Archive for September, 2015

Gunnar Staalesen: Falne engler

Wednesday, September 30th, 2015

Privatdetektiven Varg Veum er i begravelse. En gammel skolekamerat har vandret heden. Utenfor kapellet treffer han flere gamle kompiser fra skoletiden. En av dem er organisten. De drar på pub, og mimrer om gamle dager, og 50-talls bandet The Harpers som både den avdøde og organisten spilte i. Så går det noen uker, og så dør det sannelig et bandmedlem til. Varg aner en sammenheng, og begynner å etterforske saken parallelt med politiet.

Jeg har faktisk ikke lest noe av Gunnar Staalesen før. Det er jo en liten skam. Her får vi ikke bare drapsmysteriet, som er kløktig konstruert, og passe grusom i løsningen. Vi får en hel masse innblikk i Bergens etterkrigshistorie. Om sosiale skiller, og forholdet mellom bydelene. Om beatmusikken og ungdomsopprøret som fulgte. Tapt kjærlighet er det visst alltid i bøkene om varg Veum. Så også her. Jeg skal lese mer Staalesen, jeg.

Nanna Lindefjeld-Hauge: Antikkens guder og helter

Friday, September 25th, 2015

Innføring i antikkens guder og helter. Tittelen sier stort sett alt som er nødendig. Hva var Argus-øyne egentlig for noe? Hvem var den første havguden i gresk mytologi? Hvordan var det med Orfeus og Eurydike igjen? Hva var greia med Jason og det gylne skinnet hans? Her er det bare å slå opp og finne ut, eller man kan lese boka fra perm til perm med godt utbytte. Formen derimot er litt underlig. Dette er skrevet som en mellomting mellom en lærebok og et prosaverk. Stilen er enkel og muntlig, som noe skrevet for sjette trinn i grunnskolen, med små kommentarer fra forfatteren underveis. Dette gjør boka lett å lese, men jeg synes personlig at dette ikke kler stoffet særlig bra. Det virker litt … respektløst, på en måte, men det er mulig jeg bare har lest Silmarillion for mange ganger.

PS: I Tolkien-kontekst (selvsagt, dette er jo mytologi) er dette for øvrig svært interessant lesning. Tolkien hadde svært god kjenskap til Antikkens mytologi, og har hentet mangt et motiv derfra. Gudeskikkelser som tar en vann-nymfe til ekte, f.eks. Noen som har hørt det før?

Arnaldur Indriðason: Tvekampen

Sunday, September 20th, 2015

1972, Reykjaik, Island. Bobby Fischer og Boris Spasskij skal endelig gjøre opp om hvem som er verdens beste sjakkspiller. De møtes på nøytral grunn i Reykjavik, og det er tiårets hendelse i den lille byen, som ikke er så liten lenger. Noen dager før blir en ung gutt stukket ned og drept på en av byens mindre flotte kinoer. Kriminaletterforsker Marion Briem må grave i saken, mens politiet ellers er mest opptatt av sikkerheten rundt sjakkspillerne.

I en ramme av storpolitikk og kald krig, forteller Indriðason om de små og svake. Vi møter offeret, en litt enfoldig gutt hvis kjæreste eie er en liten båndspiller, familien hans, og de mest opplagte mistenkte i Reykjaviks lurvete underverden. Parallelt får vi den såre historien om Marions barndom og hennes livs kjærlighet, innlagt på sanatorium for barn med tuberkelose i mange år.

Dette er trist og flott og innimellom spennende, og med en helt ålreit vri som løsning på mysteriet. Vi lærer også hvorfor Marion fremstår som litt dyster og tilbaketrukket i de senere bøkene om Erlendur Sveinsson.

Åke Edwardson: Seil av stein

Sunday, September 20th, 2015

Erik Winter, førstebetjent ved kriminalavsnittet ved Göteborgspolitiet, lurer på om han skal kjøpe tomt og bygge hus. Så han kan bo der sammen med sin kjære Angela og datteren Lotta. Han blir kontaktet av en ungsdomskjæreste. Faren hennes, i en familie som har vært fiskere i generasjoner, forsvant etter at han mottok et brev fra Skottland. Noen dager senere blir han funnet, omkommet, naken, oppe i det skotske høylandet. Winter klarer ikke legge saken fra seg, og begynner å rote i familiens historie. Så tar han med seg Angela og sin gamle venn Steve MacDonald, og drar på arbeidsferie til Skotskekysten.

Betjent Aneta Djanali, politi fra Göteborg med aner fra Burkina Faso, dater Fredrik Halders, enkemann, småbarnsfar, og politi som henne. Hun rykker ut på en sak om husbråk. Da hun kommer fram vil ikke kvinnen i leiligheten, Anette Marke, slippe henne inn. Det er ikke lenger noen som lager bråk. Djanali ønsker å følge opp saken, og oppsøker leiligheten et par dager senere. Da er den i ferd med å tømmes av flyttefolk. Djanali tar en prat med den ene av flyttefolkene som presenterer seg som faren til Anette. Han forteller at hun har flyttet for å slippe unna samboeren. Litt senere oppdager Djanali at det slett ikke dreide seg om Anettes far, men simple tyver som tømte leiligheten, og Anette er som sunket i jorden. Djanali starter etterforskning for å finne ut hva som egentlig skjedde med henne.

De to historielinjer krysser hverandre ikke i løpet av boka, annet enn helt sporadisk. Underveis hopper vi fra den ene siden til den andre. I prinsippet kunne det vært to helt adskilte historier. De hører likevel sammen. Winter står på spranget til å binde seg sterkere til Angela. Å bygge hus, og stifte hjem sammen, men dveler og venter. Djanali kvier seg for å flytte inn hos Fredrik. Hva er det som holder dem tilbake?

Winters sak er komplisert, med spor etter en forbrytelse som kanskje skjedde for halvannen generasjon siden. Underveis får Steve MacDonald kjenne på savnet etter sin tapte ungdomstid. Seil av stein er en fortelling om savn og tap og svik. Og så poetisk fortalt at man i blant glemmer at det er en kriminalfortelling man faktisk leser. Og som ren bonus får vi et innføringskurs i skotsk single malt whisky. Det blir knapt bedre enn dette.

Robert Wilson: Mørkets makter

Sunday, September 20th, 2015

Vest-Afrika, en gang på 70-tallet. Bruce Medway er han du går til for å få noe fikset. Som f.eks å få eksportert 7000 tonn ris fra Benin til Nigeria, som strengt tatt har importforbud av ris. Det er noe muffens med transaksjonen, dvs mer enn at det bare er vanlig ulovlig, så han utsetter betalingen til mafiabossinnen Madame Severnou, og må komme seg unna med pengene og livet i behold. Idét han forsøker å finne ut hva som har skjedd får han et tilbud det vil være svært dødelig å avslå, og må, mer eller mindre motvillig etterforske hva som har skjedd med den britiske handelsmannen og kunsteren Steven Kershaw, som er veldig forsvunnet. Samtidig må han passe på at kjæresten, en tysk hjelpearbeider, ikke forlater ham, og heller ikke blir for innblandet i farlige saker, samt at de alle ikke blir drept i det som mer og mer likner en borgerkrig i området.

Dette er Film Noir i bokform, og det i den mørkeste delen av Afrika. Knusktørr svart humor i hovedpersonens kommentar, biljakter, vakre og farlige Femme Fatales, dressjakker og revolvere, mange penger i omløp, og et plot som snor og vender på seg etter hvert som man leser. Det hele toppet med en avslutning på høyde med en hvilken som helst psyko-thriller. Om man liker genren er dette er veldig, veldig bra. Anbefales!

Leif GW. Persson: Linda, som i Lindadrapet

Saturday, September 19th, 2015

Evert Bäckström, etterforsker ved Riksrim, det svenske svaret på Kripos, ved har planlagt en finfin sommerferie på kontoret. For i sommerferien er alle nesevise og nysgjerrige medarbeidere borte. Man kan legge en stor bunke med gamle uløste saker på pulten, og så gå tidlig til lunch, ta ettermiddagen som etterforskning utombys i finværet, før det hele avsluttes med en tidlig bayer etter en svært tidlig kontortidens slutt. Slik skal det ikke bli. Sommeren ringes ikke inn. I stedet ringer telefonen, og Bäckström blir satt på en mordsak i Växjö. Evert konkluderer med at man kan sette mye overtid og barbesøk, for ikke å snakke om klesvask, på politiets regning, og setter avgårde i den største politi-SUV’en som lar seg rekvirere, for å finne drapsmannen og koke lim på faenskapet.

For i Växjö er en ung politiaspirant myrdet. Det finnes biologiske og tekniske spor, og med så mye velvilje et slikt drap får i politiets egne rekker burde det gå greit å få løst saken. Men med den lokale politimesteren på ferie, og med Bäckström som lokomotiv, går det ikke helt på skinner. Etterforskningen rører rundt med dårlig styring. Bäckström regner med at man kan topse seg fram til morderen, og gir seg ikke før det er satt ny svensk rekord i DNA-testing. Da kommer sjefen for rikskrim, Lars Martin Johansson hjem fra ferie, og sender noen “ekte” etterforskere nedover, og det blir til slutt ordning og reda.

Fornøyelig, og kanskje ikke så veldig langt fra hva som kunne skjedd i en drapssak der etterforskningen går av sporet. Bäckström er en ganske herlig skikkelse, så fantastisk politisk ukorrekt, ubehøvlet, og vulgær at han nesten burde finnes på ordentlig. Anbefales varmt.

The Letters of J.R.R. Tolkien

Saturday, September 19th, 2015

How did we communicate before email? Before SMS? Before faxes? While using a telephone was an expensive luxury? People wrote letters. Writing a personal letter is a great exercise for the mind, giving the opportunity to think and focus, and make visible the train of your thought. Those who loved their language probably wrote more than others. And for many it was customary to keep letters, for reference, or for cherishing. So while looking for clues about someone’s life over the first 70 years of the 20th century, one should look for their letters.

J.R.R. Tolkien had during his lifetime a massive correspondence. He constantly wrote to his family, employers, friends, and publishers. Some of them are collected in this book. Through his letters, we follow his life, as seen with Tolkien’s own eyes, from the small everyday events when writing to his friends and family, through the drafts of The Lord of the Rings while writing to his publishers, and even to religious musings or pure philosophy, when writing to his children in his elder days.

Many of the letters were found in draft form, or collected from their receivers. The collection is comprehensive, but of course not complete. Lots of letters are missing, and no one knows how many Tolkien ever wrote. From the known letters, this is of course also an edition, and the editors have focused on Tolkien’s life, and especially the occations that touched the legendarium, from which his most famous works arose.

For those interested in Tolkien’s life and the story of his books, this is pure silver, and specked with golden treasures, like these:

Got my head-harvest reaped: a big crop: still fertile soil, evidently (#63)

The vast sum om human courage is stupendous (#64)

Finnish nearly ruined my Hon. Mods, and was the original gem of the Silmarillion (#75)

I coined the word ‘eucatastrophe’: the sudden happy turn in a story which pierces you with a joy that brings tears (which I argue is the highest function of fairy-stories to produce) (#89)

This university business of earning one’s living by teaching, delivering philological lectures, and daily attendance at ‘boards’ and other talk-meetings, interferes sadly with serious work. (#117)

The Letters of J.R.R. Tolkien is highly recommended reading. And if you get nothing else from this, at least I have learned, that taking time to write personal letters, is something I should do more often.

Hans Olav Lahlum: Maurtuemordene

Saturday, September 19th, 2015

Oslo, 1972. Nixon er president i USA. Bobby Fischer og Boris Spasskij gjør opp om mestertittelen i sjakk. Det er folkeavstemning om EF i Norge. Og i Oslo går en seriemorder løs og dreper unge kvinner. Først blir den unge og vakre MF-studenten Agnes Halvorsen funnet kvalt på vei hjem. Og noen dager etter skjer det samme med Lisa Eilertsen, jazz-sangerinne med fast tilhold på Club 7. Ved siden av hvert lik blir det funnet en forunderlig liten tegning av en maur. Førstebetjent Kolbjørn Kristiansen alias K2, får en ny sak å bryne seg på, og må som vanlig ha litt hemmelig hjelp av “geniet på Frogner”, den unge og rike Patricia, som til slutt løser saken fra rullestolen.

Det er som før en fryd å lese bøkene om K2 og Patricia. Forfatteren gjør en liten vri fra de tidligere bøkene. Vi får høre og se forbryteren i første person. Det er litt skremmende, og boka tenderer til “psykologisk thriller”. Tidsånden er godt ivaretatt. Kvinnelige studenter på Menighetsfakultetet er fremdeles noe nytt og rart. EF-saken ruller i mediene. Språket er nydelig sobert anno 1972, altså litt høytidelig og gammeldags, særlig når K2 er i offentlig ærend, og det er han mye. Vi følger ham og hans unge assistentbetjent fra forhør til forhør, der de graver seg ned i hvert av ofrenes liv, for å se om de finner morderen der. Men det er vanskelig. Det er ingen skjæringspunkter mellom ofrene. K2 og assistenten klarer ikke å løse saken alene, så han tar mot til seg, og ringer Patricia.

Vi får ikke like elegant Agatha-Christie-style løsning som i de tidligere bøkene, men språket, samt skiftene mellom morder og etterforsker veier godt opp for det. Jeg er fremdeles K2/P-fan.

Agatha Christie: Betlehems stjerne

Tuesday, September 15th, 2015

En samling oppbyggelige fortellinger fra salige Agatha Christies hånd. Et funderende esel ved Kristi krybbe. Noen grublende gamle damer. En skokk engler fra et bilde, som har blitt levende, og mer av denslags. Det hele i gammeldags britisk angelikansk kristelig besteborgerlighet.

Dette var egentlig ganske slett. Leses kun for kompletthetens skyld.

Julie Otsuka: Buddha på loftet

Saturday, September 5th, 2015

Mellomkrigstida i USA. En del av den amerikanske historien som jeg knapt hadde hørt om før jeg leste denne boka. Japanske arbeidsmenn trenger livsledsagersker, og bestiller bruder per postordre fra gamlelandet. Vi får høre om livet til de mange som reiste over havet mot den Amerikanske Drømmen, de aller fleste på falske premisser. Bildet i brevet det ble svart på var av kanskje av en vakker rik ung mann, men han som møter dem på kaia når de endelig kommer fram er hverken ung eller vakker. Eller rik. Eller har eiendom. De unge japanske kvinnene ender opp med laveste status. De blir landarbeidere, vaskekoner, kjøkkenhjelpere, tjenerskap, ja endog sex-slaver. Og etter Pearl Harbour og Executive Order 9066, mistenkeliggjøring, inndragelse av eiendom, internering, bortføring, og for mange, død. Og siden, fortielse, helt fram til offentlig beklagelse i 1988.

Dette er en kollektivroman. Det er alltid Vi eller Noen av oss. Navn går sjelden igjen. Utallige sjebner omtales nesten som en masse. Dette gir litt avstand, samtidig som det er et utrolig effektivt virkemiddel, og gir en fantastisk flyt til å handle om så uspesifikke personer. Vakkert fortalt om en sørgelig skamplett på USAs historie.