Hans Olav Lahlum: Maurtuemordene

Oslo, 1972. Nixon er president i USA. Bobby Fischer og Boris Spasskij gjør opp om mestertittelen i sjakk. Det er folkeavstemning om EF i Norge. Og i Oslo går en seriemorder løs og dreper unge kvinner. Først blir den unge og vakre MF-studenten Agnes Halvorsen funnet kvalt på vei hjem. Og noen dager etter skjer det samme med Lisa Eilertsen, jazz-sangerinne med fast tilhold på Club 7. Ved siden av hvert lik blir det funnet en forunderlig liten tegning av en maur. Førstebetjent Kolbjørn Kristiansen alias K2, får en ny sak å bryne seg på, og må som vanlig ha litt hemmelig hjelp av “geniet på Frogner”, den unge og rike Patricia, som til slutt løser saken fra rullestolen.

Det er som før en fryd å lese bøkene om K2 og Patricia. Forfatteren gjør en liten vri fra de tidligere bøkene. Vi får høre og se forbryteren i første person. Det er litt skremmende, og boka tenderer til “psykologisk thriller”. Tidsånden er godt ivaretatt. Kvinnelige studenter på Menighetsfakultetet er fremdeles noe nytt og rart. EF-saken ruller i mediene. Språket er nydelig sobert anno 1972, altså litt høytidelig og gammeldags, særlig når K2 er i offentlig ærend, og det er han mye. Vi følger ham og hans unge assistentbetjent fra forhør til forhør, der de graver seg ned i hvert av ofrenes liv, for å se om de finner morderen der. Men det er vanskelig. Det er ingen skjæringspunkter mellom ofrene. K2 og assistenten klarer ikke å løse saken alene, så han tar mot til seg, og ringer Patricia.

Vi får ikke like elegant Agatha-Christie-style løsning som i de tidligere bøkene, men språket, samt skiftene mellom morder og etterforsker veier godt opp for det. Jeg er fremdeles K2/P-fan.

Tags: , ,

Leave a Reply