Mikael Niemi: Fallvann

Det har vært en bedriten vår og sommer i Nord-sverige. Regn og atter regn. Det er så vått at myrer, elver og vann er overfulle. Det er faktisk så mye vann at demningen brister. Den store demningen. Som en tsunami raser et helt vannmagasin nedover elvedalen, og skyller med seg det ene kraftverket etter det andre, til en vegg av vann tar alt. Forfatteren lar oss følge et lite knippe sjebner, blant dem en psykopatisk mannsgris, en saab-elskende reindriftssamesønn, en suicidal helikopterfører, en kraft-feminist på gruppeakvarellmalekurs, en gave- og interiørbutikkekspeditør som er møkk lei av sjefen, og noen til. Hvordan våkner overlevelsesinnstinktet i det svenske folket når katastrofen kommer? Hvem er heltene? Hvem blir hensynsløse galninger for å berge familien? Hvem overlever? Det er ikke godt å underveis, for forfatteren sparer ikke nødvendigvis på livene, selv om vi skulle få medfølelse med dem.

Fallvann (eller på svensk, Fallvatten – et ordspill på den svenske kraftleverandøren Vattenfall så klart), er full av grotesk svart humor og i overkant blodig slapstick, mikset med ulidelig spenning. Gir han opp? Nei, han overlever litt til. Blir hun tatt av strømmen? Nei, hun greier å få tak i noe drivgods, og holder seg fortvilet fast.

Det blir litt vel mye av det gode, eller onde, og når det hele er over sitter leseren litt anpusten tilbake. Det blir som en katastrofefilm, men grått nordisk lys, og dogmerealisme. Spennende og utmattende. Av og til morsomt. Et lite sarkastisk sleivspark om urbane Stockholm mot bygdene i nord. Men er det en nødvendig bok. Nei.

Tags:

Leave a Reply