Tom Egeland: Den 13. disippel

Førsteamanuensis Bjørn Beltø har ikke så veldig mange venner. En av dem er kollegaen Victoria, som ligger for døden. Han sitter ved sykesengen og fanger opp et bitte lite ord. Det likner på “morse”. Victorias sønn gir ham et brev som Bjørn skal få når Victoria er død. Han får det noen dager på forskudd, og bestemmer seg for å prøve å finne ut hva dette er for noe rart. I mellomtiden blir Victorias mann og sønn utsatt for et svært voldelig innbrudd. Bjørn søker videre. Det viser seg at Victoria var en mer eller mindre hemmelig deltaker i en utgravning i Kapernaum under arkeologen Mosche Mendelssohn, tilbake på 70-tallet. Men noe skjedde. Mendelssohn forsvinner, prosjektet ble skrinlagt, og Victoria reiste hjem hals over hode. I en siste gest for Victoria graver han seg ned i saken, og i klassisk Egeland-stil blir det reiser til mange land, gåter og hemmeligheter, relikvier og innsyn i hemmelige organisasjoner, og spektakulære arkeologiske funn.

Mulig jeg bare er litt gammel og bitter, men jeg synes dette blir i svakeste laget. Beltø titter inn på Victorias kontor i 45 sekunder, og har allerede funnet hovedsporet. Den er for tynn. Etterforskningen hans hopper framover i raske byks. Det tar ikke lang tid før Mosche Mendelssohns datter Rebecca, som tilfeldigvis er både ung og tiltrekkende, dukker opp som troll av eske for å få Bjørn til å hjelpe henne å løse gåten om hennes fars forsvinning. I hælene får de både Mossad og det norske overvåkingspolitiet. Det er litt thriller i klassisk Egeland-stil, men stort sett er det bare Bjørn Beltø som ikke har fått seg et ligg på lenge, og plutselig har en ung og vakker kvinne innenfor rekkevidde. Ja, og så konspirasjonen da, så klart. “Noen” har, med militær hjelp, bokstavelig talt lagt lokk over Mosches oppdagelse i Kapernaum, og forsvinningen hans blir aldri oppklart. Og “noen” er selvsagt etterretningstjenester fra fjern og nær, inklusive Mossad, CIA og det norske overvåkingspolitiet, idet Bjørn blir blandet inn i saken, 40 år etter. Etterforskerne som graver i innbruddet hjemme hos Victoria derimot, må være av det tettere slaget, for her lå jo løsningen så nær at en garvet politietterforskerinne burde ha løst saken raskt og greit.

Bjørn har alltid hatt et anstrengt forhold til sjefen sin, som han forakter. Han var Bjørns mors elsker allerede før faren døde, og hennes ektemann før året etter var omme. Dette er altså en fortelling om forholdet mellom sønner og (ste)fedre. Det er selvsagt Bjørns forhold til stefaren sin. Det er Victorias sønns forhold til sin far. Og sannelig er det ikke litt Josef og Jesus fra Nasaret også. Ja ja. Vi får dessuten neste episode i stråmannsprosjektet som Egeland fikler med i bok etter bok. Tenk om hvis ditt, og tenk om hvis datt, for da kunne man nemlig vise at Jesus bare var et vanlig menneske, og så kan man plukke fra hverandre kristendommen etterpå. Egeland har lest tidlig kirkehistorie og er vel belest i det nye testamente. Underholdende er det jo, men så innmari mye mer enn dét, er det desverre ikke.

Tags: , ,

Leave a Reply