Johan Theorin: Blodleie

Per Mörner har sitt å stri med. Arbeidet hans er ikke så mye å skryte av – han er telefonintervjuer. Datteren er på sykehuset. Hun er alvorlig syk, men legene finner ikke helt ut av hva det er. Pers far, en rufsete, gammel pornograf med slag, mister nesten livet i noe som ser ut til å være mordbrann – to andre liv går tapt i brannen. Som om ikke dette var nok, på vei ut til landstedet i Stenvik på Öland, får Per nesten ihjelkjørt sønnen sin av Max Larsson, en drittsekk i en diger Audi som later som om han er forfatter. Det viser seg at Max, og hans unge, vakre og kreative, om enn litt naive og overtroiske kone Vendela, har bygget nytt digert sommerhus i Stenvik, som nærmeste nabo til Per.

Her er det altså mange tråder som må knytes sammen. Per forsøker å finne ut hvem som prøver å drepe faren hans, mens Vendela søker tilbake til barndommen sin på Öland, gården, kyrne, og alvesteinen ute på alvaret. På siden sitter gamle Gerlof Davidson. Han har flyttet hjem fra aldershjemmet, tilbake til Stenvik. Der leser han sin forlengst avdøde kones gamle dagbøker, og observerer de rike nybyggerne i nabolaget.

Denne boka er tidvis spennende, tidvis flott, på grensen til genial, og tidvis litt for enkel. Max er litt for uspiselig. Vendela er litt for naiv. Disse to framstår nesten som typer, og kunne godt fått litt mer tyngde, selv om får vite mye om Vendelas oppvekst. Per Mörner fremstår som en klassisk antihelt, og er den som redder historien. Han trosser sin fars karriere og skam, han trosser ekskona, trosser sin datters sykdom. Han forsøker å bygge en trapp, både fra steinbruddet og opp til sommerhuset, men også mellom klassene i naboloaget, og mellom generasjonene, faren hans og barna, til tross for all den smerte og skam som faren har påført ham gjennom oppveksten. Med litt hjelp av Gerlof får vi knytet alle trådene sammen, og selv om forfatteren gjør en litt overraskende vri på slutten, slik at det ikke kunne være mulig å gjette hvem skurken er, blir det en kriminalfortelling med noe attåt. Og denne gangen uten alt for mye grøss og gru.

Tags: ,

Leave a Reply