Tørre fakta om diktet, se Wikipedia-siden
Det er mange, mange ting å si om dette diktet. Tolkien setter mennesket i sin rolle i skaperverket som den som gir navn. Verden ville bare vært stoff, hadde det ikke vært for oss som ser på den, og setter alt i sammenheng til alt. Med klassisk kristen teologi diskuterer han det onde, og han utlegger sin skepsis til tanken om fremskritt og teknologi som positiv kraft i verden. Han argumenterer for at det mange negativt angir som eskapisme gjennom myter og fantasi, faktisk er en bra ting. Men mest sier han kanskje, om menneskets kreative kraft, hvor den kommer fra, og hvordan den dermed blir opphav til de myter vi ser opp gjennom historien. Gud har skapt menneskenes kreativitet, og selv om mennesket har blitt fordervet gjennom synd, vil likevel mytene vi skaper ha rot i sannheten, fordi vår kreativitet kommer fra Ham.
Et av de vakreste bildene Tolkien bruker i dette diktet er for meg den, at mennesket er et prisme som bryter lyset. Gud er det sanne hele hvite klare lyset, og fra ham kommer all skaperkraft. Når vi lar det hvite lyset skinne gjennom oss, altså når vi lager myter, eller med-skapelse (sub-creation), som Tolkien kaller det, er det ikke perfekt. Det blir ikke den hele sannheten. Det blir enkeltfarger, noen røde, noen blå, noen gule, noen fiolette. Men dette fargespekteret er en rikdom. Det har stor verdi i seg selv. Når vi skaper fortellinger, eller, siden vi ikke alle er forfattere eller skalder, bruker de talenter vi har, om det er som musiker eller programmerer eller statistiker eller snekker, er det en oppfyllelse av det potensial som Gud stråler gjennom oss. Med sine mange former og fargetoner bringer vi fram en rikdom som ikke ville fantes uten oss. Og om vår med-skapelse ikke er fullkommen, så kommer den likevel fra det ubrutte, hvite lyset.
Så der snek jeg inn dagens lille andakt. Så til selve diktet.
Mythopeia
av J.R.R Tolkien, 1931
Til norsk ved Ingvar Hagelund
April, 2014
v0.3
Til han [C.S. Lewis] som sa at myter er usanne, og derfor verdiløse, selv om de er ‘åndet med sølv’.
Fra Philomythus til Misomythus
Du ser på trær men navner kun kontekst You look at trees and label them just so,
(for trær er 'trær', og vekst er bare 'vekst'); (for trees are 'trees', and growing is 'to grow');
du tråkker jorden ned med verdig gange you walk the earth and tread with solemn pace
denne vesle sfære blandt de mange: one of the many minor globes of Space:
en stjerne kun en liten stoppet ball a star's a star, some matter in a ball
i evig tvunget matematisk fall compelled to courses mathematical
midt i den strenge, kalde, tomme dans amid the regimented, cold, inane,
der dømte atomer drepes uten stans where destined atoms are each moment slain.
Vi kneler foran Viljen (som vi må) At bidding of a Will, to which we bend
vi kan den svakt, ja bare knapt forstå (and must), but only dimly apprehend,
på dens bud stiger veldige prosesser frem, great processes march on, as Time unrolls
fra dunkel start til ukjent mål for dem from dark beginnings to uncertain goals;
som på en side vettløst overskrevet and as on page o'er-written without clue,
en endeløs myriade av former vevet with script and limning packed of various hue,
pakket med skrift og risset i ulik drakt an endless multitude of forms appear,
en stygg, en vakker, en underlig, en forsagt some grim, some frail, some beautiful, some queer,
alle fremmed, ringer kun i vann each alien, except as kin from one
fra fjernt Origo, stein, sol, mygg, og mann. remote Origo, gnat, man, stone, and sun.
Gud skapte petroøse steiner og arboreale trær God made the petreous rocks, the arboreal trees,
den telluriske jord, stellare stjerner, og der tellurian earth, and stellar stars, and these
de ørsmå mennesker som roter jorden i fryd homuncular men, who walk upon the ground
med nerver som kribler berørt av lys og lyd with nerves that tingle touched by light and sound.
Havets rytme, vind i trær, de ville dyr The movements of the sea, the wind in boughs,
det grønne gress, det rare trege som er kyr green grass, the large slow oddity of cows,
torden og lyn, fugler sirkler med skrik og skrål thunder and lightning, birds that wheel and cry,
slim fra mudderet kravler og dør etter sitt formål slime crawling up from mud to live and die,
alle behøvrig registrert i godt behold these each are duly registered and print
i hjernens furer, i hver sin egen fold the brain's contortions with a separate dint.
Men trær er ikke 'trær' før de var til Yet trees are not 'trees', until so named and seen
som så dem og gav navn til 'Eik' og 'Pil' and never were so named, till those had been
som foldet ut pustens knopp til blad av ord who speech's involuted breath unfurled,
svakt ekko, uklart bilde av vår jord faint echo and dim picture of the world,
men hverken foto eller et lydopptak, but neither record nor a photograph,
er omen, latter, eller dom i sak being divination, judgement, and a laugh
svar fra dem som kjente vekket response of those that felt astir within
i brystet dype følelser i slekt by deep monition movements that were kin
med liv, og trærs, og dyrs, og stjerners død to life and death of trees, of beasts, of stars:
frie fanger filer over skygge-gitters nød free captives undermining shadowy bars,
miner ut alt det vi vet fra det vi har sett digging the foreknown from experience
og vasker gull fra åndens åre med vårt vett and panning the vein of spirit out of sense.
Fra seg selv trakk de mektige krefter strake Great powers they slowly brought out of themselves
Og alver var der når de så tilbake and looking backward they beheld the elves
som har i sinnets dunkle smie spunnet that wrought on cunning forges in the mind,
lys og mørke drømmer sammentvunnet and light and dark on secret looms entwined.
Den ser ei stjerner, som ei første gang He sees no stars who does not see them first
ser det levende sølv som plutselig sprang of living silver made that sudden burst
som blomster, ut i flamme, under en eldgammel sang to flame like flowers beneath an ancient song,
og musikkens ekko er her fremdeles siden den gang whose very echo after-music long
Det finnes ingen himmelvelving med stjerner som du har telt has since pursued. There is no firmament,
Tomrom kun, om ikke et juvelbesatt telt only a void, unless a jewelled tent
mytevevd, mønstret av alver; det finnes ingen Jord, myth-woven and elf-patterned; and no earth,
om ikke det liv vi er født fra, som er vår mor unless the mother's womb whence all have birth.
Vi husker ennå ham som la visdom i vårt minne The heart of Man is not compound of lies,
og vårt hjerte, ingen løgn fra ham, finnes gjemt der inne but draws some wisdom from the only Wise,
Om vi har blitt fremmedgjort fra han som har oss skapt and still recalls him. Though now long estranged,
er vi verken endret eller helt fullstendig tapt Man is not wholly lost nor wholly changed.
Kanskje falt fra nåden, men ennå ei fra tronen Dis-graced he may be, yet is not dethroned,
Vi samler sparsomt restene av makten og av kronen and keeps the rags of lordship once he owned,
vårt verdensstyre ved vår skaperakt his world-dominion by creative act:
men ikke tilbe det som vi har skapt not his to worship the great Artefact,
Menneske, medskaper, det hvite lys alene Man, Sub-creator, the refracted light
gjennom deg er splintret, brutt i fra det ene through whom is splintered from a single White
i fargetoner, vi kan sammenføye to many hues, and endlessly combined
til skikkelser som flyr fra sinn til øye in living shapes that move from mind to mind.
Om vi fylte alle verdens sprekker eller berg Though all the crannies of the world we filled
med skogalver og fjelltusser, og mang en skjegget dverg with Elves and Goblins, though we dared to build
om vi våget bygge Guder og tempel ingen har sett Gods and their houses out of dark and light,
og sådde vi dragesæd, tenk, så var det vår rett and sowed the seed of dragons, 'twas our right
brukt eller misbrukt, den retten har ikke gått tapt (used or misused). The right has not decayed.
vi skaper ved samme lov som vi ved er skapt We make still by the law in which we're made.
Visst spinner vi "ønskedrømmer" for å narre vårt tandre hjerte Yes! 'wish-fulfilment dreams' we spin to cheat
Luller bort fæle fakta, og fortier Verdens smerte our timid hearts and ugly Fact defeat!
Men hvor kom det ønsket fra, og kraften til å drømme? Whence came the wish, and whence the power to dream,
Hvorfor finner vi ting vakre eller fæle ved å dømme? or some things fair and others ugly deem?
Ikke alle ønskedrømmer trenger vi å sverte All wishes are not idle, nor in vain
ei forgjeves oppfylle dem -- for smerte er smerte fulfilment we devise -- for pain is pain
aldri å begjære, den er bare Ond, ellers var det å streve not for itself to be desired, but ill;
eller undertrykke viljen, like nådeløst å leve or else to strive or to subdue the will
Alene Denne grusomme Sannhet kan vinnes alike were graceless; and of Evil this
om Ondskapen: -- At den finnes! alone is deadly certain: Evil is.
Signede bevrende hjerte det onde hater, Blessed are the timid hearts that evil hate
skjelver i skyggen, men likevel ondt det forsaker that quail in its shadow, and yet shut the gate;
vil ikke forhandle, men gjemt i sikrede bôl that seek no parley, and in guarded room,
liten og bløt, og på en tander vevstol though small and bate, upon a clumsy loom
med tråder av morgensol lar de skyttelen løpe weave tissues gilded by the far-off day
vever troen og håpet, under Skyggens svøpe hoped and believed in under Shadow's sway.
Signet de byggende menn av Noas art Blessed are the men of Noah's race that build
sine små arker, enn skrøpelige, med dekket bart their little arks, though frail and poorly filled,
styrer de gjennom skiftende vind mot et skrømt and steer through winds contrary towards a wraith,
mot en havn, et rykte, som kun noen i tillit har drømt a rumour of a harbour guessed by faith.
Signet er de som skrev ned legender med flid Blessed are the legend-makers with their rhyme
om de ting som ikke lenger kan festes i tid of things not found within recorded time.
Det er ikke dem som har glemt hvilen på Nattens bryst It is not they that have forgot the Night,
eller bedt oss flykte til organisert vellyst or bid us flee to organized delight,
på lotus-øyer veldrevet økonomisk in lotus-isles of economic bliss
de selger sjelen for et kyss atomisk forswearing souls to gain a Circe-kiss
av en mekanisk nymfe, (og falsk selv den, (and counterfeit at that, machine-produced,
samlebåndsforføring igjen og igjen) bogus seduction of the twice-seduced).
Slike øyer langt ute, og enda fagrere ble sagt Such isles they saw afar, and ones more fair,
og de som ennå hører dem, kan ennå ta seg i akt and those that hear them yet may yet beware.
De har sett Døden, og nederlag til slutt They have seen Death and ultimate defeat,
og likevel vil ei fortvilet trekke seg ut and yet they would not in despair retreat,
har snarere lyren hen til seier stemt but oft to victory have tuned the lyre
og med legenders ild har hjerter tent, and kindled hearts with legendary fire,
den lyser opp Nået og Fortidens mørke og kalde illuminating Now and dark Hath-been,
med lys fra soler fremmed for alle with light of suns as yet by no man seen.
Å gid jeg kunne med skaldene synge så lett I would that I might with the minstrels sing
med lyrestreng berøre det vi ikke har sett and stir the unseen with a throbbing string.
Jeg ville reist med sjøfarerne over dypet I would be with the mariners of the deep
som hogger sitt skipsbord blant fjellbjørk og rype that cut their slender planks on mountains steep
og blitt med på ferd med skiftende blest, and voyage upon a vague and wandering quest,
for noen har reist lenger enn det ytterste Vest. for some have passed beyond the fabled West.
Blant beleirede tåper, jeg vil bli fortalt I would with the beleaguered fools be told,
de har et indre fort, der lagret de alt that keep an inner fastness where their gold,
sitt gull, ikke mye, ikke purt, men gjerne impure and scanty, yet they loyally bring
slått til mynt, med svakt riss av sin konge i det fjerne to mint in image blurred of distant king,
eller vevet i bannere, strålende minner or in fantastic banners weave the sheen
sin usynlige Herres skjoldmerker som fantastisk skinner heraldic emblems of a lord unseen.
Jeg vil ei gå med dine progressive aper I will not walk with your progressive apes,
oppreist og tenkende, foran dem gaper erect and sapient. Before them gapes
den mørke avgrunn dit fremskritt oss sender the dark abyss to which their progress tends
om ved Guds nåde, fremskrittet en dag ender if by God's mercy progress ever ends,
og ikke ustanselig roterer, uten savn and does not ceaselessly revolve the same
om samme tørre akse med stadig nye navn unfruitful course with changing of a name.
Jeg nekter på en støvet sti å måtte gå I will not treat your dusty path and flat,
og nevne alting flatt som slikt og så denoting this and that by this and that,
den lille skaper med sin skapermakt your world immutable wherein no part
jeg deler ei din verdens faste takt the little maker has with maker's art.
Jeg bøyer meg ikke ennå for Jernkronen I bow not yet before the Iron Crown,
Og kaster ei mitt lille gullsepter fra tronen nor cast my own small golden sceptre down.
* *
I Paradis kanskje blikket vandrer In Paradise perchance the eye may stray
fra å stirre på Dagen som aldri forandrer from gazing upon everlasting Day
til å se dagen skinnende ny over vannet to see the day illumined, and renew
fra gåte i speil til bilde av det Sanne. from mirrored truth the likeness of the True.
Ser jeg utover det signede land, fra meg selv: Then looking on the Blessed Land 'twill see
Alt er som det er, men fritt likevel that all is as it is, and yet made free:
Frelsen endrer ikke, og knuser ei hager Salvation changes not, nor yet destroys,
eller gartner, barn eller leketøysdrager garden nor gardener, children nor their toys.
Ondt vi ser ei mer, dets dolkestikk Evil it will not see, for evil lies
er ikke i Guds sanne bilde, men i de skjeve blikk not in God's picture but in crooked eyes,
og ikke i Kilden, men i å velge det slemme not in the source but in malicious choice,
og ikke i lyden, men i toneløs stemme and not in sound but in the tuneless voice.
I Paradis de ser ei mer forkjært In Paradise they look no more awry;
og skaper aldri nytt med løgn besnært and though they make anew, they make no lie.
De forsetter skape, de er ikke døde Be sure they still will make, not being dead,
Med panneflamme dikter poeter opp morgenrødet and poets shall have flames upon their head,
spiller på harper dit feilfrie fingre er kalt and harps whereon their faultless fingers fall:
og enhver får velge for alltid fra Alt there each shall choose for ever from the All.