Umberto Eco: The Name of the Rose

Vi befinner oss i Italia, en gang på 1300-tallet. Munken William fra Baskerville blir kalt til et avsidesliggende kloster, for å megle i en tung teologisk disputt mellom fransiskanerne og pavens utsendinger. Han tar med seg novisen Adso fra Melk, men når de kommer fram blir broder William bedt av abbeden om å løse en mordgåte, og da helst før pavens menn kommer. William er kjent for sin logiske tenking og evne til å finne fram til sannheten der den er godt skjult, men det haster, for snart kommer utsendingene fra paven, og de har kanskje tatt med seg selveste inkvisisjonen på lasset. Det skal vise seg at bror William har en brokete fortid, og en usikker fremtid, men han går med på å være detektiv for abbeden.

Bokas form er noe jeg er en sucker for; den er en avskrift av et gjenfunnet skrift, som er en bok som Adso skrev, som memoarer over William og hendelsene ved klosteret. En liten litteraturhistorie i seg selv der, altså. Og Adso kommenterer av og til teksten, og henvender seg innimellom til leseren, med unskyldninger hvis han beveger seg for langt ut på viddene. En ekte meta-roman om du vil.

Videre er dette rik bok med en mengde undertemaer. Den diskuterer f.eks forholdet mellom logisk tenking og religionens dogmatiske tro. Henvisningene til Sherlock Holmes og dr. Watson kommer ofte, særlig i begynnelsen av boka, og det er en liten fest i seg selv (se bare på Williams etternavn). Den er innom Platons idélære, den kan leses nesten som en lærebok i symbollære, den diskuterer en mengde aspekter innen kristen tro, mange som fremdeles har teologisk relevans, for eksempel disputten mellom fransiskanerne og pavekirken nevnt over: Var Jesus virkelig fattig (slik fransiskanernes hellige Frans var det), og hva bør det bety – og da særlig for datidens søkkrike og maktsøkende pavekirke. Ofte diskuterer boka seg selv, da i form av Adsos kommentarer, idét han forteller om sin egen prosess i skrivingen av boka. – Og en haug andre temaer. Forfatteren har vært ekstremt grundig, og har lagt historien til sin tidsepoke, med så mange tidriktige (formodentlig – jeg er jo på ingen måte noen mediavelist) elementer og detaljer at resultatet blir svært overbevisende. Men han har også f.eks lagt inn en kompleks geometrisk labyrint, beskrevet i tekst, men som går opp og kan tegnes opp, om man skulle ønske det.

Legg på dunkel belysning, skjulte ganger, gulnede pergamenter med hemmelige beskjeder i usynlig blekk, munkesang, språk-gåter, farlig gift, og over alt, henvisninger til det topp hemmelige biblioteket, og den mystiske boka som ingen har sett. Hell en blodig mordgåte over det hele, og du får en bok som er så medrivende at det er skummelt vanskelig å legge den fra seg – det må i så fall bli i det mest teologiske kapittelene.

Dette er en bok man bør sette av en del tid til, både fordi den er ganske massiv, og krever sin leser, men også fordi du ikke har lyst til å legge den bort når du først er kommet skikkelig i gang.

Tags:

Leave a Reply