Jo Nesbø: Blod på snø

Oslo, 1975. Olav Johansen jobber med det han kan best. Han er litt naiv, sliter med å lese og skrive, og det er mye han ikke duger til. Men han er god til en ting, og det er å ta livet av folk. Arbeidsgiveren hans er en av de to store narkotika-kongene i byen, Daniel Hoffmann. Og den jobben gjør han uten å gjøre så mye utav det. Det er en jobb. Olav har imidlertid et problem. Han blir så fort forelska. Han har f.eks blitt forelska i kassadama på butikken. Hun er døvstum, og Olav hadde en finger med i spillet da hun slapp ut av tvangsprostitusjon på grunn av gjeld. Olav har fått et nytt oppdrag. Han skal ta livet av Daniel Hoffmanns kone. Men så blir Olav forelska igjen. Han bestemmer seg for å løse det på den måten han kan best. Det blir en del makaber vold på veien.

Jeg får ikke helt taket på denne boka. Den er noe nytt i Nesbøs forfatterskap, etterfulgt av Mere blod som fortsetter i samme format. Om man legger de to oppå hverandre har man ikke mer enn en halv Harry Hole-bok. Det blir altså bare plass med kortere tidsspenn, mindre intrige, og færre personer. Ikke at det er noe galt i det, altså. Men vil forfatteren noe mer? Er det bare et hvileskjær. Historien er selvsagt, i tillegg til alt blodet og elendigheten blant dem som lever på siden av samfunnet, en fortelling om svik og tapt kjærlighet. Den er både spennende og litt rørende, og har romantisk sørgelig slutt. Kanskje er det nok? Leseverdig er det uansett. Fort gjort er det også.

Tags: , , , ,

Leave a Reply