Archive for September, 2014

Arnaldur Indriðason: Irrganger

Monday, September 8th, 2014

Reykjavik, Island. Runólfur sjekker opp damer på byen og tar dem med hjem, gjerne i tilnærmet bevisstløs tilstand, siden han mikser rohypnol i drinkene deres. Vel hjemme tar han for seg av kjødets lyster, uten ofrenes samtykke. En morgen blir han funnet død på gulvet i leiligheten med overskåret strupe. På åstedet blir det funnet et sjal som neppe er Runólfurs eget.

Siden førstebetjent Erlendur er på fjellet for å finne seg selv, er det Elinborg som må i ilden og løse saken. Det gjør hun også. Mild men bestemt, nøster hun opp både offerets og offerets ofres bakgrunn, og løser saken kurosiøst nok, med nesen.

Dette er bra krim, men jeg blir liksom ikke helt klok på Arnaldur Indriðason. Kanskje er det bare språket og oversettelsen. Selv om språket er korthugd og rett frem, blir etterforskningen likevel fremstilt omstendelig og repeterende. De tidligere bøkene om Erlendur tar gjerne utgangspunkt i en historisk sak som blir rullet opp, og knyttet til nåtiden. Dette grepet blir knapt brukt her, og en historie uten en historie blir litt … tynne greier.

Altså god, men ikke genial krim.

Neil Gaiman: Coraline

Monday, September 8th, 2014

Coraline Jones flytter inn med Mamma og Pappa i nytt hus. Huset er egentlig et gammelt stort hus som er delt opp i leiligheter, så vegg i vegg bor herr Bobo som forsøker å trene opp sirkus-mus, og et par søte gamle damer. Coraline kjeder seg. Hun har tegnet. Og lest. Og truffet en katt. Mamma og Pappa har ikke tid til å leke eller være sammen med henne. Så Coraline går på oppdagelsesferd. Hun finner en dør. Mamma forklarer at bak døra er det bare en mursteinsvegg. Døra er der fra den gangen før huset ble delt opp i leiligheter. Coraline besøker de gamle damene i stedet. De serverer te, og leser fremtiden hennes i teblader. Det ser dårlig ut, så hun får en påstått magisk stein som beskyttelse. Herr Bobo har en beskjed fra musene hennes. Ikke gå gjennom døra. Men Coraline kjeder seg, så hun går gjennom døra likevel. Det viser seg å være en dårlig idé. For på den andre siden av døra er Den Andre Mammaen. Som er nesten som mammaen hjemme. Og hun er veldig glad i barn.

En blanding av skvett-skrekkfilm og Alice i Eventyrland. Fornøyelig, morsom, og litt skremmende, men ikke verre enn at det går bra til slutt. Heldigvis.

Arthur Conan Doyle: The Adventure of the Sussex Vampire, and other Stories

Monday, September 8th, 2014

The Adventure of the Sussex Vampire, and other Stories, og
The Adventure of the Lion’s Mane, and other Stories

To fine små samlinger Sherlock Holmes-noveller tilgjengelig som lydbok, lest av fantastiske Christopher Lee. Selv om jeg hadde lest mange av disse fra før, var det ren nytelse. Anbefales varmt som bare det.

Arto Paasilinna: Den senile landmåleren

Monday, September 8th, 2014

Drosjesjåfør Seppo Sorjonen plukker opp en litt forvirret eldre mann. Mannen ber ham kjøre, og det er ikke så farlig med destinasjoner. Det viser seg at mannen, Taavetti Rytkönen, pensjoner landmåler, har tatt ut det han har av kontanter, men siden han lider av senil demens, glemmer han stadig hvem han er, og hva slags oppdrag han er ute på. Det hindrer ikke de to herrer i å ha det mye gøy sammen. Underveis reiser de over store deler av Finland, drikker sprit, besøker gamle kjærester, sprenger en gård i lufta, og går på oksejakt med børse og ferge(!)

Dette er ikke så veldig alvorlig. Faktisk er det stort sett moro hele veien hjem, men om man skulle se på et underliggende tema, kan man peke på to; Raljering med finsk landbruks(nedleggings)politikk, og det å la eldre generelt, og demente spesielt, få eldes med verdighet, for ikke å si stil.

Dette er langt over gjennomsnitt fra Paasilinna, og kan anbefales varmt.

Johan Theorin: Skumringstimen

Saturday, September 6th, 2014

Lille Jens skal bare gå en liten tur i hagen hos besteforeldrene. Han klatrer over gjerdet, og tusler ut i tåka, ut på det store alvaret på Öland. Ingen ser ham siden. Det blir søkt og lett, men Jens er borte for alltid. 20 år senere får guttens bestefar, Gerlof Davidsson, en av guttens sandaler tilsendt i posten. Han ringer til datteren sin, Julia, moren til Jens, og sammen begynner de å nøste i fortiden for å se om det går an å finne ut hva som skjedde. Her er det flere mysterier. Hva skjedde egentlig med steinhoggeren i Stenvik? Hvem romsterer i Kants barndomshjem på nattestid? Hvorfor dukker historiene om villstyringen Nils Kant opp hele tiden. Drepte han virkelig noen? Hvor ble det av ham? Er det noe i ryktene om at han kom tilbake omtrent på samme tid som Jens forsvant?

Dette er en bok med flere lag. Vi følger Julia og Gerlof der de leter etter forlengst iskalde spor. Parallelt, 40 år tidligere, følger vi Nils Kant, som har kommet på kant med hele samfunnet i Stenvik, og må rømme fra Öland. Men det er også en bok om sorg og savn. Julia har levd i 20 år på randen av sammenbrudd i den uendelige sorgen etter gutten sin som forsvant. Men også Nils Kant har noen som sørger og venter.

Første bok om Gerlof Davidsson, som så gjerne vil være detektiv på sine gamle dager, og om forfatterens elskede, om enn litt skumle, Öland. Dette er strålende krim. Theorin legger et intrikat plot, og selv om en del av puslespillbrikkene er synlige hele veien, får vi ikke løsningen før helt mot slutten.

Anbefales varmt.

Neil Gaiman: The Ocean at the end of the Lane

Thursday, September 4th, 2014

En gutt (jeg-person og forteller) bor med lillesøster, far og mor i et hus på landet. Han er litt ensom, sitter ofte for seg selv og leser bøker. Det skjer rare ting. Leieboeren i huset stjeler farens bil, og begår selvmord. Gutten selv våkner med en mynt i halsen, og holder på å kveles. Søsteren finner penger slengt rundt. Gutten oppsøker naboen, i det lille huset ved enden av veien, der familien Hempstock bor. En eldgammel bestemor, hennes voksne datter, og barnebarnet Lettie. Siden de opplagt er av overnaturlig – eh – overbevisning (bestemoren husker f.eks da universet ble til, og Hempstock-familien er representert i flere Gaiman-bøker, f.eks som heks i The Graveyard Book), deler han problemet sitt med dem. Lettie blir sendt ut for å ordne opp, og hun tar med seg gutten. Det ender ikke så bra. Han får med seg noe han ikke burde hjem til huset igjen.

Dagen etter kunngjør guttens mor at fordi hun er så mye borte i ny jobb, skal de få en husholderske som skal passe barna, Ursula Montkton. Gutten innser imidlertid at Ursula ikke er den hun utgir seg for å være, og kommer opp i en rekke vanskeligheter. Dessuten er Verden slik vi kjenner den i fare.

Kjærlig skrevet til sin kone, har forfatteren laget en historie som er litt forskjellig fra de andre bøkene hans. Den var påtenkt som en liten novelle, men hadde vokst til en liten roman da den var ferdig fortalt. Neil Gaiman har lagt inn mye av sin egen barndom i denne boka. Det er lett å se for seg forfatteren selv i mange av situasjonene. En litt ensom gutt som liker å lese bøker og klatre i trær.

Dette er nydelig fantasy, om forholdet mellom barn og voksne, om det å stole på venner, og om selvoppofrelse. Et svært kjent bilde: Hvordan opplever et barn det når det vet at det har rett, men blir blankt avvist av de voksne? Vanskelig både for barn og foreldre.

Som bonus får vi en nydelig rammehistorie, der hovedpersonen i voksen alder oppsøker huset til Hempstock-familien etter å ha deltatt i en begravelse i nærheten. Det skal ligge i enden av kjerreveien, og ved huset ligger en andedam som Lettie, datteren i huset påsto var et helt verdenshav. Hvor ble det av Lettie? Han treffer moren i huset, og slår av en prat. Så husker han historien.

The Ocean at the end of the Lane anbefales varmt.

Liza Marklund: Livstid

Thursday, September 4th, 2014

Politibetjent Nina Hoffman er på patrulje, og må undersøke en bekymringsmelding fra en kjent adresse, en oppgang i en leilighetsblokk i sentrum av Stockholm. Kollega og bestevenninnen Julia, blir funnet forskremt på badet, sønnen er forsvunnet, og samboeren blir funnet drept i dobbeltsenga, i en pøl av blod. Dramatisk start, altså.

Kriminalreporter Annika Bengtzon i avisen Kvällspressen har nettopp fått huset brent ned etter mordbrannforsøk, og overnatter på hotell med barna, uten annet enn det de går og står i. Hennes beste venninne vil ikke huse henne. Ektemannen Thomas har stukket av med elskerinnen og vil ha skilsmisse. Forsikringsselskapet mistenker forsøk på forsikringssvindel. Politiet stoler ikke på henne. Avisen har nedskjæringer. Verden har altså generelt gått av hengslene, men Sterke-Annika setter seg ikke ned og gråter. I stedet går hun på jobb med krum hals, overlever med barna, mot Thomas og dama hans, og undersøker og løser saken til Nina og Julia.

Dette blir nesten litt for mye av det gode. Annika Bengtzon er en så supersterk kvinne at hun jobber seg gjennom det meste, og de fleste menn er dumme, og motarbeider henne. Et godt avbrekk er historien om Nina og Julia. Leserne kunne godt få litt mer Nina, som også jobber i mannsdominert motvind, og litt mindre Annika. Pluss for gode spenningselementer underveis. Det er her Marklund gjør det aller best.

Liza Marklund: Nobels testamente

Thursday, September 4th, 2014

Kriminalreporter Annika Bentzon fra avisen Kvällspressen får æren av å være tilstede på selveste Nobel-festen, i Stadshuset i Stockholm. Maten er ikke på topp, og hun blir plassert ved siden av verdens kjedeligste mann, men hun får danse med Bosse fra konkurenten, og dermed er kvelden nesten perfekt. Helt til en elegant kledd kvinne danser seg gjennom salen og skyter lederen for Nobelkommiteen, Caroline von Behring, fra kloss hold. Annika har muligheten til tidenes krim-skoop, men som kronvitne blir hun pålagt taushetsplikt av politiet, til stor fortvilelse for henne selv og avisen. Så Annika må tilnærme seg saken fra andre vinkler, og roter seg borti Behrings forskning og nettverket hennes.

På hjemmefronten sliter Annika som vanlig med forholdet til Thomas, og familie og naboer. Men en rundelig sum på kontoen som dukket opp etter forrige eventyr har hun og Thomas kjøpt hus på beste vestkant, (hvilket i Stockholm vil si øst). Der er det mugne naboer, og Thomas i ny jobb i departementet har liten tid til hus og barn.

Dette er egentlig første bok om kriminalreporter Annika Bentzon, om enn ikke første historie i kronologien. Den er god, bedre enn f.eks Studio Sex og Prime time. Leiemorderen Kattungen er en interessant person, det er noen spennende sidehistorier her, og forholdene i nettverk, og fordeling av midler i forskningsmiljøer, blir beskrevet troverdig, og med gode betenkeligheter. Marklunds alltid tilstedeværende feministiske linje er synlig, men ikke gjennomsyrende, og det er bra for bokas helhet.

Som introduksjon til hvert kapittel får vi et slags brev til Alfred Nobel, som forteller mer om livet hans enn jeg visste fra før. Et morsomt grep, og det griper selvsagt inn i handlingen etter hvert.

Nobels testamente kan trygt anbefales, som god krim, som samfunnskommentar, og som et gløtt inn til Nobel og hans siste vilje.

Neil Gaiman: Heldigvis hadde jeg melka (Fortunately, the milk)

Thursday, September 4th, 2014

Mamma har reist bort, og hengt har opp lister og huskelapper for alt som skal gjøres, og Pappa har stort sett oversikt, helt til det viser seg at vi mangler melk til frokostblandingen. Så Pappa løper ut for å kjøpe melk, og blir borte lenge. Når han kommer tilbake har han en ganske fantastisk historie å fortelle, om pirater og dinosaurer i ballong, og reiser på tvers av rom-tid-kontinumet.

Dette er en liten barnebok, festlig illustrert (jeg hadde kanskje foretrukket mindre tegneserieaktige tegninger), og det er moro hele veien hjem. 10-åringen uttalte, etter å ha skummet gjennom, “Den var helt sinnsyk”.

Anbefales for barn fra åtte til 108.

Neil Gaiman: American Gods

Thursday, September 4th, 2014

Shadow blir kalt inn til fengselsdirektøren, som har en god og en dårlig nyhet til ham. Han blir løslatt noen dager før tiden. Det passer bra for Shadow, som har gledet seg til å komme hjem til kona Laura. Den dårlige nyheten er at Laura og Shadows beste venn har omkommet i en trafikkulykke.

På vei til begravelsen møter han mr. Wednesday, som tilbyr ham jobb som livvakt, sjåfør og altmuligmann. Det viser seg at Wednesday ikke er noen annen enn selveste Odin – allfaderen, og oppdraget de har er å samle støtte blant alle de eldre gudene som har blitt med til på lasset til Amerika når folk utvandret dit. De gamle gudene har trøbbel. Folk tror ikke på dem lenger, og dyrker heller nye guddommer som Media, Teknologi og Narkotika. Dermed er det duket for en roadmovie av dimensjoner. Vi reiser gjennom USA på kryss og tvers, og møter gamle og nye guder, og får et Gaimansk tverrsnitt av Amerikas glade og gale befolkning og natur, krydret med gudekrig, Men in Black, litt romantikk, litt zombie-horror, og et aldri så lite dykk ned i døden og opp igjen.

Dette er en helt fantastisk bok. Anbefales varmt.