Tucker Crow er en obskur gammel amerikansk rockeartist med en håndfull utgivelser av varierende kvalitet. Høydepunktet var skiva Juliet der han skriver og synger om forholdet til eks-kjæresten.
Briten Duncan er på sine knær fan av Tucker Crow. Han vet sannsynligvis mye mer om Crow og platene hans, enn Crow vet selv. Han driver et diskusjonsfourm på Internett om Crow med en liten gruppe engasjerte bidragsytere. Han reiser til USA med kjæresten Annie for å se toalettet der Crow tilsynelatende fikk en åpenbaring, og sluttet som musiker. Han oppsøker huset der Juliet visstnok skal bo, og sniker seg til og med inn huset. Når Duncan og Annie kommer tilbake til England skjer det utrolige. Tucker Crow gir ut en ny plate. Juliet Naked, en akustisk nedtonet versjon av Juliet. Annie får plata i hende først, hører plata og skriver en rolig slakt som innlegg på Duncans forum. Så skjer det utrolige: Crow svarer Annie, og han er helt enig.
Dette er en rik bok. Den gaper over så mye. Annie, Tucker og Duncan har kastet bort livet i stedet for å leve. Annie sitter igjen ensom og lengtende etter noe mer enn bare dette barnløse kjedelige livet, i en avkrok hun ikke vil bo, og med en jobb hun ikke liker. Tuckers kontinuerlige ansvarsfraskrivelse fra sine barns mødre under livet som musiker, i kontrast til hans enorme kjærlighet til sin yngste sønn, har oppdaget hva som er viktig i livet, om enn sent. Duncan bruker all ledig tid på meningsløs diskusjon om obskuriteter, selv om musikken kan være viktig og bra. Og hva skjer når nerder innenfor et ekstremt smalt område kan hylle sine guddomer på Internett, i stedet for å forholde seg til den virkelige verden. Det hele er selvsagt pakket inn i Nick Hornbys såre og morsomme prosa. Dette er kanskje ikke Nick Hornbys aller beste bok. Kanskje synes jeg det fordi jeg er mann, og desverre snarere relaterer meg til Duncan enn til Annie. Men god er den.