Archive for April, 2014

Nick Hornby: Juliet Naked

Thursday, April 24th, 2014

Tucker Crow er en obskur gammel amerikansk rockeartist med en håndfull utgivelser av varierende kvalitet. Høydepunktet var skiva Juliet der han skriver og synger om forholdet til eks-kjæresten.

Briten Duncan er på sine knær fan av Tucker Crow. Han vet sannsynligvis mye mer om Crow og platene hans, enn Crow vet selv. Han driver et diskusjonsfourm på Internett om Crow med en liten gruppe engasjerte bidragsytere. Han reiser til USA med kjæresten Annie for å se toalettet der Crow tilsynelatende fikk en åpenbaring, og sluttet som musiker. Han oppsøker huset der Juliet visstnok skal bo, og sniker seg til og med inn huset. Når Duncan og Annie kommer tilbake til England skjer det utrolige. Tucker Crow gir ut en ny plate. Juliet Naked, en akustisk nedtonet versjon av Juliet. Annie får plata i hende først, hører plata og skriver en rolig slakt som innlegg på Duncans forum. Så skjer det utrolige: Crow svarer Annie, og han er helt enig.

Dette er en rik bok. Den gaper over så mye. Annie, Tucker og Duncan har kastet bort livet i stedet for å leve. Annie sitter igjen ensom og lengtende etter noe mer enn bare dette barnløse kjedelige livet, i en avkrok hun ikke vil bo, og med en jobb hun ikke liker. Tuckers kontinuerlige ansvarsfraskrivelse fra sine barns mødre under livet som musiker, i kontrast til hans enorme kjærlighet til sin yngste sønn, har oppdaget hva som er viktig i livet, om enn sent. Duncan bruker all ledig tid på meningsløs diskusjon om obskuriteter, selv om musikken kan være viktig og bra. Og hva skjer når nerder innenfor et ekstremt smalt område kan hylle sine guddomer på Internett, i stedet for å forholde seg til den virkelige verden. Det hele er selvsagt pakket inn i Nick Hornbys såre og morsomme prosa. Dette er kanskje ikke Nick Hornbys aller beste bok. Kanskje synes jeg det fordi jeg er mann, og desverre snarere relaterer meg til Duncan enn til Annie. Men god er den.

Mythopoeia (norsk)

Friday, April 18th, 2014

Tørre fakta om diktet, se Wikipedia-siden

Det er mange, mange ting å si om dette diktet. Tolkien setter mennesket i sin rolle i skaperverket som den som gir navn. Verden ville bare vært stoff, hadde det ikke vært for oss som ser på den, og setter alt i sammenheng til alt. Med klassisk kristen teologi diskuterer han det onde, og han utlegger sin skepsis til tanken om fremskritt og teknologi som positiv kraft i verden. Han argumenterer for at det mange negativt angir som eskapisme gjennom myter og fantasi, faktisk er en bra ting. Men mest sier han kanskje, om menneskets kreative kraft, hvor den kommer fra, og hvordan den dermed blir opphav til de myter vi ser opp gjennom historien. Gud har skapt menneskenes kreativitet, og selv om mennesket har blitt fordervet gjennom synd, vil likevel mytene vi skaper ha rot i sannheten, fordi vår kreativitet kommer fra Ham.

Et av de vakreste bildene Tolkien bruker i dette diktet er for meg den, at mennesket er et prisme som bryter lyset. Gud er det sanne hele hvite klare lyset, og fra ham kommer all skaperkraft. Når vi lar det hvite lyset skinne gjennom oss, altså når vi lager myter, eller med-skapelse (sub-creation), som Tolkien kaller det, er det ikke perfekt. Det blir ikke den hele sannheten. Det blir enkeltfarger, noen røde, noen blå, noen gule, noen fiolette. Men dette fargespekteret er en rikdom. Det har stor verdi i seg selv. Når vi skaper fortellinger, eller, siden vi ikke alle er forfattere eller skalder, bruker de talenter vi har, om det er som musiker eller programmerer eller statistiker eller snekker, er det en oppfyllelse av det potensial som Gud stråler gjennom oss. Med sine mange former og fargetoner bringer vi fram en rikdom som ikke ville fantes uten oss. Og om vår med-skapelse ikke er fullkommen, så kommer den likevel fra det ubrutte, hvite lyset.

Så der snek jeg inn dagens lille andakt. Så til selve diktet.


Mythopeia
av J.R.R Tolkien, 1931

Til norsk ved Ingvar Hagelund
April, 2014
v0.3

Til han [C.S. Lewis] som sa at myter er usanne, og derfor verdiløse, selv om de er ‘åndet med sølv’.

Fra Philomythus til Misomythus

Du ser på trær men navner kun kontekst                           You look at trees and label them just so,
(for trær er 'trær', og vekst er bare 'vekst');                  (for trees are 'trees', and growing is 'to grow');
du tråkker jorden ned med verdig gange                           you walk the earth and tread with solemn pace
denne vesle sfære blandt de mange:                               one of the many minor globes of Space:
en stjerne kun en liten stoppet ball                             a star's a star, some matter in a ball
i evig tvunget matematisk fall                                   compelled to courses mathematical
midt i den strenge, kalde, tomme dans                            amid the regimented, cold, inane,
der dømte atomer drepes uten stans                               where destined atoms are each moment slain.

Vi kneler foran Viljen (som vi må)                               At bidding of a Will, to which we bend
vi kan den svakt, ja bare knapt forstå                           (and must), but only dimly apprehend,
på dens bud stiger veldige prosesser frem,                       great processes march on, as Time unrolls
fra dunkel start til ukjent mål for dem                          from dark beginnings to uncertain goals;
som på en side vettløst overskrevet                              and as on page o'er-written without clue,
en endeløs myriade av former vevet                               with script and limning packed of various hue,
pakket med skrift og risset i ulik drakt                         an endless multitude of forms appear,
en stygg, en vakker, en underlig, en forsagt                     some grim, some frail, some beautiful, some queer,
alle fremmed, ringer kun i vann                                  each alien, except as kin from one
fra fjernt Origo, stein, sol, mygg, og mann.                     remote Origo, gnat, man, stone, and sun.
Gud skapte petroøse steiner og arboreale trær                    God made the petreous rocks, the arboreal trees,
den telluriske jord, stellare stjerner, og der                   tellurian earth, and stellar stars, and these
de ørsmå mennesker som roter jorden i fryd                       homuncular men, who walk upon the ground
med nerver som kribler berørt av lys og lyd                      with nerves that tingle touched by light and sound.
Havets rytme, vind i trær, de ville dyr                          The movements of the sea, the wind in boughs,
det grønne gress, det rare trege som er kyr                      green grass, the large slow oddity of cows,
torden og lyn, fugler sirkler med skrik og skrål                 thunder and lightning, birds that wheel and cry,
slim fra mudderet kravler og dør etter sitt formål               slime crawling up from mud to live and die,
alle behøvrig registrert i godt behold                           these each are duly registered and print
i hjernens furer, i hver sin egen fold                           the brain's contortions with a separate dint.

Men trær er ikke 'trær' før de var til                           Yet trees are not 'trees', until so named and seen
som så dem og gav navn til 'Eik' og 'Pil'                        and never were so named, till those had been
som foldet ut pustens knopp til blad av ord                      who speech's involuted breath unfurled,
svakt ekko, uklart bilde av vår jord                             faint echo and dim picture of the world,
men hverken foto eller et lydopptak,                             but neither record nor a photograph,
er omen, latter, eller dom i sak                                 being divination, judgement, and a laugh
svar fra dem som kjente vekket                                   response of those that felt astir within
i brystet dype følelser i slekt                                  by deep monition movements that were kin
med liv, og trærs, og dyrs, og stjerners død                     to life and death of trees, of beasts, of stars:
frie fanger filer over skygge-gitters nød                        free captives undermining shadowy bars,
miner ut alt det vi vet fra det vi har sett                      digging the foreknown from experience
og vasker gull fra åndens åre med vårt vett                      and panning the vein of spirit out of sense.
Fra seg selv trakk de mektige krefter strake                     Great powers they slowly brought out of themselves
Og alver var der når de så tilbake                               and looking backward they beheld the elves
som har i sinnets dunkle smie spunnet                            that wrought on cunning forges in the mind,
lys og mørke drømmer sammentvunnet                               and light and dark on secret looms entwined.

Den ser ei stjerner, som ei første gang                          He sees no stars who does not see them first
ser det levende sølv som plutselig sprang                        of living silver made that sudden burst
som blomster, ut i flamme, under en eldgammel sang               to flame like flowers beneath an ancient song,
og musikkens ekko er her fremdeles siden den gang                whose very echo after-music long
Det finnes ingen himmelvelving med stjerner som du har telt      has since pursued. There is no firmament,
Tomrom kun, om ikke et juvelbesatt telt                          only a void, unless a jewelled tent
mytevevd, mønstret av alver; det finnes ingen Jord,              myth-woven and elf-patterned; and no earth,
om ikke det liv vi er født fra, som er vår mor                   unless the mother's womb whence all have birth.

Vi husker ennå ham som la visdom i vårt minne                    The heart of Man is not compound of lies,
og vårt hjerte, ingen løgn fra ham, finnes gjemt der inne        but draws some wisdom from the only Wise,
Om vi har blitt fremmedgjort fra han som har oss skapt           and still recalls him. Though now long estranged,
er vi verken endret eller helt fullstendig tapt                  Man is not wholly lost nor wholly changed.
Kanskje falt fra nåden, men ennå ei fra tronen                   Dis-graced he may be, yet is not dethroned,
Vi samler sparsomt restene av makten og av kronen                and keeps the rags of lordship once he owned,
vårt verdensstyre ved vår skaperakt                              his world-dominion by creative act:
men ikke tilbe det som vi har skapt                              not his to worship the great Artefact,
Menneske, medskaper, det hvite lys alene                         Man, Sub-creator, the refracted light
gjennom deg er splintret, brutt i fra det ene                    through whom is splintered from a single White
i fargetoner, vi kan sammenføye                                  to many hues, and endlessly combined
til skikkelser som flyr fra sinn til øye                         in living shapes that move from mind to mind.
Om vi fylte alle verdens sprekker eller berg                     Though all the crannies of the world we filled
med skogalver og fjelltusser, og mang en skjegget dverg          with Elves and Goblins, though we dared to build
om vi våget bygge Guder og tempel ingen har sett                 Gods and their houses out of dark and light,
og sådde vi dragesæd, tenk, så var det vår rett                  and sowed the seed of dragons, 'twas our right
brukt eller misbrukt, den retten har ikke gått tapt              (used or misused). The right has not decayed.
vi skaper ved samme lov som vi ved er skapt                      We make still by the law in which we're made.

Visst spinner vi "ønskedrømmer" for å narre vårt tandre hjerte   Yes! 'wish-fulfilment dreams' we spin to cheat
Luller bort fæle fakta, og fortier Verdens smerte                our timid hearts and ugly Fact defeat!
Men hvor kom det ønsket fra, og kraften til å drømme?            Whence came the wish, and whence the power to dream,
Hvorfor finner vi ting vakre eller fæle ved å dømme?             or some things fair and others ugly deem?
Ikke alle ønskedrømmer trenger vi å sverte                       All wishes are not idle, nor in vain
ei forgjeves oppfylle dem -- for smerte er smerte                fulfilment we devise -- for pain is pain
aldri å begjære, den er bare Ond, ellers var det å streve        not for itself to be desired, but ill;
eller undertrykke viljen, like nådeløst å leve                   or else to strive or to subdue the will
Alene Denne grusomme Sannhet kan vinnes                          alike were graceless; and of Evil this
om Ondskapen: -- At den finnes!                                  alone is deadly certain: Evil is.

Signede bevrende hjerte det onde hater,                          Blessed are the timid hearts that evil hate
skjelver i skyggen, men likevel ondt det forsaker                that quail in its shadow, and yet shut the gate;
vil ikke forhandle, men gjemt i sikrede bôl                      that seek no parley, and in guarded room,
liten og bløt, og på en tander vevstol                           though small and bate, upon a clumsy loom
med tråder av morgensol lar de skyttelen løpe                    weave tissues gilded by the far-off day
vever troen og håpet, under Skyggens svøpe                       hoped and believed in under Shadow's sway.
Signet de byggende menn av Noas art                              Blessed are the men of Noah's race that build
sine små arker, enn skrøpelige, med dekket bart                  their little arks, though frail and poorly filled,
styrer de gjennom skiftende vind mot et skrømt                   and steer through winds contrary towards a wraith,
mot en havn, et rykte, som kun noen i tillit har drømt           a rumour of a harbour guessed by faith.

Signet er de som skrev ned legender med flid                     Blessed are the legend-makers with their rhyme
om de ting som ikke lenger kan festes i tid                      of things not found within recorded time.
Det er ikke dem som har glemt hvilen på Nattens bryst            It is not they that have forgot the Night,
eller bedt oss flykte til organisert vellyst                     or bid us flee to organized delight,
på lotus-øyer veldrevet økonomisk                                in lotus-isles of economic bliss
de selger sjelen for et kyss atomisk                             forswearing souls to gain a Circe-kiss
av en mekanisk nymfe, (og falsk selv den,                         (and counterfeit at that, machine-produced,
samlebåndsforføring igjen og igjen)                              bogus seduction of the twice-seduced).

Slike øyer langt ute, og enda fagrere ble sagt                   Such isles they saw afar, and ones more fair,
og de som ennå hører dem, kan ennå ta seg i akt                  and those that hear them yet may yet beware.
De har sett Døden, og nederlag til slutt                         They have seen Death and ultimate defeat,
og likevel vil ei fortvilet trekke seg ut                        and yet they would not in despair retreat,
har snarere lyren hen til seier stemt                            but oft to victory have tuned the lyre
og med legenders ild har hjerter tent,                           and kindled hearts with legendary fire,
den lyser opp Nået og Fortidens mørke og kalde                   illuminating Now and dark Hath-been,
med lys fra soler fremmed for alle                             with light of suns as yet by no man seen.

Å gid jeg kunne med skaldene synge så lett                       I would that I might with the minstrels sing
med lyrestreng berøre det vi ikke har sett                       and stir the unseen with a throbbing string.
Jeg ville reist med sjøfarerne over dypet                        I would be with the mariners of the deep
som hogger sitt skipsbord blant fjellbjørk og rype               that cut their slender planks on mountains steep
og blitt med på ferd med skiftende blest,                        and voyage upon a vague and wandering quest,
for noen har reist lenger enn det ytterste Vest.                 for some have passed beyond the fabled West.
Blant beleirede tåper, jeg vil bli fortalt                       I would with the beleaguered fools be told,
de har et indre fort, der lagret de alt                          that keep an inner fastness where their gold,
sitt gull, ikke mye, ikke purt, men gjerne                       impure and scanty, yet they loyally bring
slått til mynt, med svakt riss av sin konge i det fjerne         to mint in image blurred of distant king,
eller vevet i bannere, strålende minner                          or in fantastic banners weave the sheen
sin usynlige Herres skjoldmerker som fantastisk skinner          heraldic emblems of a lord unseen.

Jeg vil ei gå med dine progressive aper                         I will not walk with your progressive apes,
oppreist og tenkende, foran dem gaper                           erect and sapient. Before them gapes
den mørke avgrunn dit fremskritt oss sender                     the dark abyss to which their progress tends
om ved Guds nåde, fremskrittet en dag ender                     if by God's mercy progress ever ends,
og ikke ustanselig roterer, uten savn                           and does not ceaselessly revolve the same
om samme tørre akse med stadig nye navn                         unfruitful course with changing of a name.
Jeg nekter på en støvet sti å måtte gå                       I will not treat your dusty path and flat,
og nevne alting flatt som slikt og så                           denoting this and that by this and that,
den lille skaper med sin skapermakt                             your world immutable wherein no part
jeg deler ei din verdens faste takt                             the little maker has with maker's art.
Jeg bøyer meg ikke ennå for Jernkronen                          I bow not yet before the Iron Crown,
Og kaster ei mitt lille gullsepter fra tronen                   nor cast my own small golden sceptre down.

                 *                                                                  *

I Paradis kanskje blikket vandrer                               In Paradise perchance the eye may stray
fra å stirre på Dagen som aldri forandrer                       from gazing upon everlasting Day
til å se dagen skinnende ny over vannet                         to see the day illumined, and renew
fra gåte i speil til bilde av det Sanne.                        from mirrored truth the likeness of the True.
Ser jeg utover det signede land, fra meg selv:                  Then looking on the Blessed Land 'twill see
Alt er som det er, men fritt likevel                            that all is as it is, and yet made free:
Frelsen endrer ikke, og knuser ei hager                         Salvation changes not, nor yet destroys,
eller gartner, barn eller leketøysdrager                        garden nor gardener, children nor their toys.
Ondt vi ser ei mer, dets dolkestikk                             Evil it will not see, for evil lies
er ikke i Guds sanne bilde, men i de skjeve blikk               not in God's picture but in crooked eyes,
og ikke i Kilden, men i å velge det slemme                      not in the source but in malicious choice,
og ikke i lyden, men i toneløs stemme                           and not in sound but in the tuneless voice.
I Paradis de ser ei mer forkjært                                In Paradise they look no more awry;
og skaper aldri nytt med løgn besnært                           and though they make anew, they make no lie.
De forsetter skape, de er ikke døde                          Be sure they still will make, not being dead,
Med panneflamme dikter poeter opp morgenrødet                   and poets shall have flames upon their head,
spiller på harper dit feilfrie fingre er kalt                   and harps whereon their faultless fingers fall:
og enhver får velge for alltid fra Alt                          there each shall choose for ever from the All.

Terry Pratchett: Raising steam

Thursday, April 10th, 2014

Grovsmeden Simnel forsvant i skuret sitt i et rosa poff, og ble aldri sett siden. Sønnen Dick Simnel har lært seg matematikk og ingeniørkunst. Han roter rundt i farens skur, finner tegninger og deler, og forstår hva faren prøvde å bygge. Med arvegull fra en onkel som var pirat, og kanskje fant pengene på ærlig vis, bygger han et damplokomotiv, selveste Iron Girder (og blir boka oversatt til norsk hun hete Jern-Erna), og en testbane på jordet utenfor landsbyen. Så reiser han til Ankh Morpork for å skaffe investorer til oppfinnelsen sin. Skiveverdenen er klar for dampalderen!

I Ankh Morpork er det opprørsstemning blant dvergene, og selveste Lavkongen over alle dverger blir forsøkt utsatt for statskupp. Byens ubestridte tyrann Vetinari må bruke all sin kløkt for å løse den politiske situasjonen, og ber sin generelle problemløser, Bankdirektør, Postmester, og sjef for Den Kongelige Mynt, Moist von Lipwig ta seg av både jernbanen og å få lavkongen tilbake til kongssete i Schmaltzberg under Überwald i tide. Alternativet er selvsagt at Moist ikke har noe hode å sette alle hattene sine på, så Moist må gjøre sitt beste.

I sedvanlig hysterisk morsomme vendinger tar Pratchett oss på en frodig reise i sin magiske verden av tusser og troll, dverger, mennesker, vampyrer, og alle andre tenkende skapninger. Samtidig som han pøser på med viktige spørsmål i lett allegorisk form. Hva gjør vi med religiøse fundamentalister som angriper infrastruktur? Hvordan forholder vi oss til nye folkegrupper som ofte er både flinkere og mer arbeidssomme enn vi er vant til? Hvordan utvikler vi ny teknologi slik at det er til det beste for samfunnet.

Dette er en fest! Anbefales varmt.

Jørn Lier Horst: Felicia forsvant

Tuesday, April 8th, 2014

Som forfatteren selv sier i epilogen er det over 1700 mennesker som er meldt forsvunnet i Norge i dag. Hver av dem har en historie.

Selmer skal bygge ny gang og sykkelvei på oppdrag for Vegvesenet, og graver i veien utenfor Larvik. Langt nede finner de overraskende nok et garderobeskap. Inne i skapet finner de restene etter et menneske. William Wisting får en ny sak å hanskes med. Det er opplagt drap, og drapstidspunktet kan omtrentlig tidfestes etter når veien sist ble ombygd. Da nærmer det seg foreldelse. Samtidig forsvinner det en ung kvinne i byen. Mistanken går mot kvinnens samboer, men politiet finner ikke motiv eller sammenheng. Wisting har presset på seg både fra politiledelse og foreldelsesfrist, når han forsøker å oppklare begge sakene på en gang.

Dette er bok nummer to om William Wisting. De vikige bifigurene datteren Line og kona er bare innom for å fylle ut handlingen. Vi kan bare ane hentydninger til det som kommer siden i bøkene som følger. Wisting framstår som sindig familiemann og dyktig politi. Historien om Felicia og er trist som bare det, og dette er et utmerket håndtverk av en politikrim, og kan trygt anbefales med resten av bøkene om William Wisting.