Bram Stoker: Dracula

Det er tid for litt allmenndannelse igjen. Jeg har lest Dracula.

Advokatfullmektig Jonathan Harker har vært uheldig. Han blir sendt fra sin forlovede Mina i London, til Transylvania for å hjelpe en lokal anglofil grev Dracula som er interessert i å flytte til London. Underveis blir han advart mot spøkelser og varulver, men ler det bort som overtro. Da han kommer til grevens slott viser det seg imidlertid raskt at han i praksis er fanget i festningen, og forstår etter hvert at greven er mer enn bare anglofil; han er av blodtørstig overbevisning, med særlig svakhet for unge piker i flagrende gevanter, og han planlegger et bloddryppende mordertokt til London. Grev Dracula gjennomfører sitt forsett, og reiser til England. Her er historiens svakeste punkt: Av en eller annen grunn lander grevens skip nettopp ved det lille forblåste stedet der Mina og hennes vakre venninne Lucy ferierer. Så går det som man kan tenke seg. Lucy er imidlertid så vakker at hun allerede har hatt tre beilere, hvorav en av dem har fått napp, og er hennes forlovede. Det dannes dermed en liten motstandshær som må forsvare Lucy, Mina, London og menneskeheten mot monsteret.

Dracula er selvsagt den ikoniske gotiske fortellingen som startet opp en hel genre, og arketypen av en vampyr i fløyelsfôret kappe, evt som flygende flaggermus, var skapt. Her er dessuten mange flotte typer fra perioden: Den effektive legen som leder sitt eget sinnsykehus, den amerikanske skyteglade gentlemannen med revolverne klare, vitenskapsmannen med over snittet kunnskap om overtro og ritualer, den tapre unge forloveden (to stk), og selvsagt uendelig vakre kvinner i de tidligere nevnte flagrende gevanter. Men her er også et aldri så lite slag kvinnesaken. Det er Mina, med sin praktiske sans og gode skrivemaskin, som blir den samlende kraften i motstandsgruppen, og som defakto har løsningen til mysteriet. Og selv idet hun blir rammet av tragedien, tviholder hun på å bli med på ekspedisjonen til det siste oppgjøret.

Jeg har ikke sett så mange vampyrfilmer, men boka fremsto for meg langt mindre blodig og enda mindre erotisk enn de mer moderne tolkningene. Egentlig ikke så overraskende – boka er skrevet som en ganske så kysk victoriansk romanse, men det kan jo hende noen leser mer inn mellom linjene enn det jeg gjorde. Mest inntrykk gjorde selvsagt det foreløpige klimakset midt i boka. Avslutningen ble en liten nedtur, idet oppdraget etter en endeløs jakt avsluttes overraskende raskt og effektivt. Og når Stoker på død og liv skulle tvære ut jakten over flere uker i Øst-Europa, kunne han ikke i det minste gitt oss noen vakre landskapsbeskrivelser?

Dette er boka med flere referanser i moderne kultur enn de fleste andre, og bør leses, om ikke annet enn for å ha litt kritisk distanse til alle kappekledde adelsmenn med litt for lange hjørnetenner fra film og bøker. Kjenn originalen, og du vil se kvaliteten i kopiene. Fortellingen er selvsagt også god, av og til svært spennende. Boka er dessuten interessant i form. Den er laget som en samling brev og dagboknotater, og samlingen av disse er inkorperert i handlingen, idét Mina renskriver dem på maskin for å kunne spore handlingen bakover i tid. Jeg rett og slett elsker denne vrien. Så er det er jo litt artig hvordan forfatteren blander religion og overtro med moderne vitenskap, ganske typisk for slutten av det 19. århundret.

Hva sitter jeg mest igjen med? Jo, vi bør skrive mer brev til hverandre. Av den gammeldagse typen, med penn og papir.

Anbefales – for tennenes skyld.

Tags: , ,

Leave a Reply