Åke Edwardson: Nesten død mann

En sommer for mange år siden, da Winter var bare ungdommen, seilte han utenfor sommerstedet til familien. Han passerte en jente i en båt som virket redd. Dette vage minnet dukker opp under en etterforskning av en tilsynelatende tilfeldig skuddepisode i utkanten av Göteborg. En forfatter i huset ved siden av melder saken til politiet. Det viser seg at forfatteren skriver historien om jenta i båten. Hun forsvant og ble aldri funnet igjen.

En kjent politiker forsvinner. Kona er lite samarbeidsvillig. Bergenhem finner en forlatt bil på brua, midt på natta. Har eieren tatt selvmord? Hvorfor er det et kulehull i et av setene? Hvordan kan det ha seg at bilen ble brukt av personen som befant seg i huset der skyteepisoden fant sted? Og ikke minst; hvorfor var Bergenhem ute midt på natta når han ikke har vakt?

Kriminalinspektør Erik Winter har fått migrene, men nekter å gå til legen. Det går utover både familie og kolleger. Og det virker som om alle på avdelingen hans sliter med parforholdene sine. Lars Bergenhem har til slutt funnet det for godt å komme ut av skapet, men tør ikke si i fra hjemme. Aneta Djanali og Fredrik Halders’ forhold skranter. Bertil Ringmar sitter alene hjemme og drikker på kveldene. Winters mor kommer hjem. Det blir ikke bedre at gangsterne har det like ille. Det er slitsomt å jobbe med etterforskning under slike forhold. Dessuten må Winter gjøre noen dykk i Göteborgs underverden, og oppsøke folk han helst ikke vil vite noe av. Det drar seg sammen til en virkelig spennende avslutning. Hvem som overlever er slett ikke gitt.

Her er det litt for mange sammentreff, uten at forfatteren får dratt det helt i hop, synes jeg. De tre tilfeldige hendelsene som gjør at Winter klarer å løse saken, minnet om jenta i båten, at forfatteren befinner seg i nettopp det huset, og at en viss gangster får bulket en bil, at disse skal trekke linjer som krysses, er så usannsynlig at jeg ikke helt tror på det. Men det gjør ikke så mye, for det er så mye annet som er elegant her. Språket til Edwardson lever, og det lever ikke minst i det usagte. I pausene, i de plutselige avbruddene, i sceneskiftene. Leseren må legge inn det som mangler, og det er et genialt trekk som driver spenningen opp og gjør handlingen levende. At politifolk har problemer med familie og forhold er ikke noen nyhet, men Winter og kollegenes problemer legger ikke demper på historien, slik det desverre skjer i krim av alt for mange andre forfattere.

Nå har jeg lest nummer 1 og nummer 9 av Winter. Det var kanskje ikke så lurt å hoppe over resten, men jeg er ikke skremt vekk. Snarere tvert imot. Dette er skikkelig bra krim, og det er ikke så lenge til påske. Anbefales!

Tags: , ,

Leave a Reply