Åke Edwardson: Dans med en engel

I London blir en gutt funnet drept med kniv på hotellrommet sitt. Han sitter på en stol, mens blodet hans ligger utover hele gulvet. I blodet finner etterforskerne dansespor. Så blir et så godt som identisk drap oppdaget i Göteborg i Sverige. Drapene blir etterforsket i parallell på hver side av Nordsjøen, inntil etterforskningslederen i Göteborg, Erik Winter finner det for godt å kontakte sin britiske kollega. Når en tredje gutt blir funnet drept på samme vis slås det fast at en usedvanlig blodig seriemorder går løs. På et av åstedene blir det funnet en liten gummifot fra et kamera. Det er altså sannsynlig at noen har filmet drapene, og en teori er at disse filmene er å finne i lyskye klubbmiljøer.

Intenst og nesten poetisk grusomt blodig starter boka med den første guttens endelikt. Og den intense, poetiske tonen følger boka gjennom. Det er som et blått lydspor av John Coltrane, slik Winter ville valgt det, ligger som bakgrunnslyd.

Her er det også mange interessante personligheter. Det er Erik Winter selv, såklart, som er født til penger, og kler seg og ter seg som en snobb, men kanskje ikke er det. Slank, høy og mørk møter han på åstedet i skreddersydd dress og kamelhårsfrakk. Han blir forrært sigarer i 6000-kroners-klassen fra spesialistforretningen i London, som gammel og god kunde. Han forbruker dyr gourmetmat, dyre viner, og dyre kvinner og småprater med sin lett alkoholiserte mor som hviler ut på den spanske solkysten, mens han hører på kvalitetsjazz. Men han er også usikker på seg selv og etterforskningen, og bruker snobbeimaget som sikkerhetsskall. Så er han en superhelt eller en antihelt? Winters barndomsvenn Bolger er hans rake motsetning. En rund pub-eier som Winter tar et glass med i ny og ne, og bruker som kontaktpunkt mot Göteborgs underverden. Så har vi presten som jobber deltid som sjelesørger for at politiet skal ha noen å kunne snakke med. Men hvem har tid til å snakke med henne? Winters kollega Bergenhem blir sendt ut for å spane på pornoklubber, men etter nærkontakt med en kilde, av jentene som danser på klubbene, sliter han med forholdet til sin høygravide kone.

Her er det flere temaer som blir tatt opp. Forfatteren slår et slag for gode relasjoner mellom politi og folket på gata. Hvordan har egentlig de som jobber i det røde mørket i lugubre klubber det? Hva drev dem dit? Så får vi noen gode mat-tips, og en lang liste klassiske jazzlåter som vi sikkert burde være sofistikert nok til å like.

Kriminalgåten er ikke så overraskende, den virkelige skurken pekes ut ganske tidlig, men Winter og teamet hans bruker en stund på å komme fram dit. Men det gjør ikke noe, for vi følger dem så gjerne på veien, og har lyst til å bli mer kjent med dem. Her har vi ikke Mankells Wallanders notorisk systematiske etterforskningsgjennomgang eller actionfylte avslutninger (ikke et vondt ord om dem). Det er heller tanker og levd liv, og avslutningen er snarere lavmælt tristesse enn suksess.

Mitt første møte med kommisær Erik Winter blir nok ganske sikkert ikke det siste.

Tags: , ,

Leave a Reply