Mario Puzo: Gudfaren

New York, etterkrigstid. Byen styres av noen få store mafiafamilier, som kontrollerer det meste av all illegal aktivitet, og i tillegg et gjennomkorrupt politikorps, og de fleste dommere. Vito “Don” Corleone styrer den mest innflytelsesrike familien med jernhånd og silkehanske, og heller med forhandlinger og skjulte trusler enn åpenbare trusler og vold. Det er det sjelden behov for, for alle vet hvor hensynsløs han kan være, og det vil man helst unngå. Men hovedpersonen i boka er Michael, Vitos yngste sønn. Han ønsker å holde avstand til familien. Han tar høyskoleutdannelse, verver seg til forsvaret, og stiller med amerikansk kjæreste i søsterens (og familiens) sicilianske bryllup. Men når Vito må tre tilside, er det til slutt Michael som må tre inn for faren.

Jeg kunne sagt at det er klassikertid igjen, for dette er jo nærmest en klassiker allerede, selv om Gudfaren kom ut så seint som i 1969. Boka hadde neppe nådd suksessen den har hatt uten drahjelp av filmen ved samme navn, der Francis Ford Coppola, Al Pacino, og Marlon Brando gav Gudfaren en kultstatus som fremdeles lever sterkt, over 40 år senere. Men historien står stødig, også uten filmen. Boka har mange lag og innfallsvinkler som alle er interessante. Vi blir trukket inn i en alternativ samfunnsstruktur, som vokser fram parallelt med den lovlydige, og må godta at dette er verdensoppfatningen figurene lever i, og tolke deres handlinger ut fra denne. Dermed kan vi fascineres av, tiltrekkes av, og ha medynk med hovedpersonene, selv i sin gjerning av alt fra simple lovbrudd til bestialske drap. Koplingene til virkelige kjensgjerninger er på samme måte spennende lesning. En av bipersonene Johnny Fontane skal f.eks være modellert på Frank Sinatra. Utviklingen til Michael er også svært fascinerende. Han forsøkte å unngå familiens kriminelle fortid, men lar seg innhente og innsette som familiens overhode, og ender opp som en Don, minst like grusom som sin far.

Gudfaren anbefales varmt.

Tags: ,

Leave a Reply