Archive for February, 2014

P.D. James: Dødsmerket

Sunday, February 23rd, 2014

Unge Cordelia Grey prøver å få det lille detektivbyrået sitt til å gå rundt, men hun sliter. Det er ikke mye å tjene på hennes spesialitet, bortkommede katter. Så dukker endelig en ordentlig sak opp. Den fallerte skuespilleren Clarissa Lisle mottar trusler, og Cordelia blir midlertidig ansatt som snushane, sekretær og hjelpedame under prøvene til oppsetningen av et teaterstykke på en herregård, isolert på en øy ute i havgapet. Tilstede er selvsagt et passende knippe av Clarissas mer eller mindre uttalte fiender. Dermed går det som det ofte går i mordmysterier.

Andre og siste bok om Cordelia Grey er et skikkelig herregårdsmord i klassisk hvem-gjorde-det-stil. Butleren dør også, så ham var det altså ikke. Genremessig eleganse fra P.D. James som, som vanlig, kler av de involverte til vi kan se inn i deres sjalusi og ynkelighet, sorg og fortvilelse. Kanskje reagerer jeg litt på det, etter å ha lest en haug bøker av P.D. James; det er så mye bitterhet og så lite håp. Det er så sjelden glede eller streif av lys. Boka anbefales for fans av P.D. James, og alle andre som kan kose seg med et klassisk herregårdsmord. Forslag til endring på slutten: Cordelia gifter seg med fiskeren med genser, og lever lykkelig alle sine dager.

John le Carré: Den uutholdelige freden

Wednesday, February 19th, 2014

Århundrets spion! Dette var overskriftene da sveitseren Jean-Louis Jeanmaire ble avslørt som spion til fordel for russerne. Men var han egentlig virkelig forræder, eller var han bare naiv og ærgjerrig. John le Carré intervjuet Jeanmaire, og skrev bok om saken.

le Carré redegjør kort og sakelig for spillet rundt Jeanmaire, hvordan han ble lokket til å gi fra seg statshemmeligheter til sin sovjetiske føringsoffiser Denissenko, som han så på som en god venn, og hvordan saken rundt ham ble blåst opp og trukket veksler på av alle som kunne. Kan trygt anbefales som et glimt inn i den kalde krigens spionasje, og hvordan slike hendelser kanskje ofte virkelig kom i stand. Den kan gjerne sammenliknes med det norske motstykket, nemlig saken om Arne Treholt, som kanskje ikke var så forskjellig.

John le Carré: Telefon til avdøde

Tuesday, February 11th, 2014

Det er etterkrigstid, en gang tidlig på 60-tallet, og kald krig i Europa. Lille ulykkelige, grå, forlatte og bedratte George Smiley, tilbakekalt spion for den britiske etteretningstjenesten skal bare intervjue Samuel Fennan, kandidat til en høyere stilling i utenriksdepartementet. Bare et enkelt lite intervju, der han skal fortelle at MI6 ikke har noe som helst imot at han får stillingen, og at noen tilsynelatende grunnløse anonyme anklager ikke blir lagt vekt på. Men Fennan dukker ikke opp. I stedet blir han funnet død, angivelig etter å ha tatt sitte eget liv. Smiley blir pekt ut som syndebukk, siden det var han som sist snakket med Fennan på telefonen, og blir sendt ut for å rydde opp. Han oppsøker dermed avdødes kone, der han tar telefonen, siden han antar at det er til ham (dette skjer jo flere tiår før mobiltelefonen ble oppfunnet). I stedet mottar han beskjed om vekking, som bestilt kvelden i forveien. Men ville en selvmordskandidat bestille vekking før han tar sitt eget liv? Smiley aner ugler i mosen, og begynner å grave dypere i Fennans liv og omgivelser. Kort tid etter er han selv i skuddlinjen.

Første bok om George Smiley. Hvis jeg har lest den før, der det så lenge siden at jeg ikke kunne huske det. Jeg tok den fra måfå fra hylla, og ble revet med. Om man liker Smiley (og det skal veldig godt gjøres å ikke like ham), er dette en kanonstart på serien om Circus, MI6 under den kalde krigen. Her er alt, et spennende plot, en super anti-helt som gjør så godt han kan, og går fra det ene nederlaget til det andre, fremragende menneskeskildringer, og et glimt av den kalde krigen, slik den var lenge før de fleste av dagens lesere ble født. Anbefales varmt.