean og Cosette må gjennomgå før vi kommer til enden av historien.

Jeg trodde dette var en historie om den franske revolusjonen. Der tok jeg skammelig feil. Victor Hugo skrev nok så hjertene blødde i 1862, og historien holder seg forbausende bra fremdeles.

Terry Pratchett: Dodger

Tuesday, October 29th, 2013

Siden jeg akurat har lest Store forventninger passet det jo veldig bra å få med meg denne her. Hvor fikk Charles Dickens inspirasjon fra? Jo han gikk selvsagt gjennom Londons gater og skrev om dem han så og møtte, samt hans egne opplevelser i det samme miljøet. Hvem er så Dodger? Jo, han er en prins i Londons underverden. Alle kjenner Dodger, og Dodger kjenner alle, og ingen kan fange ham. Dodger lever av det han kan finne i andres lommer, og i kloakken under gatenivå, og det er ingen dårlig jobb, mener han selv. Han tjener bedre enn skorsteinsfeierne, og mindre farlig er det også. Men så berger han livet til en skjønn liten dame, og sjebnen drar ham med seg. Han treffer forfatteren Charlie Dickins, blir kledd opp som gentleman, som en man kan ha store forventninger til, og blir dagens helt idét han overlever møtet med barbereren i Fleet Street.

Pratchett har plassert historien i “ekte” tid, i Dickens London, og Dodger treffer en rekke ekte mennesker, bla Charles Dickens selv, Henry Mayhew (som boka er dedikert til), og Benjamin Disraeli, i tillegg til den overfloden av personligheter og referanser fra perioden. Dodgers egentlige navn er Pip. Akkurat.

Altså en sterkt leseverdig bok. Spenning og humor på topp Pratchett-nivå. Det er ikke spesielt langt fra Ankh Morpork til London i så henseende. Og like fullt en litt alvorlig bok. London som hovedstaden i Verdens beste land, etter de som bor ders egen mening, fortjener jo ærlig talt sikkerhet for innbyggerne likhet for loven, og et fungerende kloakknett. Anbefales!

Charles Dickens: Store forventninger

Sunday, October 27th, 2013

Det er klassikertid igjen, og jeg har tatt for meg et av Victoriatidens store klassikerverk: Store forventninger.

Foreldreløse lille Pip bor hos sin søster og smeden Joe som hun er gift med. Verden rundt ham er ikke alltid like enkel å forstå. De fleste han kjenner, og søsteren i særdeleshet forsøker bokstavelig talt å banke og klage ydmykhet og vett inn i ham. En gang blir han stoppet av en rømt straffange, og tvunget til å stjele mat og en fil til ham. Bedre blir det ikke når en fullstendig sprø, men styrtrik gammel dame ber om besøk og oppvartning. Hos henne treffer han den vakre Estella, og forblir håpløst forelsket i henne. Hans eneste trofaste kamerat er smeden Joe, som står for jordnærhet og fornuft i en ellers temmelig grusom verden. Så blir det kjent at man kan ha store forventninger til Pip, ettersom noen har planlagt å overøse ham med penger, og kle ham opp til gentleman. Vi følger lille Pip på en dannelsesreise, gjennom overmot og katarsis, til han til slutt finner sin plass.

Selv hadde jeg ikke så innmari store forventninger til boka. En typisk litt gammeldags dannelsesreise, liksom. Jeg ble imidlertid positivt overrasket. Dickens kjører på med underlige innfall, interessante bipersoner og litt spenning innimellom, og holder stemningen oppe med dystre sosialrealistiske skildringer av London og Kent, ispedd noen doser med humor. Siden det er et referanseverk som alle bør ha et forhold til, er jeg vel på trygg grunn om jeg sier at denne boka trygt kan leses også av dagens generasjon. Jadda.

P.D. James: The Murder Room

Saturday, October 26th, 2013

Politioverinspektør Adam Dalgliesh blir i praiet av en gammel venn, og dratt med på et underlig musem Hampstead Heath i London. Det dreier seg om Dupayne-museet, en privat samling som beskriver mellomkrigstiden i England. Særlig populært på museet er morderrommet, en egen morbid samling gjenstander og historier om berømte mord i perioden. Dalgliesh setter pris på visitten, men bestemmer seg for ikke å besøke det igjen. Der må han tenke om igjen, for jammen skjer det ikke et mord i museet, og gjett hvor.

Dupayne-museet trues av nedleggelse, ettersom en av grunneleggerens barn, Neville Dupayne, er motstander av å holde det ved like. Han ønsker å kvitte seg med hele rukkelet, og selge det som selges kan. Dermed vokser det snart fram en hel liten skog av mennesker i omgivelsene hans, som alle har motiv, når det viser seg at det er Neville som blir drept.

Småfinurlig løsning på grei mordgåte, men her er det forholdet menneskene imellom som er mest interessant. P.D. James har en egen evne til å gjøre figurene sine til levende mennesker, og dermed er de fleste ganske uspiselige.

Godt krim-håndtverk.