Terry Pratchett: The Shepherd’s Crown

Sjefsheksa Granny Weatherwax er blitt gammel. Dvs, det har hun jo mer eller mindre alltid vært, men nå går det tyngre. Hun tar runden i Lancre, gjør skrubber hele hytta hun bor i, inklusive utedassen, tar på seg pent tøy, og legger seg til å sove. Når Døden så kommer for å hente henne er hun klar, og Døden selv synes det er en ren ære å få eskortere henne videre over i det neste og ukjente. Hvem skal så være den første blant likehekser? Granny selv etterlater seg ingen tvil. Hytta og heksedømmet hennes går til Tiffany Aching (Petronella Pine i den norske oversettelsen). Dermed blir det litt tungt for Tiffany også. Hun må pendle mellom Lancre og The Chalk. Som om det ikke var nok med dobbel jobb, er alvene på krigsstien igjen. Derfor er det veldig bra når det dukker opp en lærling til stillingen som heks. Og en geit.

Her er det ungt alvor og mye moro i sedvanlig sinnsyk forening, slik det gjerne er hos Pratchett. Hva skal man f.eks gjøre med gamle menn? Jo, gi dem et skur og noe å sysle med. Pratchetts gamle hederstanke, at ei jente kan bli trollmann får en fin gjenvisitt fra Equal Rites, idet en gutt vil bli heks. The Sheperd’s Crown er et flott punktum i den lange serien av Discworld-bøker. Det er likevel noe litt uforløst her, og jeg tipper salige Terry ville ha brukt mer tid på manuskriptet om han hadde vært i stand til det. Fansen må selvsagt ha med seg denne boka som siste bind i Discworld-serien, men den står godt på egne bein som frittstående fortsettelse på bøkene om Tiffany Aching. Anbefales for ungdom i alle aldre.

Tags: , , ,

One Response to “Terry Pratchett: The Shepherd’s Crown”

  1. Carsons sale says:

    You actually stated this perfectly.

Leave a Reply