J.K. Rowling: Den tomme stolen

Barry Fairbrother er død. Barry som ledet sognerådet. Barry, som kom fra små kår i fattigstrøket Fields, og som arbeidet seg til toppen av landsbysamfunnet. Barry, som kjempet for rusklinikken, som trente rolaget, venn, oppmuntrer, problemløser, konfliktdemper. Barry dør, og når hans stol står tom, starter kampen, ikke bare om ledelsen i sognerådet, og om framtiden til Fields, men også mellom alle som han meglet mellom. Lokalmiljøet eksploderer i intriger og lenge undertrykket hat. Dette er historien om Barrys sørgelige arv. Men det er også den fascinerende historien om tenåringene Fats, Andy, Sukhvinder, Gaia, og Krystal. Og først og fremst om Krystal, den eneste utelukkende positive personen Rowling har med i historien, bortsett fra Barry.

Det blir litt massivt. Det er mange navn. Flyten halter litt, med Rowlings omfangsrike språk, litt hoppende mellom nåtid, og korte og lange innskudd av fortid og sidehandling. Den første delen blir litt tung, men så løsner det. Hvem er det som sender falske meldinger til Sognerådets nettsider? Det tar av, og mot slutten er det en orgie i hat, selvopptatthet, egoisme, og knuste håp. Hvem kan motstå noe slikt? En del figurer er ren bonus. Samantha for eksempel, forelsker seg i datterens pop-idol, forsøker å forføre naboens tenåringsgutt i fylla. Helt enestående. Ellers er lyspunktene få. Ikke fordi boka skulle være dårlig. Det er den aldeles ikke. J.K. Rowling slipper alle bånd, og er det humor her, så er den i svarteste laget for min smak. Dette er ikke en småmunter eventyrbok for barn. Dette stoff for voksne. Men er det bra? Det er det. Boka sitter i magen i dagesvis etter at du har lest den, og det sier vel sitt.

Tags:

Leave a Reply