Archive for December, 2014

J.R.R. Tolkien: The Silmarillion

Wednesday, December 31st, 2014

I read Tolkien’s “canon” every christmas, and while posting late, I managed to read through The Silmarillion this December too.

While reading The Silmarillion yearly, there are some passages that touches me more than others. Luthien’s rescue of Beren on Tol-in-Gaurhoth. Hurin’s last stand – Aure Entuluva! The killing of Beleg Cúthalion. Fingon finding Maedhros by song. But I am deepest moved by the Ainulindalë, the Song of the Ainur, that is, the creation of the World, simply because it is so beautiful.

God, Eru Ilúvatar, creates the The World, and not the Earth only, but the whole Universe. And how is this done? It is shaped by song. But he does not sing himself. He suggests a theme, and lets his Ainur sing in before him. He’s not even conducting. He sits back, and lets the Ainur sing, improvising in beautiful harmony, inspired by his thought. And when the song is finished, he says Ëa! – Let this be! And the World is created from the void, and the Ainur watches their song unfold in time and matter and space. This is probably the finest image of Tolkien’s idea of sub-creation, and of course, integrated in his own legendarium.

But wait, there is more. The mightiest and proudest of all the Ainur was Melkor, and he tries to turn his song to another theme, where his song stands out. The result is disharmony. But Illúvatar tells him that there is nothing Melkor can do, that has not its uttermost source from him. So when the World is created, there are valleys where there were sung mountains, cold winter where there were sung mild summer, and fires and heat where there were sung water and cool breezes. But thus, there were snowflakes and ice crystals, and there were clouds and rain. Ever more beauty is revealed from Melkor’s attempt to draw the song to himself.

Both Melkor and rest of the Ainur improvise with free will, and as real beauty comes from all the Ainur’s song, Evil also comes from Melkor’s fall from harmony. God did not want evil to be, but while it is often hard and cruel to the children of Ilúvatar – elves and men, afterwards it will have been good to have been, as God will make amends, and from it create more beauty in a better world.

While Tolkien seldom preaches the Christian gospel in his books, the problem of evil and the span between free will and God’s omnipotence, is seldom better discussed than in this text.

The heroes of The Lord of the Rings

Wednesday, December 31st, 2014

Every year around christmas, I read Tolkiens “canon”, that is The Hobbit, The Lord of the Rings, and The Silmarillion. As earlier years, I’ve also this time tried to find a new angle or figure to watch closer. This year, let’s talk about heroes.

Who is the true hero of The Lord of the Rings. Frodo everybody yells at once, of course. Or Gandalf! Gandalf for president! – an american slogan from the sixties. Or even Aragorn, the high king returned.

I tend to disagree.

Of course, Frodo is the main character, the Ringbearer, our beloved protagonist, and the hero of the story, as he goes forward, constantly dodging dangers and all the time trying to avoid the lure of the Ring itself. But what does he do? (more…)

J.R.R. Tolkien: The Hobbit (or The Battle of Five Armies)

Wednesday, December 31st, 2014

I read The Hobbit again, and this time aloud to the youngest of the kids. So now, I have to wait for grandchildren. The target for this reading was of course to complete it before watching final chapter of the Hobbit movie series, so they can proudly tell, when they grow older, of course I read the book before I saw the film.

So instead of adding a deeper analysis of this cozy children’s book, I’ll share some thoughts about the film.

First: I enjoyed the film. A lot. There are always many things that you would like to include, but I think on the whole, they kept as much of the real story as to keep at least some of the Tolkien purists content. Including myself. This is still quite a different story than The Hobbit, but the movie makers did what they had to do, I suspect.

The good:
I loved the dragon. Smaug, the Chiefest and Greatest of Calamities, and his downfall was magnificent. The destruction of Lake Town and Bard’s shot was just great. Bard standing out as the real leader of the people of Esgaroth, and the heir of Dale, was heart-warming. I was again impressed by the immenseness of the halls of the Lonely Mountain. I actually enjoyed the fight of the White Council in Dol Guldur. I can even stomach the fight of Thorin and Azog. I of course loved the details of the costumes, the surroundings, the filming, all superb. I also enjoyed a lot of the action scenes, though Legolas doing a Mickey Mouse style run-up-falling-stones, was perhaps a bit too much. And the homecoming to Hobbiton, and building up the frame story was brilliant, though I missed the final visit from Gandalf and Balin.

The bad:
As in the previous movies, I hated the attempts to make comic relief based on plat jokes. The added figure Alfrid was on the whole unnecessary. There are enough comic points to fetch from the original story. Making up some coward dressing in drag to avoid battle, that’s not even funny.

Giant monster-worms eating rock? What? What?

Where was the good old thrush! As I lamented in the previous movie, it should be Bilbo that finds the weak point in Smaug’s armour, and the thrush retelling this to Bard, so he is able to slay the dragon. This makes Bilbo (again) the real hero of the original story. Why this point was neglected by the movie makers is hard to understand. It was used in The desolation of Smaug to build up the tension between Bard and the leaders of the city in Stephen Fry’s speech to the public, announcing a warm welcome to the dwarves, but still, this could easily be dealt with in other ways.

One of the most important parts of the battle in the original story was the eucatastrophe, when the Eagles and Beorn comes and turns the battle. That Beorn, this wild creature, and not overfond of dwarves, joins in on the dwarves’ side, wrecks havoc to the orc armies, and rescues Thorin from being hacked by the orcs of Bolg, is a major point. He goes from being a wild creature, at no one’s side, to being a chieftain of a woodland folk, joining in on the good side. Showing him for, what was it, 2.5 seconds, was a huge disappointment. Social media said it concisely, hashtag #blinkorbeorn.

Foul British language from a hog riding dwarf? Give me a break. Again, this is not funny (at least, not to my taste). Daín was a great leader of dwarves, and close kin to the kingship of Durin. Give him some credit, please.

The coldness of the king of the elves is strange to me. While it must be hard to him to watch the slaying of his folk by the orcs, suggesting to just give up and go away seems strange. The elves were valiant warriors, and should be in front of the battle, as their hatred for the orcs was cold and bitter. Also, the king’s attitude against Gandalf is strange. Gandalf was a long time friend of the wood-elves of Mirkwood, and surely, the king knew him well.

That thing about Legolas unable to go home after the battle did not give any meaning to me. Why was this so? One reason was of course his sorrow for Tauriel? But what more? For revenge? For lonely mourning? Please, we need more information here. And even much stranger was the comment from Thranduil, go check out this man called Strider. What?? Why? This may be just a silly attempt to bind the movie forward to the Lord of the Rings series but in the context it gave no meaning at all. I guess we will get the full meaning in the directors cut, when it hit the blue ray players in a year or three.

But all this are just details. What disappointed me most was the lack of character building. One of the really strong points in the original Hobbit, is Bilbo’s change. He starts out as a respectable Baggins, but listening to his Took genes, he joins in this wild adventure. In the end, it is his Baggins’ side, wanting to negotiate peace on simple financial Baggins style respectable terms. This joining his Took and Baggins personalities to a whole is almost completely missed. Similar, the only person that actually has a character change during the movie is Thorin, winning over the bewitchment of the treasure, and running to the help of his natural allies.

And finally, when Bilbo leaves the Mountain, what is there? No funerals. No consolidation of the peoples of wood, mountain, and town. No new king under the mountain. No coronation in Dale. Only a very, very few words from Balin, and then just a wave goodbye. I need more closure.

We saw The Battle of Five Armies in 2D. Sitting for several hours with 3D glasses gives me headache, and we also thought the impact would be lessened on the smaller of the kids (the Norwegian age limit was set to 11 years). So we missed all the fancy 3D stuff. When using 3D as much as they used in the previous films, the movie makers tend to loose, at least in my opinion, a lot of other story telling effects. Too close shots of faces because the 3D effect would disturb the dialog with wider shots. Dwelling on effects that turns the stomach of the viewers, instead of larger scenery. But perhaps I’m just old fashioned.

After six movies, I’m content that this was the final chapter of Peter Jackson’s Tolkien adventures. If anyone should bring Tolkien to the big screen again, I hope it will be something completely different.

Vetle Lid Larsen: 1001 natt

Wednesday, December 31st, 2014

- Den ukjente historien om to norske slaver i Alger

Niels Moss fra Trondhjem har fått en sjanse. I 1769 går han går ombord på Jomfrue Christina, med kurs for Middelhavet. Hyra er ikke så verst, og i hjembyen er det nylig opprettet skole med mulighet for utdannelse til styrmann. Niels skal jobbe, spare, og så bli styrmann. Det som skjer er noe helt annet. Niels, og hans reisekamerat, den høye og staselige Christian Børs, blir sammen med resten av mannskapet tatt til fange av algeriske kaprere, og ført som fanger til Alger, der de blir solgt, og må jobbe som slaver i mange lange år. Den ene som kaffesjenker ved deyden, den lokale fyrsten, sitt hoff. Den andre som steinhugger og kroppsarbeider under forferdelige forhold.

Hold an. Vent. Stopp. Sakte i bakkene. Alger? Slavehandel? Med Nordmenn? Hva er dette? Det er vel bare ei skipsskrøne? Forfatteren har kommet over historien om Niels og Chrstian ved et tilfelle, og graver seg ned i materien. Resultatet er overraskende. Hundretusener av europeere ble tatt som slaver under det ottomanske riket, og deyden i Alger var blant de verste. Med herredømme over Gibraltarstredet herjet de som de ville, og den eneste sjansen til å komme fri var slaveriet var å bli kjøpt ut i dyre dommer, eller flykte. Eller dø – som de fleste som prøvde det andre alternativet vanligvis oppnådde. Ingen kunne true Alger med våpen. Men hvorfor har vi ikke hørt noe om dette? Klassisk slavehandel fra grunnskolen var jo mellom Afrika og Amerika. Hvorfor har denne historien gått tapt? Forfatteren prøver å gi svar på dette også.

Vetle Lid Larsen har laget en enestående fortelling av historiske fakta. Basert på ekte personer og rikelige kilder får vi et riss av livet i byene Trondhjem, Bergen, København, og Alger, og ombord i et digert Dansk/Norsk krigsskip på 1700-tallet. Vi får historier fra hoffet til deyden, det tunge slavearbeidet som holdt byen i gang, forholdene i de diplomatiske kretsene i byen, der alle kysser deydens hånd, og sist men ikke minst, en kort krig mellom Danmark/Norge og Alger. Det hele er krydret med anekdoter fra researchjobbingen bak boka.

Dette er underholdende og spennende for noen og enhver. Obligatorisk for dem som er interessert i europeisk historie. Anbefales varmt.

Antony Beevor: Kampen om Spania

Tuesday, December 30th, 2014

1936. Det bryter ut borgerkrig i Spania, idet facistene, støttet av royalister og den generelle høyresiden, forsøker å ta makten i statskupp, og styrte den venstreorienterte republikken. Krigen varer til 1939, og lidelsene den medfører er enorme. Med god støtte fra fascist-statene i Italia og Tyskland, og oppsiktsvekkende unnfallenhet fra resten av vesten, vinner Francos fascister, og innfører et militærdiktatur som varer helt fram til 1974.

Dette er en svært grundig bok. Den går gjennom den politiske situasjonen i Spania fra slutten av 1800-tallet og fram til mellomkrigstiden, og viser hvordan frontene bygges opp. Etter krigsutbruddet får vi alle de grusomme slagene, men også en dyktig analyse av strategien, eller mangelen på sådan, på begge sider.

Noen ting som jeg festet meg særlig ved:

Den katolske kirkens faste støtte til fascistene, der Franco og hans styrker ble velsignet nærmest som en gudesendt beskyttelse mot den røde fare. Den katolske kirken sanksjonerte dermed overgrep og krig over en lav sko.

Kommunistene på republikansk side søkte ved enhver mulighet eneveldig, diktatorisk makt. De skjøv ut andre partier og grupperinger, ofte i konflikt med den i utgangspunktet demokratisk valgte regjeringen. Etter hvert dominerte kommunistene den republikanske siden fullstendig, og frontene ble dermed steilere. En samlet venstreside med bedre strategiske ledere hadde stått langt sterkere mot fascistene.

Mangelfull eller totalt feilslått militær strategi på republikansk side, ofte med støtte fra såkalte observatører fra Sovjetunionen, kostet titusenvis av menneskeliv, idet unødvendige fronter eller symbolmål ble erobret eller med misforstått tapperhet forsvart til siste mann, uten at dette hadde strategisk verdi. Når en offensiv ble satt i gang ble den alt for ofte kjørt fram uten nødvendig støtte og forsyninger, og ble dermed etter noen dagers suksessfull framrykking, bytte for facistenes styrker.

Baskiske separatister opprettet i løpet av borgerkrigen en fungerende uavhengig stat, inklusive valutasystem. De ble nedkjempet og innlemmet i republikken igjen, før den falt.

Unnfallenhetspolitikken, særlig fra Storbritannia, Frankrike og USA, gav Tyskland og Italia i praksis frie hender til å bruke borgerkrigen som oppvarming til 2. verdenskrig. Nye fly, stridsvogner og våpen ble grundig testet og klargjort til utbruddet i 1939.

Antony Beevor har revidert sin tidligere historie om borgerkrigen i Spania, nyutgitt i anledning at det var 70 år etter at den brøt ut. Forfatteren har bla brukt nye kilder som ble tilgjengelige ved åpning av tyske og sovjetiske arkiver. Dette er fascinerende lesing, ikke minst for en som tidligere knapt visste mer om Spania enn det man får seg av å lese Hemmingway på ferie på solkysten.

Om ikke alle datoer og navn fester seg, er jeg litt rikere enn jeg var før. Anbefales varmt.

Neil Gaiman: Smoke and mirrors

Tuesday, December 30th, 2014

En samling skriblerier, dikt, fortellinger og noveller av fantastiske Neil Gaiman. Her er det så mye spennende, morsomt og rart at man blir rent anpusten. Sterkest inntrykk gjorde Snow, Glass, Apples, som er klassiske Snøhvit nydelig snudd på hodet, og Murder Mysteries, som er et mordmysterium i Himmelen, etterforsket av selveste Hevnens Engel.

Dette er bare så bra. Ikke annet å gjøre enn å bøye seg i hatten.

Stein Riverton: Storhertuginnen av speilsalen

Tuesday, December 30th, 2014

I villa Bellavista på Bygdøy blir det funnet en død mann. De som er tilstede i huset, husholdersken enkefru Halvorsen, og sjåføren Axelson, benekter ethvert kjennskap med mannen. Naboen, adokat Udvej trår til, og politi blir tilkalt.

Nogen minutter efter var politiets bil allerede kommet og to civilklædte herrer trådde inn i advokat Udvejs villa. Det var detektivene Krefting og Kjeldsen. Krefting, som var en yngre mann, medbragte nogen apparater i lærtasker. Kjeldsen var en mann mellom tredve og firti – egentlig uten markerte trekk, med et lyst overskjegg, meget lys i det hele tatt, nordisk blond, lyst messingfarvet hår i denne stive børsteform, som minner om vindblest marehalm på Jæderen. Hans øine var mer ubestemmelige, ikke blå, men dog lyse, likesom isfarvede og med et hårdt og koldt blikk.

Fantastisk, ikke sant?

Den døde er uten papirer, og klærne er uten kjennemerker. Det blir funnet fingeravtrykk i mastiks, og de ærverdige detektiver kan dermed også slå fast at mannen har vært maskert. Det blir en noe komplisert etterforskning, med motstrebende vitneutsagn, tidsbestemmelse ved at noe såpass sjeldent som en bil på kveldstid er observert, og snart nøstes det opp en femme fatale, og forbindelser av forretningsmessig og mindre forretningsmessig art både til København og Berlin, før det hele rundes av til ellevill dans i Speilsalen på Grand.

Underholdende krim i litt gammeldags “god aften unge mann”-versjon. Jeg kan ikke si annet enn at jeg koser meg. Ikke stor litteratur kanskje, men pent plott og artig persongalleri. Kan godt anbefales, om man trives med klassisk stil.

Stein Riverton: Morderen fra mørket

Tuesday, December 30th, 2014

Apoteker Frykman og hans venn Kaptein Nylander, diskuterer iltert en bekjent av dem begge, en lege. Apotekeren er kontrollør i banken, og har avslørt at legen har drevet svindel og underslag, og skylder et stort pengebeløp. Frykman har gitt ham en frist på åtte dager på å skaffe pengene til veie. Så begår legen tilsynelatende selvmord, idet han hopper over bord fra en ferge langt til havs. Frykman og Nylander møtes igjen og undrer seg over saken. Var det virkelig selvmord? Hvem er det da som lusker rundt vinduene til apoteket, og sender skumle brev? Noen dager senere blir apotekeren funnet drept i forretningen. To forbipassernde fremmedarbeidere blir straks anholt for drapet, men kaptein Nylander kan ikke tro at dette er riktig, og setter seg fore å finne ut av hva som har skjedd.

Klassisk psykologisk thriller, tidsmessig satt omtrent til århundreskiftet, og i samme stil som Jernvognen (om enn ikke like fantastisk og sjangersettende som denne). Det litt vankelmodige språket er typisk for forfatteren, og blir nærmest som et virkemiddel for stilen boka er satt i. Det blir helt riktig, men er samtidig litt tungt å lese. Historien er visstnok basert på en virkelig hendelse, et drap i Sverige, noe som gjør den litt mer interessant. Særlig dette med at to fremmedarbeidere som tilfeldigvis passerte gjennom byen selvsagt øyeblikkelig blir anholdt og siktet, er slående.

Anbefales bare sånn passe. Ikke en påle, verken i forfatterskapet eller i norsk kriminallitteraturhistorie.

Johan Theorin: Gravrøys

Tuesday, December 30th, 2014

Endelig er sommeren kommet til Öland. Gamle Gerlof Davidsson har fått nye høreapparater, og får tunet inn både fuglesang og bråk fra barnebarna. Det er en opplevelse for ham å kunne høre klart og konsist detaljer igjen. Og han kan skru dem ned når naboens radio støyer for mye, eller barna bråker. Sommergjestene kommer også til øya. Den store campingplassen med discoteket er i full gang, og DJ Lady Summertime fyller dansegulvet hver kveld. Men siden dette er en krimbok og litt spøkelsesbok, er det selvsagt noe som ikke er helt som det skal være. Hvor ble det av han vakten på campingplassen? Han er jo sporløst forsvunnet. Hva i all verden er det egentlig den unge gutten så på spøkelsesskipet? Zombier og folk som ble hugget ned med øks? Hadde han bare lest for mange spøkelseshistorier? Hvor ble det av det skipet? Fantes det i det hele tatt, eller gikk det ned med mann og vandøde? Og hva er det med denne mystiske steinrøysa? Går det noen igjen nedi der?

Parallelt får vi, som i de tre tidligere bøkene i Theorins Ölandskvartett, en historie fra et par generasjoner tilbake. Det er trange tider, og noen reiser til det forjettede land for å ta del i den paradisiske tilværelsen der det er plass nok, og arbeid til alle – Sovjetunionen. Men som historien viste gikk det ikke så bra, hverken for innfødte russere eller fremmedarbeiderne. Vi får ganske grusomme innblikk i de groteske utrenskningene under Stalin. Det blir nesten for mye av det onde innimellom.

Theorin nøster det hele sammen til en salutt av en avslutning, og det blir svært spennende når det lir mot enden av historien, og alle er plassert i sine båser. Hvem overlever Den Store Hevnen? Dette er et flott siste bind i Ölandskvartetten. Anbefales varmt.

Arthur Conan Doyle: Skandale i Bøhmen og andre Sherlock Holmes-eventyr

Tuesday, December 30th, 2014

Den klassiske samlingen “The Adventures of Sherlock Holmes”, i norsk språkdrakt, oversatt av Nils Nordberg.

Jeg har lest disse før. Flere ganger, faktisk, og noen av dem så sent som nå i høst, men jeg kunne ikke motstå denne lydbokutgaven, mesterlig innlest av oversetteren selv, selve Holmes-nestor Nordberg. Det er en fryd. Anbefales varmt. Det er flere samlinger som venter på å bli lest inn. Nils, hører du?