Roy Jacobsen: Hoggerne

Det er den Store Finske Vinterkrigen. Russerne angriper restene av landsbyen Suomussalmi dypt inne i de iskalde og snøtunge finske skogene. Landsbyen er tømt, og de fleste av husene brent ned, for at russerne ikke skal få nytte av dem. Men den såkalte landsbyidioten, vedhuggeren Timmo Vataanen har sta blitt igjen. Han vil ikke forlate byen. Vataanen har uante ferdigheter. Han blir satt i krigsarbeid av russerne, og leder en gruppe tvangsarbeidende vedhoggere. Han tar seg av dem, og berger livet deres flere ganger i sprengkulda.

Dette er en fasinerende og rørende fortelling, og som fortelling i seg selv står den så solid at man kunne tenke den var basert på en virkelig hendelse. Det iskalde finske vinterlandskapet fremstår sterkt og klart. Men hva Jacobsen vil for noe mer er jeg litt usikker på. Kanskje at man ikke skal undervurdere noen, om ikke det blir for platt. Vataanen fremstår nesten som en kristus-figur idét han frelser hoggerne, eller i det minste en engel, slik de selv kaller ham. Kanskje får vi noe av Jacobsens budskap idét hoggerne takker Vataanen. Da de kaller ham for sterk, innser han at han har hentet styrke fra deres svakhet: Det er en fordel å være sterk blant de svake, da blir du enda sterkere, og kan i tillegg også gjøre de andre sterke. (…) Sånn sett var det de som har reddet meg, like mye som jeg har reddet dem. Sug litt på den.

Tags:

Leave a Reply